Vi aner ikke hva som kan skje. Vi har å gjøre med en galning som heter Vladimir Putin. Det er som om han innimellom liksom får en ny kobling i hjernen, skriver et navn på et stykke papir og sier: "Drep ham."

Men mange av propagandistene i Diktaturklubben har lært av feilene som ble gjort på 1900-tallet. De gir ikke sine medborgere en visjon om en utopi, og de inspirerer dem ikke til å bygge en bedre verden. I stedet lærer de folk å være kyniske og passive, siden det ikke finnes noen bedre verden å bygge. Målet deres er å overbevise folk om å passe sine egne saker, holde seg borte fra politikken og aldri håpe på et demokratisk alternativ.

Tvers gjennom alt han sa, og trass i den gyselege sentimentaliteten hans, vart eg mint om noko – ein flyktig rytme, fragment av tapte ord som eg hadde høyrt ein stad for lenge sidan. Ein augneblink prøvde ei setning å ta form i munnen min, og eg delte leppene som ein stum mann, som om noko meir enn eit pust av oppkvervla luft strevde seg fram over dei. Men det kom ingen lyd, og det eg nesten hadde hugsa, var usagt for alltid.

Han smilte forståande. Mykje meir enn forståande, eigentleg. Det var eit av desse sjeldne smila du kanskje opplever fire-fem gonger i livet, eit smil som fyller deg med evig tillit. Ein augneblink verka det som om det omfamna heile den evige verda, for så å rette seg mot deg med ein uimotståeleg bodskap om at du var ein utvald. Det forstod deg nøyaktig så mykje som du ynskte å verte forstått, trudde på deg på den same måten som du ynskte å tru på deg sjølv, og forsikra deg om at det hadde nøyaktig det inntrykket av deg som du håpa du gav på ditt beste. I same augneblinken forsvann det – og eg sat overfor ein elegant ung barsking på litt over tretti, med eit talemål så innfløkt og formelt at det grensa til å vere latterleg. Allereie før han fortalde meg kven han var, sat eg med eit sterkt inntrykk av ein mann som valde sine ord med omhug.

Det perfekte i det uperfekte. Slik en jazzpianist kan komme i skade for å treffe en F når han egentlig mener E, men som viser seg å fungere bare han insisterer på at det er rett, tenkte pianisten.

Aldri har et ord ytret i forakt fått livgivende kraft.

Hva Bjørn Bjørnson angår, den store nordmannens sønn, så var han virkelig «rasende morsom», slik han selv pleide å si om sine egne historier. Og s'en i «rasende» uttalte han meget skarpt på en snurrig, utenlandsk måte. Vi satte den største pris på ham, på grunn av hans norske aksent, hans prektige, snehvite hårmanke og hans utallige anekdoter om Henrik Ibsen, Edvard Grieg og den nordiske Olympen. Han var en kåsør i den store gamle stil, en type som var i ferd med å dø ut, akkurat som vikingene.

Grover and Dan rode in the front seat in silence. It had been years since I had ridden in a silent car. I generally tried to fill the space with music or talk from the radio or a tape. I counted it a defiency when I was forced to ride in quiet.
Now, in the enveloping dark of Grover’s old Buick, the pleasure of silent travel came back to me from my childhood. I slid down in the back seat and listened to the whining of the tires and the steady, purring throb of the ancient V-8 under the hood. Fatback crawled over and put her head on my lap. The sky outside had changed from golden to orange to a blazing red, and was beginning to deepen to a velvet purple. My truck, my indecision, and my petty grivances and angers seemed light years away. I was in Indian country, and I was traveling on Indian time.

Hundrekroneseddelen som var i omløp fra 1949 til 1962, har fått tilnavnet «Tømmerfløteren» på grunn av motivet på seddelens bakside, som inngår i en serie om våre viktigste næringsveier. Motivet er fra Kviteseid i Telemark og er hentet fra Erik Wærenskiolds maleri «Lensekara», som han malte i 1938. Seddelens forside har et portrett av Henrik Wergeland i serien nordmenn fra nyere tid. «Tømmerfløteren» ble i 2023 kåret til tidenes norske pengeseddel.

Kroppen min er blitt immun mot positive erfaringer.

Hvordan arkiverer du smerte?

Å vokse opp i fattigdom er mer sammensatt enn det å ikke ha råd til en tur på kino eller å alltid måtte kjøpe det billigste pålegget. Det er enkelt å peke på materielle ting når man tenker på konsekvensene, at man ikke har råd til utstyret som trengs for å dyrke hobbyer eller interesser. Det er tydelig i ferier, som av andre blir brukt til reise bort, mens man selv sitter fast i sin egen bakgård, mens avstanden til den virkelige verden vokser sammen med frykten for alt det ukjente. Fattigdom slipper aldri taket, det påvirker og styrer alt i livet. Avgjørelser, planer, fremtidsutsikter, motivasjon, livslyst og erfaringer. Alt verden har å by på, kommer i en slags ufullkommen og avstumpa versjon av hva andre får fordi underbevisstheten alltid er opptatt med å løse hvordan man skal få nok penger til neste økonomiske utfordring, som alltid er rett rundt hjørnet.

For snaue tretti år siden besøkte jeg jazzklubben SMOKE, som ligger på Broadway mellom 105. og 106. gate, rett før det heller svakt nordover og ned mot hjertet av Harlem. Benny Golson og Ron Carter spilte den kvelden. Mellom stykkene snakker musikerne med publikum. Golson holder ut venstrehånden, snur hodet og retter oppmerksomheten de få kvartalene opp mot Harlem og sier: Bak unnselige dører i de mørke gatene rett der oppe, åpner det seg en fantastisk verden av toner og bevegelser. Dette stemmer godt overens med andre ting jeg har opplevd i New York, at det midt i denne overveldende asfaltjungel av harde bygulv og tett, vertikal bygningsmasse, finnes små, intime, menneskelige scener der kreativitet uttrykkes og deles i små grupper, som også denne kvelden på SMOKE.
(-Åsmund Thorkildsen)

Men den kreative åra, den finner alle som har mentale problemer. Da skal det males og skrives og strikkes. Det er god terapi. Mona med racerrumpa begynte å lage økologiske drømmefangere…

The idea of doing anything once I got out of the twelfth grade — provided I could even get out since my spelling was impervious to tradition — besides just lying on the beach seemed too much to ask.

(...) hver gang hun så ham, var det som å bevege seg inn i en varm luftlomme.

Verden gikk alltid i en sørgelig retning. Og en ny æra var alltid i emning.

Jeg kan telle de gangene jeg har spist et måltid ved bordet sammen med familien min på fire hender. Selv det å omtale et bord uten bruksmerker som bordet i bestemt form føles feil. De eneste gangene vi satte oss ned rundt bordet, var på julaften eller når barnevernet kom på besøk. Så lenge jeg kan huske kom barnevernet på rutinemessig besøk til avtalte tider gjennom hele oppveksten min. I timene før besøkene lignet leiligheten en maurtue med arbeidere som løp i alle retninger for å få det skrøpelige hjemmet til å virke presentabelt. Etter hvert besøk var det tilbake til normalen, som ikke lignet andres normal.

Helt siden Norge ble Europas viktigste eksportør av saget tømmer på begynnelsen av 1500-tallet (og forble det i 350 år) på grunn av vannhjulene og oppgangssagen, har Norge vært i fremste rekke når det gjelder utnytting av vannets energi. Norge var landet i verden med flest gårdsmøller per innbygger på midten av 1800-tallet. Det var en av verdens største kraftprodusenter i store deler av det 20.århundret, og hadde for eksempel i 1929 utrolige 2000 kraftverk (i Egypt var det ett)! Vannkraften brakte Norge inn i moderniteten og var "det hvite kull" i landets industrielle revolusjon.

Hvorfor gjemmer en på fortid, på alt det i møbler og vaner og stillstand som bekrefter hvordan ting var?