Jeg vinker kjapt, løfter hånda raskt over hodet mens jeg tilter panna litt ned mot bakken, og sier ha det til pappa og lillebror som står i hagen med søppelsekker rundt seg og flytter om på noen greier fra én sekk til en annen. Det er en annen type «ha det» enn jeg kjenner fra før. Det ligger noe annet i dette «ha det» enn de tusenvis av gangene jeg har sagt det tidligere. Det finnes ord som er bedre enn «ha det» her, tenker jeg. «Vi sees rundt», «lykke til», «jeg sier ifra hvis jeg finner et sted å sove». Men det blir «ha det». Det er ladet med noe annet enn den hverdagslige betydningen. Vi har kjent hverandre hele livet, men det blir annerledes fremover. Neste gang vi møtes, møtes vi som fremmede på gata, med skammen mellom oss og den livsnødvendige aggresjonen vår som en mur foran sorgen.

I have quite settled it that he is a bounder: he will say anything, and do anything, and be friendly to anyone, only to be back as governor; but I do not think it is because he wishes so much to do anything pleasant or nice for anyone.' 'No, he only wishes to be vindicated, I believe,' Laurence answered, 'and revenged.'

Som kraftkilde er alle enige om at vannkraft er langt mer effektiv enn vindkraft på land. Fakta er uomtvistelige: cirka 94 prosent av all kraftproduksjon i Norge kommer fra vannkraft. Det er mer enn i noe annet land i Europa. Vannkraft er som vindkraft, fornybar, ren og den forurenser ikke. Den er fleksibel der vindkraften er rigid; den er forutsigbar der vindkraften er uforutsigbar, og ikke minst, vannkraft har langt bedre reguleringsegenskaper enn vindkraft. Høytliggende norske reservoarer utgjør et kjempebatteri av lagret energi. Det kan utnyttes når man vil, og har dermed et avgjørende konkurransefortrinn sammenlignet med ikke-magasinerbar vindkraft.

Det var like spennande å leike gøymsel mellom betongblokkene som i skogen. Sånn sett har eg trua på mennesket, eg trur at vi kan tilpasse oss alt. Eg trur ikkje det er meininga at vi skal gå rundt i varehus utan vindauge, men når vi først gjer det, kjennest det like naturleg som å gå på jakt i skogen. Eg trur heller ikkje det er meininga at vi skal sjå folk ligge med kvarandre på internett, men når nettpornoen først er her, har millionar av menneske forveksle han med sex.

Den Gamle hever begge knokkelhendene, som for å forklare, beskrive, så Filip skal forstå. Men han fullfører ikke bevegelsen, og hendene faller slapt tilbake på pleddet i fanget. Fortellingen er en skjør hengebro mellom da og nå, og kanskje er han for skrøpelig til å lede gutten over.

Natur skal ha sine ordinære hverdagssider også, som mennesker en er glad i. Det alminnelige er ikke den minst ekte siden av det riktige. — Natur bør være stygg her og der, for å være ordentlig naturtro.

Lady Tranmore always felt annoyed with people who walked before breakfast. There was something almost disgusting in such energy.

"I've come to the conclusion" said Marcia, "that the smaller the place the more - unreal the things and people are in it.

The early summer is so deliscious. No other season quite equals it. Midsummer is glorious, but you were used to the sun, the flowers, by then. Autumn was glorious, but autumn was so near winter...

Like a good many other people, Miss Fraser combined an intense dislike of almost everyone she knew personally with an intense love of her countrymen in general.

There are skies on the heaven
And no neighbour in the air

"Hva skal du gjøre nå, da?" spurte folk, da jeg var i ferd med å avslutte et langt yrkesliv, "du vil vel finne på noe som får dagene til å gå?"
"Nei", svarte jeg bestemt. "Jeg skal finne på noe som får dagene til å vare."

Det som skjer daglig, blir dagligdags uten å ta hensyn til hva ordet opprinnelig rommer. Tiden herder deg, du lærer deg å godta livet som det er, helt uavhengig av hva det består av.

jeg hata kino, for vi hadde ikke råd, dessuten hadde vi ingen kultur hjemme, så den eneste filmen jeg hadde sett, var Flåklypa, for den gikk på TV, og jeg var redd for at det fantes sosiale koder for kinobesøk, som overalt ellers, som jeg ikke forsto

Å dø er ikke lenger et hastverk

Før trodde jeg at døden var noe som kom på slutten av livet. Det finnes de som mener at livet utelukker døden, at døden utelukker livet, at de er to motstridende ideer, men livet og døden er overlappende skikkelser. Jeg tenker på døden, min egen og andres, flere ganger hver eneste dag, men jeg tenker så godt som aldri på livet. Størrelsen på tilstedeværelsen døden har i livet, er absurd sammenlignet med hvor liten plass livet har i døden. Livets plass i døden er begrenset til en blomst som vokser opp av jorden, med våre levninger som gjødsel. Døden i livet er der alltid mens tiden renner ut og dine nærmeste dør fra deg som en konstant påminner om hva som kommer

Ødelagte tenner var et tydelig symbol på forsømmelse av egen helse, som knyttet meg så sterkt til bakgrunnen min, ikke fordi tannbørsten i seg selv var for dyr for oss, eller at trygda mennesker tvang sine barn til sengs før tannpuss, men kaoset som fulgte fattigdommen, tillot aldri normalitet eller rutiner, selv når det gjaldt synelatende grunnleggende og enkle ting som hygiene

Kroppen vokser i rykk og napp, asynkront og tilfeldig. Det finnes ingen sentral instans som har et helhetlig overblikk over byggeprosessen og tar entreprenøransvar for proporsjonene.

Fremgang er å ha fremgang, ikke å ha mulighet for fremgang. Et hvilket som helst stykke mark av en viss størrelse har mulighet i seg til å romme et palass, men hvor er palasset hvis man ikke bygger det der?

Hvorfor tenker jeg tilbake?
Fordi jeg er trett. Å minnes er å hvile, for å minnes er ikke å handle. Og for å gjøre denne hvilen dypere, tenker jeg iblant tilbake på det som aldri var …