På soverommet: lukten fra sengetøyet, skittentøyskurven, oppvarmet støv på radiatorene. Møkkete og klissete, sliten og full av blåmerker lengtet hun etter å bli god og varm i rent sengetøy, vektteppet som en hånd som presset forsiktig ned.
Men det ville ta en time før vannet ble varmt nok til å ta et bad, og å skifte sengetøy føltes fjernt. I stedet la hun seg på senga med føttene på gulvet, og stirret opp i taket med sin velkjente topografi av flekker og bobler og sprekker. Plutselig ble hun overveldet av følelsen av å være alene, og det var helt greit og ville kanskje bare bli et problem om man hadde forventet noe annet.

She was sitting up reading one of my old Agatha Christie novels, carefully marking it with a bookmark bought during a school trip in London (from the gift shop at Tate Modern) before laying it on the side table. She'd been taught well: no bending over the corner of the page to mark it or (heaven forbid) breaking the spine of the book. She loved books, just as I did, and just as Mum did. You could tell a lot about someone by the way they read a book, my mum had told me once, and she was right.

Innvendig hadde huset utskjæringer i sedertre, av gresskar og utsprungne blomster. Alt var dekket av sedertre; ingen stein var synlig.

Libanon-skogshuset: en stor hall med søyler av sedertre, som lignet en skog.

Å lese en bok er en form for investering. Det er en investering i din forståelse av mennesker og av verdenen du lever i. Det er også en investering i din hjernes nettverk av assosiasjoner, som gjør at du selv kan oppdage nye sammenhenger. Slik kan du øke rikdommen i ditt fremtidige liv.

Without a reader, a book was a blank slate, an object with no breath or pulse of its own. But once a book became part of someone’s world, it came to life, with a past and a present – and, if properly cared for, a future. That life force remained with a book always, an energetic signature that matched its owner’s.

I believe doubt is much more interesting than assertiveness.

I grunnen falt hele aktor-tonen allerede da tiltalte nr. 1 ble spurt om sine motiver for å skrive en uskikkelig bok. Jeg svarte ordrett:
«Det er ikke lett å si. Vi har bevisste motiver, og vi har ubevisste motiver. Hvorfor blir man i det hele tatt forfatter? Hvilke ubevisste motiver har man? Hvorfor blir min nabo slakter? Hvorfor blir min klassekamerat kirurg? Og - ærede rett - hvilke ubevisste motiver ligger til grunn for at et menneske frivillig tilbringer hele sitt liv med å være offentlig anklager? Her - ærede rett - skuer man ned i menneskesjelens avgrunner.»
Etter dette overgikk statsadvokaten til formen «Herr Bjørneboe».

… unfortunately for me, the United States has never had a civilization …

…jeg har mange ganger ropt på døtrene mine for at de skal komme, for så å trekke opp glidelåsen i jakkene deres. Samtidig som jeg visste at de heller ville være kalde og fri.

Nå som vi var mødre, var vi alle sammen skygger av våre tidligere jeg, jaget av kvinnen vi var før vi fikk barn. Vi visste ikke helt hva vi skulle gjøre med henne, denne sterke, uavhengige kvinnen som fulgte etter oss, ropte bebreidende til oss mens vi trillet barnevognen i det engelske regnet.

Alice, jeg elsker deg… egentlig venter jeg bare på å få dø så jeg får treffe deg igjen, hvisker hun og reiser seg.

His simple, unbeautiful words were the clearest expression of what all prisoners, and everyone else who lives long enough, know well - that suffering, of every kind, is always a matter of what we've lost. When we're young, we think that suffering is something that's done to us. When we get older - when the steel door slams shut, in one way or another - we know that real suffering is measured by what's taken away from us.

Hvor mange ganger må man gå feil før man finner riktig vei? Hvor mange tomme løfter må man gi før man holder ord? Hvor ofte må man bytte land før man kommer hjem? Hvordan kan du forandre livet ditt når det prentes inn i deg som et dikt du skal lære utenat? Hvor mange timer må jeg telle, hvor mange timeglass må jeg tømme før jeg er tilbake på det punktet da klokkene fortsatt viser riktig tid?

«Think of that Thoreau fellow. I've read some of his books. He went out and lived in a shack and looked at a pond. No he's one of your heroes. If I go out and live in a shack and look at a pond, pretty soon I'll have so many damn social workers beating on my door that I won't be able to sleep.
«They'll start scribbling in some damn notebook: ´No initiativ. No self-esteem.`They will write reports, get grants, start som government program with a bunch of forms. Say it's to help us.
«That's what happened with allotment. They said they were trying to help us. They cut up our reservations into chunks and told us we had to be farmers. When we didn't farm, they said we were lazy. I don't remember anything about Thoreau being a farmer. He mostly talked about how great it was to do nothing, than he went and ate dinner at his friend's house. He didn't want to farm and he's a hero. We don't want to farm and we're lazy. Send us to a social worker.»

Og jeg ble med ett klar over at det eneste du kan vente deg etter ti, tjue, tretti år med alkoholmisbruk,et alkoholdemens og la la la-liv i en sansehage i en robeklistet kommune.

Vi aner ikke hva som kan skje. Vi har å gjøre med en galning som heter Vladimir Putin. Det er som om han innimellom liksom får en ny kobling i hjernen, skriver et navn på et stykke papir og sier: "Drep ham."

Men mange av propagandistene i Diktaturklubben har lært av feilene som ble gjort på 1900-tallet. De gir ikke sine medborgere en visjon om en utopi, og de inspirerer dem ikke til å bygge en bedre verden. I stedet lærer de folk å være kyniske og passive, siden det ikke finnes noen bedre verden å bygge. Målet deres er å overbevise folk om å passe sine egne saker, holde seg borte fra politikken og aldri håpe på et demokratisk alternativ.

Tvers gjennom alt han sa, og trass i den gyselege sentimentaliteten hans, vart eg mint om noko – ein flyktig rytme, fragment av tapte ord som eg hadde høyrt ein stad for lenge sidan. Ein augneblink prøvde ei setning å ta form i munnen min, og eg delte leppene som ein stum mann, som om noko meir enn eit pust av oppkvervla luft strevde seg fram over dei. Men det kom ingen lyd, og det eg nesten hadde hugsa, var usagt for alltid.

Han smilte forståande. Mykje meir enn forståande, eigentleg. Det var eit av desse sjeldne smila du kanskje opplever fire-fem gonger i livet, eit smil som fyller deg med evig tillit. Ein augneblink verka det som om det omfamna heile den evige verda, for så å rette seg mot deg med ein uimotståeleg bodskap om at du var ein utvald. Det forstod deg nøyaktig så mykje som du ynskte å verte forstått, trudde på deg på den same måten som du ynskte å tru på deg sjølv, og forsikra deg om at det hadde nøyaktig det inntrykket av deg som du håpa du gav på ditt beste. I same augneblinken forsvann det – og eg sat overfor ein elegant ung barsking på litt over tretti, med eit talemål så innfløkt og formelt at det grensa til å vere latterleg. Allereie før han fortalde meg kven han var, sat eg med eit sterkt inntrykk av ein mann som valde sine ord med omhug.