Og mora til arjan tok overdose på
første juledag

han sa, ivor, du ble stæba,
han sa: grattis,
nå du er gatekonfirmert

Alle som sidan barndomen hadde vore kringsette av ei enorm mengd flatt land måtte naudsynleg drøyma om skiftevis å granske to landskap — eit der alt var synleg heile tida, men aldri tilgjengeleg, og det andre alltid usynleg endå ein dagleg kryssa det fram og tilbake.

For noko heilt vesentleg er annleis enn ved tidlegare klimaendringar. Det er første gong èin levande art sjølv har klussa med klimaet, vi har blitt som ei naturkraft, som vulkaner, som èin asteroide, som har sett i gang tidligare utryddingar på kloden.

Vi må ta inn over oss at kloden er eldgammal, og i stadig utvikling, vi må ta inn over oss den djupe tida som geologane snakkar om. Djup tid er eit anna ord for geologisk tid, der en ikkje reknar i minutt og sekund, men i millionar av år, og i eit slikt perspektiv, perspektivet til fjella, ser alt annleis ut. Det er svimlande, men kan det også gi ro, noko eg verkeleg treng?

inni meg var største krigen mellom ene delen av meg som ville

gjøre bra ting, men også det var andre delen som sa,

slapp a ikke stress, ta en siste stripe

så slutter du i morra

mamma

sikkert det var ikke lett for mamma da, allerede altfor masse

jobb, som når jeg var liten i barnehagen, siste som ble henta,

stodde med ansatte, kikka over gjerdet, de sa, hun kommer nok

snart, etterpå, tid gikk, overtid, rushtid, lang tid, kveldstid, men

også hun kom alltid, hver gang uten unntak, og det går bra, for

hun ville gi meg bedre kort enn
fikk hun selv

Ekorn fikk Ester Nilsson til å tenke på verdens urettferdighet. Uten de søte øynene og ørene, den buskete halen og måten de satt og holdt en kongle på, ville de bare vært noen ekle rotter som mennesker ville jaget vekk.

Kathleen mente ekteskapet hans i praksis var oppløst siden han var sammen med henne. Etter det var alt bare et tidsspørsmål. Og han begikk samme feil og trodde at Kathleen fungerte på samme måte som ham. Kathleen tenkte: Hvis han er utro mot sin kone, så er det fordi han vil skille seg. Skuespilleren tenkte: Hvis hun innlater seg med en gift mann, så er det fordi hun vil være elskerinne. Og begge tok feil, siden ingen av dem evnet å forstå den andre slik den andre forsto seg selv.
      "Eller så gjorde de det, men nektet å godta det de så", sa Ester.

Hver soloppgang er like ufordervet og rik, og hver eneste en tar pusten fra dem. Hver eneste gang denne klingen av lys sprekker opp, og solen eksploderer ut av den, et kort øyeblikk en perfekt stjerne som så lar lyset sitt strømme utover som fra en bøtte som er snudd på hodet, og flomme over jorden, hver gang natt blir dag på bare et minutt, hver gang jordkloden synker gjennom verdensrommet som en dykkende skapning og finner en ny dag, dag etter dag etter dag fra verdensrommets dyp, en dag hvert nittiende minutt, og hver dag er like ny og det er uendelig mange flere der den kommer fra, tar det pusten fra dem.

Lyden av Neptun er flytende og rask, tidevann som bryter mot kysten i ulende storm; Saturns er overlydssmellet fra et jetfly, en lyd som forplanter seg opp gjennom føttene og mellom knoklene; mens Saturns ringer er annerledes, en kuling som siles gjennom en forlatt bygning, men i langsommere, forhalt tempo. Uranus et panisk, susende hyl. Jupiters måne, Io, gir fra seg en stemmegaffels metalliske, pulserende summing.
Og jorden, et intrikat orkester av lyder, en ustemt korpsøvelse med sager og treblåsere, et rusa vreng av motorer med klampen i bånn, en kamp i lysets hastighet mellom galaktiske stammer, en rikosjett av triller fra en fuktig regnskogmorgen, de første taktene i elektronisk trance, og bakenfor det hele en kimende lyd, en lyd som samles i en hul strupe. En klossete harmoni som tar form. Lyden av stemmer veldig langt borte som samles i en kormesse, en lang engletone som utvider seg gjennom sprakingen. Du tror den skal bryte ut i sang, korlyden som bryter så målbevisst frem, og denne polerte perlen av en planet klinger et øyeblikk så vakkert. Lyset fra den er et ensemble av en billion ting som samles og forenes noen korte øyeblikk før de igjen synker ned i den tumlende hurlumheien og virvaret i statisk galaktisk treblåserregnskogstrance fra en vill og svingende verden.

Det var et stort øyeblikk for Poirot. Alle stirret på ham i spent beundring.
«Dere er meget vennlige,» sa han og smilte. «Jeg antar dere vet at jeg nyter å holde mine små forelesninger. Jeg er en snakkesalig gammel mann. […]»

Europa er fanget mellom et selvhevdende Kina, et revisjonistisk Russland, et uberegnelig Amerika og sitt eget politiske sammenbrudd.
William Burns, Joe Bidens CIA-sjef

That has been characteristic of my life all along—it has been full of homely, workaday happenings, and often rather comic in spite of my best resolves to be highbrow and serious.

De snakket og snakket. For Ester fantes det ikke noe herligere enn dette, å kunne snakke og snakke med noen som svarte og svarte.
      "Hvordan kommer det til å gå med verden, tror du", kunne hun spørre, bare for å holde praten i gang. "Alt ser jo så mørkt ut."
      Og han svarte: "Det kommer til å gå ganske bra med verden, omtrent som det alltid har gjort. Mørkt er bare et annet ord for ubalanse, og ubalanse blir rettet opp, hvorpå det oppstår en ny ubalanse som man da begynner å bekymre seg for."

En rekke løfter hadde Ester fått anledning til å gi seg selv etter sine sørgelige erfaringer på kjærlighetens slagmark, og et av dem var at hun aldri mer skulle være så imøtekommende at hun ble oppbrukt. Pinefullt hadde hun kommet til den erkjennelse at verden ikke fungerte slik den burde, og at hun var pent nødt til å tilpasse seg dens skavanker. Også dårlige lover måtte følges, deriblant denne: Det som fantes i større kvanta enn det sjelen og kroppen begjærte, sank i verdi. Hvis man hele tiden sto til rådighet, ble man uinteressant.

Når problemer skal løses med penger, påvirker det også etter hvert seleksjonen av mennesker til byråkrati og politikk. Dyktige mennesker blir tiltrukket av å løse problemer på ordentlig, ikke av å kjøpe seg ut av dem. Det kan hvem som helst gjøre. På den måten endres "tilbudssiden" av politikere, altså det utvalget av mennesker som ønsker å bruke hele eller deler av sitt liv på politikk. Men også "etterspørselssiden" endres: Dersom en regjering ikke har noe prosjekt og ingen vanskelige problemer å løse, behøver den heller ikke velge ut mennesker som faktisk kan løse vanskelige problemer. Med det blir samfunnet ledet av mindre egnede mennesker: mennesker som dilter etter andre og ikke staker ut en egen kurs.

Oftere enn det er behagelig å tenke på, endres et lands skjebne - og innimellom sågar fremtiden til et helt kontinent - av ett eneste individs innfall og befalinger. Personen det er tale om, er sjelden selv i stand til å overskue konsekvensen av sine handlinger, for ikke å snakke om rekkevidden av sitt eget ettermæle, som jo meles etterpå, og som dessuten er i konstant forandring.

Jeg tenker på Henrik. Lenge var han bare et perifert navn for meg, som for de fleste andre. Et navn man husker flyktig, et navn fra Historien med stor H: Henrik Sjøfareren. Jeg trøster meg med at heller ikke Henrik Sjøfareren var så glad i båtlivet. Bortsett fra noen korte erobringstokt til nordkysten av Marokko tilbragte denne portugisiske prinsen mesteparten av livet på land. Det maritime tilnavnet fikk han først av to tyske historikere på 1800-tallet en gang, og siden er det blitt hengende ved ham.

Øverst og fremst rager Henrik Sjøfareren, prinsen som satte det hele i gang. Bak ham står de alle sammen: Gil Eanes, sjøfareren som i 1434 forserte det fryktede Kapp Bojador og dermed åpnet verdenshavene for portugiserne. Diogo Cão, som døde et sted dagens Namibia. Bartolomeu Dias, den første som seilte rundt Afrikas sørspiss. Pedro Álvares Cabral, Brasils oppdager. Vas da Gama, naturligvis. Afonoso de Albuquerque, Østens Cæsar, er selvsagt med i det gode selskap, og det er også Sankt Frans Xavier, den første misjonæren som besøkte Japan. Landsforræderen Ferdinand Magellan er tatt inn i varmen igjen, enda han seilte under spansk flagg. Også hoffkronikøren Gomes Eanes de Zuara og nasjonalpoeten Luís de Camões har fått sin plass i kalksteinen og det samme har den fantasifulle Fernão Mendes Pinto. eneste kvinnen blant de trettitre heltene er dronning Philippa av Lancaster, Henrik Sjøfarerens mor.