… Jack ble så rød av ydmykelse at fregnene forsvant.

«Jeg ønsker å legge inn et godt ord for naturen», skriver Thoreau i sin bok Til naturen, «for det gjennomført frie og ville i kontrast til en frihet og kultur som er rent borgerlig …», før han går over til det som egentlig er mer en hyllest til det å gå, enn til naturen som sådan. For Thoreau er turen målet:

(Her har Hessen et langt sitat hvor Thoreau sier han tror han må gå minst fire timer om dagen for å bevare livsmot og helse, og at håndverkere og kjøpmenn som sitter med beina i kors hele dagen fortjener en smule respekt for ikke å ha tatt livet av seg for lengst.)

Hadde jeg vært en av disse kjøpmennene, så ville jeg blitt temmelig provosert av Thoreaus svermeriske arroganse, for hvem kan leve av fuglesang, luft og spasering?

Kommunikasjonen er det som gjør oss til mennesker. Fra vi blir født til vi dør, forsøker vi å kommunisere. Snakke med hverandre. Si det dere tenker. Ikke anta at den dere prøver å kommunisere med, kan lese tankene deres. Tro meg, jeg har prøvd og så langt ikke lyktes. Alt begynner og slutter med kommunikasjon.

Tørrpraten som man bruker som glidemiddel for å bli kjent med hverandre, er mer nødvendig enn folk aner. De som synes det er påtatt og overfladisk å snakke om vær og vind, eller noe annet irrelevant, innser ikke at det er uten sånn prat at det blir påtatt.

"Og sorgen - den var som en flokk fugler, utrolig mange av dem, som tok til vingene uten å ha noe sted å fly hen."

…..Skjønt levebrød - rik blir en ihvertfall ikke av å skrive lyrikk! For det første opplaget av debutboken - den kom i to opplag - fikk jeg 165 kroner. For den andre, 120.

The evidence surrounding the Galilee expulsions shows clearly the existence of a pattern of actions characterised by a large number of massacres deigned to intimidate the population into flight.

Det skulle vokse og være en pryd for øyet.

Om vi nå ikke inntar den ytterst uvitenskapelige holdningen at menneskets natur er irrelevant (altså at vi på eller annet vis er «rene» kulturprodukter - eller at vi er mer i slekt med englene enn med dyrene), så kan vi hevde at mye av våre gjerninger, lyster, laster og preferanser i større eller mindre grad har utspring i vår egen, indre natur.

Jeg dro hånden over innsiden av de gropete lårene. Humpete, igjengrodde og ensomme som sjeldent besøkte skogsbilveier.

Problemet med bøkene er naturligvis at de kun kan stå for informasjonsflyt inn i hodet, de dekker ikke det tiltakende behovet vi har for å bringe kunnskap ut. Kanskje ikke så mye kunnskap, forresten, men meninger, og det er ikke en helt urimelig påstand at det har utviklet seg et skjevt forhold mellom kunnskap inn og meninger ut.

Vrakpant

Husker du barndommens bilvrak?
Vrak fra de voksnes natt,
de stod der i solskinnet, stille,
mer stille enn annet skrot;
avskiltet, rustne, forlatt
på blomsterenger, i grøfter,
med skjeve, forskrudde ratt
og hjul som hadde slått rot,
likevel fulle av løfter - - -

Hvor ble det av vrakene dine,
og alt du bedro og forlot?

Pendlerens sang

Jeg tenkte på deg i går
da et godstog drønnet forbi,
navnet var sprayet i hvitt,
et skarpt, umistelig skår,
jeg sto der jeg alltid står
med noe jeg aldri blir kvitt,
alene, men ikke fri.
Om det var navnet ditt?
Det kunne jeg ikke si.

Gjemsel

Sjekk kjellerstuen først, se nedi hagen,
i lekehuset, bak garasjen, prøv
å lytte, rot opp haugene med løv
og jord, kikk under gjerdet, kryp på magen,
og snik deg over veien, ned til stranden,
haik inn til byen, spør om noen vet,
og bli der til du bor i leilighet,
gli inn i bakgrunnen, renn ut i sanden,
forsøk å legge livet om av vane,
og tenk tilbake - var du den som sto,
som skulle lete, og som bare dro? -
se opp på skyene som lar deg ane
at denne mistanken er ubegrunnet,
dra hjem igjen og håp at du blir funnet.

I motstand og gangsperre finnes lykken.

kommer diktene jeg skriver til å overleve?
vil de klinge som bestefars sauebjeller
de vi fant på loftet etter krigen, svarte av sot
som vekket minner av sauene jeg aldri så
sauene vi solgte før jeg ble født

fryseren til bestemor er full av plommer
plommer hun sparer til pappa

når pappa kommer, skal tante koke dem
til en søt kompott

fryseren til bestemor er full av frosne plommer
flere enn pappa noen gang kan spise

de ligger iskalde
og venter

Stjerneskudd og nordlys – ting folk elsket uten noe behov for å spørre seg om hva som gjorde dem vakre. Skjønnheten krever ingen forklaring.

Det finnes dager da alt du ønsker, er å fortelle historien din. Sånn som redaksjonssjefen, som akkurat nå rev seg i håret mens han lette etter en annen debutant; sånn som Gu, som desperat ringte rundt til de andre hoobaene sine; sånn som Jungmin, som nå var på telefonen med Gisik. I dag måtte ordene bare ut for dem alle.

Louisa prøvde å fange blikket hans, men han vek unna. Det var ikke så uvanlig, men han utstrålte en slags energi, en elektrisitet, og det var uvanlig. Slough House ladet ingen batterier, det sugde kraft. Det var som om det var noen negative energilinjer der, spesielle koordinater der kraftløse felt møttes og sugde all energi ut av den som sto der, og Slough House var plassert akkurat i det krysset. Uansett hva det var som gjorde River så ivrig, var det ikke gleden over en ny arbeidsdag.
Det smalt i en dør: ikke den til bakgården, men dodøra i etasjen under. Lamb hadde altså svevd inn og opp flere trapper uten å forstyrre et spindelvev på veien. Det var skummelt å se for seg at han kunne gjøre det, som å forestille seg en tapir som hoppet paradis. Lukten av sur sigarettrøyk kom inn i rommet like før ham, og de sløve hestene gikk til side og gjorde plass til den, og deretter Lamb. Han kom inn og ristet på hodet. «For en dynge.»