Både Pia og Katja var blitt tilbudt både hasj, kokain, speed, helt åpenlyst. Og noen ganger røpet den tunge, søtlige lukten i kupeene at noen hadde røkt en rev der også. Katja var eventyrlysten og nysgjerrig på nye opplevelse, men akkurat den form for opplevelser kunne hun vært foruten. Hun ville heller ha ekte, virkelige opplevelser, enn opplevelser gjennom rus. Opplevelser som var skapt inni i hodet hennes ved hjelp av giftstopper i kroppen. Nei takk!.

Å se disse små ungene som solgte blomster i gatene, og de unge jentene sammen med voksne, vestlige mannfolk. Det var både trist og ekkelt. Og skuffende. Det ødela noe av det fine med Thailand. Det var så mye pent å se på - alle templene, de eksotiske plantene, solnedgangen og de fine, smilende menneskene. Alt kunne ha vært så fint, om det ikke hadde vært så mange barn som hadde det vondt!

Var det dette de voksne snakket om? og Tv reportasjene handlet om? Var dette en av de fabrikkene som brukte barn som slaver? Det så sånn ut!. Hun følte plutselig en fortvilet medlidenhet med barna der inne. Gikk det virkelig an at det kunne være så stor forskjell på barn i en og samme verden? Med de sunne og friske ungene hjemme i Norge, røde i kinene og struttende av sunnhet. Også de tynne og bleke små arbeiderne der inne. I en og samme verden! Det var så urettferdig!

Minnene vil jo alltid være der, men hun måtte lære seg å tåle å møte dem.

Fami, som Katja bodde hos mens foreldrene var i New York, hadde sagt at hun måtte regne med å bli forelsket mange ganger før hun fant den rette.

Alle kan trå feil. Både én og to ganger. En blir ikke et dårlig menneske av den grunn.

Hun kunne nok risikere å ende sine dager alene, men det var konsekvensen av at hun tidlig hadde besluttet at hun ikke lenger skulle knytte seg for tett til noen.

[...] men i visse tilfeller kan folks svake sider også vise deg å være deres styrke.[...]

Fordi hun hele tiden var på jakt etter, og fant fine motiver, ble hun hengende etter de andre. Det fantes jo brukbare motiver overalt. Den lille mosegrodde kvisten med den krokete, rare formen. Steinen med det lille islaget på skyggesiden. Og den knallrøde lyngen!. Hun knipset i ett kjør og var glad for at hun hadde tatt med et par ekstra filmer.

Unger! Katja ble alltid irritert når de voksne snakket om henne og vennene som unger.Det var alltid sånn at de var unger når det var noe de selv ønsket å gjøre, noe som lå innenfor de voksnes grenser. Men når det gjaldt oppgaver og plikter, da fikk de høre at de var så voksne at nå måtte de kunne ta ansvar.

Det var ikke alltid så lett å være enslig. Det var umulig å si om det var kulturelt betinget eller ikke, men et eller annet sted i det menneskelige mysterium virket det som det lå et grunnleggende behov for forening med et annet menneske. Kroppen talte sitt tydelige språk. Etter måneder med ensomhet tagg den om berøring.

Når du danser, kan du tillate deg å være deg selv.

Hvis journalister bare visste hvilket herredømme de har over liv og død !

Jeg advarte Justin mange ganger og på mange måter: <<Du kan ta æren for å være disiplinert og jobbe hardt for å utvikle talentene dine, men du kan ikke ta æren for å være naturlig god til noe. Det var Gud som ga deg disse gavene. Og den eneste grunnen til at du befinner deg i denne posisjonen, er takket være Ham.>> (se også Salomos Ordspråk 18,6)

Det spiller ingen rolle hvor du befinner deg i dag - hvor ødelagt, skadet, såret eller skamfull du er. Hvis Gud kan hjelpe meg å finne veien oppover, så lover jeg at Han kan gjøre det samme for deg.

Å sette kryss i kalenderen er den ene måten å være sikker på at tiden går. Den andre måten er å sette seg under slaguret i stua og følge med på hver gang storeviseren flytter seg, noe den gjør en gang i minutter

På et sted der penger betyr så mye, mister folk ofte sansen for de andre, viktigere verdier i livet.

Folk lar seg lett så lett lure. Fordi de ønsker å ha noe å tro på. Jeg tror en skal være veldig forsiktig med å tro blindt på slike mennesker. Vær kritisk. En god porsjon skepsis er absolutt på sin plass!

Var det noe Katja reagerte spontant på, så var det folk ble urettferdig behandlet. Det, mer enn noe annet, fikk henne til å se rødt av sinne!

Katja hatet avskjeder. Det var det verste hun visste. Egentlig skulle jorden ha vært så liten at folk aldri behøvde å skilles og ta avskjed med hverandre, tenkte hun.