[...] Interneringen var basert på frykt. frykt for et menneskes opphav.

Jeg la blomstene foran gravsteinen til Joe og hvisket: husker du disse? jeg hadde noen slik i bilen da vi møttes. Centaurea cyanus. Jeg tok dem ut på kjøkkenet ditt og du fylte en vase med vann. Husker du? Jeg knelte ned og ble sittende på hælene mens jeg ventet på å merke ham. Hvor han enn var, var det ikke her. Sannheten er at jeg fortsatt ikke kan tro det, sa jeg. En del av meg tror ennå at du kommer til å dukke opp et sted. Er ikke det sprøtt?

Hvor mye visste jeg på et eller annet nivå, under overflaten, som jeg ikke ville bringe opp ved å stille et enkelt spørsmål? fordi jeg hadde min egen frykt.

Det er grenser for hva et menneske kan tåle i livet sitt. Grenser for hva en familie kan tåle.

Det har begynt å gå opp for meg ... å være perfekt er en vekt ingen av oss kan bære, levende eller dø.

Få mennesker er i stand til å elske et barn slik foreldrene gjør.

Der i den skogen forsto jeg hvorfor man kunne kalle en skog fortryllet. Omgitt av store, eldgamle og levende trær kan man få en følelse av noe mystisk, noe av en annen verden.

[...]Stans litt og se på dette øyeblikket.

[...] Og pappa har sagt at jeg alltid skal fortelle sannheten,uansett.

Endring kan være av det gode.

Gleden var håndgripelig og ofte høylytt. Andre ganger stilnet den til Zachs melkeduftende pust mot halsen eller Annies hår om fingrene når jeg flettet det, eller Joe som nynnet på en gammel låt fra Crowded House i dusjen mens jeg pusset tennene.

Ser på Natalia hver dag og tenker hvor mye kommer jeg til å huske?. Ønsker å ha en fullkommen hukommelse, jeg vil huske hver dag, hver time og hvert minutt av hennes liv.

For meg har bibelen vært god hjelp. Der finner jeg håp og krefter til å leve videre. Jeg tror at Gud ser mine smerter og han støtter meg i den vanskelige tiden.

Jeg ser på Natalia,på hennes morsomme dans, hennes gode humor, all energien hun har. Gang på gang kommer spørsmålet: Hvor lenge? Hvor lenge skal hun være i så god form, er dette hennes siste smil, er dette siste gang vi leser når hun legger seg?Vil ikke tenke slik, Det er tanker som ligger i bakhodet hele tiden.

Livskvalitet er ikke gods og gull, det er kjærlighet og nærhet. Livskvalitet er å spise is med noen du er glad i, bli kilt, bli lest for og ikke minst å ha en hånd holde i.

Og til deg Emilia: Du er et forbilde for mange her i verden om hvordan man skall behandle sine medmennesker, uavhengig av om de er familie eller syke. Jeg synes du er et utrolig herlig menneske, og vi skulle rett og slett hatt flere som deg!

Oslo ordfører Fabian Stang (56) mener historien til søstrene gjør oss ydmyke i forhold til vår egen hverdag. Livet er skjørt, og og det er når vi leser sånne historier, at vi våkner litt og skjønner hvor heldife vi er som får være friske, sier Stang.

Det Emilia fjør, er helt enestående. Hun viser en helt spesiell kjærlighet for søsteren, både gjennom ord og handling. De to deler unikt, sier Arthur Buchardt som har vært kreftfri i fem år. Han mener Emilia også sender ut et signa til andre søsken, venner og bekjente: Hun viser at det koster lite å vise omtanke og kjærlighet, samtidig som det betyr mye for de det gjelder.

At barnet ditt skal dø, det er en helt uvirkelig beskjed å få. Hvor mange flere ganger skal hun danse rundt på gulvet her? Hvor mange flere ganger skal vi gå til badestranden? Hvor mange flere turer blir det? Det er slik ting man tenker på når man har et barn som er så alvorlig sykt som Natalia er.

Vi kan ikke la være å leve. Jeg vil ikke gå rundt og være deppa og gråte, da vil jeg heller at alle skal være så positive som de bare kan, for Natalias skyld. Vi kan la være å leve, selv om Natalia skal dø, sier Emilia Polbratek (13) til Vg.