Han hadde visst det i alle år, at det var musikken som var livet hans. Uten den ville han visne som menneske.

Det var bare suset fra vinden som hørtes, og den svake raslingen når den fikk visne strå og noen få overvintrede, brune blader til å røre på seg. Sivert strakte armene ut mot fjellet og sto der, naken til livet, og tok imot kraften han følte fjellet sendte ut. Langsomt falt sinnet hans til ro.

For til tross for at angrepene har ført til utrygghet og uro blant folk flest, står vi likevel her samlet. Tett i tett. Sammen i sorgen og sammen i kjærligheten.

Vi har valgt å besvare grusomhet med nærhet. Og det er akkurat det vi gjør. For her står vi samlet midt i landets hjerte. Det er et samlet folk vi ser rundt oss. En samlet nasjon. Et folk som tar avstand fra vold og terror. Som samlet har slått ring om demokratiet.En nasjon som står sammen i kjærlighetens ånd. Og rosen blir symbolet vi viser kjærligheten med.

Jeg ser hvordan rosene danner et hav av kjærlighet som strekker seg over den store plassen, ut i gatene omkring – forbi alle fordommene,forbi all redsel, forbi all frykt og forbi alt det onde. Sammen gir de farge til kjærligheten. Kjærligheten til familien,kjærligheten til venner, men også kjærligheten til nasjonen, og ikke minst kjærligheten til de skadede,de omkomne, de etterlatte og berørte etter terrorhandlingene som nettopp har rammet Oslo og Utøya. Ja, faktisk hele Norge.

Vi er en stor familie. Bak de daglige dragkampene, uenighetene, er det noe dypere som samler oss, som vi har felles. Det gjør godt. Det er fint

Det slår meg at ordene som Flæten leser, samtidig lyder i kirkerom etter kirkerom, fra Kristiansand i Sør og til Kirkenes i Nord. Som lokalsamfunn etter lokalsamfunn slutter opp om hverandre, holder hverandre i hendene, deler sorgen, smerten og lover hverandre å stå sammen, minnes de døde, hjelpe de overlevende og støtte de etterlatte.

Jeg befinner meg like i nærheten av et skuddregn som jeg til nå bare har sett på tv. Og det skjer i lille Norge, på uskyldige Utøya… Som i et krigsrammet land hagler skuddene. Jeg er redd for å dø, og befinner meg midt i dramaet – uten mulighet til å flykte

Siri, du hadde seriøst blitt irritert om du så Facebook nå. Hun forteller at det raser inn meldinger om at det er muslimer som står bak eksplosjonen i Oslo. Folk poster klager på innvandringspolitikken, og det meldes om at alle nå snart må skjønne at det er Frp som ha rett. Jeg grøsser. Det er ille at noen legger ut slike meldinger på sosiale medier før de vet noe som helst, sier jeg. Jeg kjenner at jeg blir kvalm. Å anklage muslimer som gruppe, før politiet har pågrepet noen og ikke har sagt et ord om hvem gjerningsmannen eller gjerningsmennene er?

Hver sommer i over 60 år har flere hundre ungdommer inntatt utøya, for spesielt sosialt samvær og politisk verksted. I 1959 holdt AUF på å selge øya for å komme seg ut av en økonomisk krise. I dag er det knapt til å tro. For Utøya fremstår som noe grunnleggende. En del av AUFs sjel. Hvert eneste år et fenomen, en hendelse, stor nok til å få plass i medienes nyhetsbilde. Utøys har vært arbeiderbevegelsens politikerskole nummer en, helt siden fagbevegelsen ga øya til AUF etter krigen. På kurs og møter, år etter år, sommer etter sommer, tiår etter tiår, har nye generasjoner arbeidspartipolitikere blitt skolert på øya, i politikk og debattteknikk. Ved leirbålene om kvelden har de hatt eviglange diskusjoner – både om politikk og livets store spørsmål. Og i løpet av noen intense sommerdager har AUFerne som har deltatt knytt vennskapsbånd og etablert nettverk som har vart livet ut. Og slik er det ennå.

Livet er ditt ansvar - di eige løkke og uløkke.

Og du vil klar å leve vidar. Du har ikkje noko valg, veit du.

Det er vel kan hende ei mening, sjølv om vi ikke allveg ser den, Trond.

Fordømmer du meg,Anna? Nei,e dømmer ingen. Det overlet etil vårherre.

At ingenting egentlig er umulig, bare en ikke blir sittende med hendene i fanget. At det alltid finnes en verden å erobre, uansett om en er tretti og knapt nok har fullført den gamle folkeskolen...

Les den så langsomt du kan. Den er som et godt måltid. Man må ikke sluke den, men nyte den så man kjenner smaken av den i minnet lenge etter at man er ferdig.

Det var alltid jeg som stanset leken, for jeg var mer interessert i å se tingene slik de var i virkeligheten enn å dikte opp ting som ikke eksisterte.

Den leken som går ut på at noen forteller deg noe, også skal du fortelle det videre til noen som forteller det til andre igjen? Når man kommer til den siste i rekken,er ikke lenger opplysningene til å kjenne igjen.Det er nettopp slik et rykte sprer seg,og alle tror at det er den rene og skjære sannheten,ja de kan nesten sverge på at de personlig har sett hva det skal være,mens altså ikke noe av det har rot i virkeligheten.

En stabel bøker ligger ved min side. Det er bøker jeg er spesielt glad i. Nå er det din tur til å klukkle.

Trangen til å lese tok meg og holdt meg i sitt deilige, berusende grep. Jo mer jeg leste, desto mer hungret jeg. Hvert verk var rikt på løfter; hver side jeg bladde om, var en eventyrferd, tiltrekningen fra en annen verden.