Om ei tid vert det litt ber. Når da? Snufset Oda. Det tar si tid, sa Trond. For nokon tar det lengre tid enn for andre. Men det vert ber, gjentok han. Etter kvart.

Mamma gret, pappa, sa Oda med tynn stemme. Det gjer vi all, når vi er lei oss, sa Trond lavt. Det er det beste vi kan gjer, det, når vi er lei oss. Det er derfor vi har tårer, av di vi skal få gråte dem når vi har det vondt inni oss.

Det er lov å vara lei seg, Oda. Ingen er glad heile tida. Men det som er bra, er at ein har nokon som kan trøste seg når ein vert så lei seg

Hun hørte skriket. Det gjallet over alt og alle, steg opp mot morgenhimmelen, og vinden bar det med seg oppover mot fjellene. Det var et urskrik – et skrik fra en mor som hadde mistet ungen sin.

Ubevisst vevde hun sin egen lidelse inn i bildet hun holdt på med. En dag stod hun der og så på det hun hadde gjort ferdig, gikk det plutselig opp for henne at det var to lidelseshistorier i en. Hennes egen lå under; i mørke, dystre farger. Hun dro lampen tettere innpå arbeidet, og med ett visste hun at dette var et mesterverk. Hun hadde aldri skapt noe slikt før.

Løgn fører aldri til noko godt,og ingen kan leva på løgn eit heilt liv. Løgna kjem allveg for ein dag.

Kan hende er det ikkje slik, men e trur nokre menneskjer er skap for kvarander. At dem hører i hop på eit forunderleg og uforklarleg vis.

Igjen opplevde hun at den ursterke viljen dypt inni henne kom henne til hjelp, den som var der og tok over når hun selv trodde at hun ikke orket mer.

Det er noe med måten han ser på henne på, øynene han setter små spor i hjertet hennes. Hun vet det ikke er ekte. Det er en illusjon skapt av nærheten mellom dem og den falske virkeligheten som oppstår i det mørke, stille flyet, men det bryr henne ikke. I alle fall for øyeblikket føles det riktig.

Hun tenker på hvor tett de stod ved doen, hvordan de hadde vært så nær noe, så nær alt, som om verden endret form der de stod sammen i mørket. Og nå sitter de her, som to høflig fremmede, som om alt det andre bare var skjedd i fantasien. Hun skulle ønske de bare kunne snu og fly tilbake, sirkle baklengs rundt jorda i et forsøk på å ta igjen den natta som nå er over.

En flyplass er et torturkammer hvis du har klaustrofobi. Det er ikke bare nervene for den kommende flyreisen – der passasjerer sitter tettpakket i setene som sild i tønne, dundrende gjennom lufta i et smalt metallrør – men også terminalene, folkemengdene,lydene, summingen av folk, stress og støy; alt innenfor store glassvinduer på alle kanter, som en gigantisk maurkoloni

Du er ikkje annenrangs, hvisket han. Du er Tordhild. Tater, husmann eller anna, ka rolle speller det? Vi er menneskjer, all sammen. Det er berre det som betyr noko – Korleis vi er.

Fjorden og havet hadde alltid tiltrukket ham, både i storm og stille. Det hadde alltid gitt ham en forunderlig ro i sjelen, inspirert ham, og blitt til musikk inni ham. Hjemme kunne han ofte sitte nede ved naustet utover i lange, lyse sommernetter og høre sjøen hviske mot blankskurte svaberg. Kjenne duften av tang og tare, og stirre stum av undring mot lysspillet, noe som nesten føltes som ærbødighet, når solen tok farvel med dagen.

Den natten var det henne han drømte om. Hun kom løpende mot ham gjennom en blomstereng på bare ben, og med det gnistrende svarte håret flagrende om hodet. Det glitret i stjernene i øynene hennes, og rundt henne var det musikk. Sivert hadde ikke hørt vakrere musikk. Den kom fra fjellene og bar henne liksom framover.

Hun hadde ikke visst at det gikk an å bli så inderlig glad i et annet menneske som hun var i ham. De kunne ha sine feider, og hverdagen kunne bli grå midt i alt slitet og alle pliktene. Men det rokket ikke ved den dype kjærligheten hun følte for ham.

E har allveg trudd, e sa Ruth enkelt. Det finnest ein Gud som styrer alt. Berre sjå, Mor – sjå fjella, sjå myrullen som vaier, hør på foglan. Det er guds skaperverk,det.Og vi, vi er av han, la hun til. Derfor treng vi ikkje vara redd for noko. Gud rår, og han er god.

Det er ikkje allveg vi får det vi ber om, men det betyr ikkje at han ikkje hører. Han veit ber enn oss ka det vi treng

Hun så alltid en utvei. Nye muligheter.

Hun følte det brått så sterkt at Margrethe var borte. Borte for bestandig. Et kort øyeblikk var tanken nesten ikke til å bære.Så streifet en solstråle kinnet hennes, som et myk hånd. Og plutselig følte hun Margrethes nærvær så intenst at gåsehuden reiste seg på armene hennes. Men det var ingen vond opplevelse. Ikke skremmende heller. Den ga henne ro, og hun strøk hånden fort over kinnet – som for å nå borti Margrethes hånd før den forsvant. Men hun kjente ikke annet enn sitt eget tårevåte kinn.

Det var der, i den mektige naturen og stillheten, at han kom nærmest sin egen urolige sjel. For han hadde en indre uro i seg. Alltid. En slags sorg eller angst, han visste ikke. Noe han ikke kunne forklare. Noe som bare ble borte når han var til fjells – eller når han spilte. Da var han nær seg selv. Nær det pulserende,levende livet og det beste i seg selv.