Jeg får av og til følelsen av at de samme tingene skjer igjen og igjen:at alt er variasjoner av noe som allerede har skjedd, og at livet beveger seg som vann,i strømmer, noen ting trukket vekk fra oss, mens andre kommer tilbake.

Det er et punkt,hun holder opp en finger som hun framfører en monolog på en scene, hvor noe slutter å være en kilde til glede og blir en kilde til smerte.

Jeg stritter imot
som en villlaks
virrende mellom to valg
å ende i den store håven
eller svømme videre
med din krok gnangende inni meg
for resten av livet

Når du oppdager
at du er så slepphendt
at du klarer å miste
noe du aldri har hatt

Har du noen gang
(midt i bekmørket)
mistet et håp i gulvet
hørt lyden av det
når det knuser
i en million skarpe små korn
du tar ikke feil av den lyden vet du
det er ikke noen vits i å prøve
å samle bitene
men etter en stund så må du liksom stikke hånda ned
og kjenne
og så ligger det der
like helt
i et stykke
du tror vel ikke på det da

Er du klar over
hvor mange lærere det er
som går rundt og tror
de er helt vanlig folk hele livet sitt
som ikke vet hvor mange
barneskoleverdener
eller ungdomsskoleverdener
eller vidergåendeskoleverdener
de har reddet
viktig at de ikke får vite noe
før de blir pensjonister
for så mange superhelter
klarer vi ikke å dekke
over offentlige budsjetter

Moria

Dette er vel ikke noe sted
for et barn
dette er vel ikke noe sted
i det hele tatt
for hvis jeg kniper øynene igjen
så blir alt dette helt borte
så forsvinner flammen av seg selv
da har det ingenting å si
at de ikke er barn lenger heller
for de der
de har sluknet
slik som bare voksne kan
dette er ikke noe sted
for et håp

Mamma
jeg står her nå
rett opp og ned
fordi du lærte meg
å finne ut av det sjøl
ikke krabbe rundt
på alle fire og se verden
nedenfra og opp
men å reise meg
på nytt og på nytt
det er alltid din stemme
jeg hører
når jeg trenger at noen sier
sånn ja opp igjen.

Folk har fått med seg at depresjon ikke er det samme som å være litt molefonken. Folk vet at Parkinson ikke er det samme som å skjelve på hånden før et møte. Men takket være MEs skjebnesvangre alias, «kronisk utmattelsessyndrom», forstår ikke folk at forskjellen på å være sliten og å ha ME tilsvarer forskjellen på å være litt fysen på en sjokolade, og å ikke ha spist på en uke.

Men det er jo smigrende at politikerne tror at jeg, som på tirsdag ikke klarte å røre i min egen havregrøt, kan knuse velferdsstaten med mine egne hender.

Hvis du er en som
mistenkeliggjør syke

Giften du sprer, er fortsatt i luften når du selv blir syk.

Gråten løsnet ofte på alle de vonde knutene som strammet så hardt til innvendig.

Du vekket alle de følelsene hos meg som jeg ikke ville skulle våkne.

Alt eg tenker på er Simon, sa mor.
Frå eg vaknar om morgonen til eg sovnar om natta.
Han er inni hodet mitt heile tida.
Eg veit ikkje korleis eg skal seie det, men ...
Men det er som om eg er redd for at han skal dø viss eg sluttar å tenke på han.
Som om tankane mine held han i live.
At viss eg gløymer han i eit lite sekund, vil hjartet hans
slutte å slå.

Det vekst optimistiske argumentet om at vi får det stadig bedre er nok sant for store deler av verdens befolkning. Argumentet baserer seg imidlertid på noen problematiske forutsetninger, som at mennesket er alle tings mål og mening. Denne forutsetningen er verdt å utfordre... For de aller fleste andre livsformer på planeten har veksten - vår vekst - snarere gjort tilværelsen verre.

Verden går ikke under, menneskeheten dør ikke ut, men vi går harde tider i møte. Det finnes ingen quick fixes, og vi kan ikke vokse oss ut av problemene.

Han forstår at den som leser bøker, ønsker seg et annet liv. Den som leser bøker, er enten en tulling med medaljer eller en kvinne på sykkel med fortvilet ansikt. Den som leser bøker, lengter etter noe annet, noe mer, noe større, noe livet selv ikke kan gi.

Å velge den trygge veien gir ikke sjelen rom for utvikling. Det er når vi våger å prøve noe nytt,at vi utvikles som mennesker.

Jeg hører hjemme der hjertet mitt hører hjemme (...)

Naturen bærer så mye i seg, det er som om den vet noe om sorger og tap. Men jeg har en følelse av at den vet mer enn dette: at de trøstende trærne, den mørke jorda, åkeren og blomstene også kan fortelle oss at livet går videre.