Livets sannhet finnes iblant i brytningen mellom flere sannheter.

Å gå og lure er verre enn å vite alt.

Hvilen er noe eldgammelt. Den knytter oss sammen med noe som er bortenfor det håndgripelige og synlige.

Men skjebnen hadde sin egen måte å føre menneskene ut på ukjente sidevegger på. Han hadde aldri trodde på dette med skjebnen før. Men noe måtte det være som styrte over menneskets egen vilje når livet skulle gå så stikk imot alle opptrukne planer.

Alle dør alene, sies det,,men å dø sånn,eller rettere sagt å leve sånn,så ensom st ingen i det hele tatt legger merke til at du derfor kanskje postbudet begynner å lure, det må være forferdlig.

om du var
et landskap
med høye fjell
og bløt lyng

jeg skulle
ha gått
i deg
sett til deg

verna hele deg
stelt og passa på
hoppa fra bredden
og bada i bekken

jeg ville tatt
hånd om deg
som en vakker
nasjonalpark

hvorfor sitter det
så lang inne
å fortelle
deg
alt som sitter
så langt inne?

Det meste i livet kan ses fra 2 sider eller flere. Fra hvilken side du skal se det er det bare du selv som bestemmer. Du kan velge å se alt fra den triste og negative siden eller du kan velge den lyse og positive siden.

Men døden brydde seg aldri om når det passet. Den svingte jåen når man minst ventet det.

Alle har en børe å bære. Noen bære tungt,andre lett. Vi må aldri glemme at folk opplever sorg og smerte forskjellig.

Det finnes en stor og likevel helt offentlig hemmelighet. Alle mennesker har del i den, alle vet om den, men de færreste skjenker den noen gang en tanke. Folk flest tar den for gitt og synes ikke det er noe spesielt å undre seg over. Denne hemmeligheten er tiden.

Det finnes kalendre og klokker til å måle tiden, men det hjelper ikke stort, for alle vet at en enkelt time kan virke som en evighet, mens den andre ganger kan være over før en får sukk for seg. Det kommer helt an på hva en opplever i løpet av denne timen. For tid er liv. Og livet bor i hjertet.

Det er mennesker vi støter på i livet som driver bort for godt når de forsvinner ut av tilværelsen vår. Selv om vi treffer dem igjen, blir det er raskt, meningsløst hei, hvordan går det? Men med andre mennesker kan vi ta opp tråden akkurat der vi slapp, hver gang vi treffer dem. Å være så trygg på noen - det føles som om tiden overhodet ikke har gått.

Noen år kan føles som en evighet, brutt opp i små kapsler av tid.

Det er visse hendelser i livet som føles vendepunkter selv idet de skjer.

Sinne etterlater alltid et tomrom, som umiddelbart fylles av en tristhet som renner som en stor elv, en flom, uten begynnelse eller slutt. Tårenes lager hadde blitt fornyet.

Jeg har alltid sett for meg kjærligheten som en plante. Man må pleie den, man må beskytte den, fremfor alt når den er ung og ikke har slått dype røtter, ellers visner den og tørker ut. Man må gi den hva den trenger for å trives. Det hender den kan friskne til på egen hånd, og da vokser den på de mest umulige steder og trosser all motstand.

Noen ganger kan alt se håpløst ut,tro meg,men det finnes alltid et lys i enden, Kristiane. Hindringen kan være så stor at du ikke kan skimte toppen,men... Ta tiden til hjelp,og du vil erfare at alt lager seg til.

Slik som hjertet ditt slår, skulle gjerne verdens hjerte slå, da ble her godt å være.

Men noen ganger tvinger man seg selv til å se bare det man vil se. Eller det man orker å ta inn over seg.

Det finnes øyeblikk som som for alltid etser seg fast. Øyeblikk som som representerer det vakreste, det lykkeligste, det beste i livet. Jeg tror de alltid er flyktige. Det ville vært umulig å være så lykkelig i mer enn noen korte øyeblikk. Jeg skulle ønske at det var slik med de andre også. De som også etser fast. De styggeste, tristeste, de grusomste. Men på sett og vis er det kanskje det samme. Kanskje er det ikke mulig å være så fortvilet mer enn korte stunder. Kanskje er det derfor man orker å leve videre. Med minnet om det aller lykkeligste. Og minnet om det vanskeligste. Bare minnet.