Da jeg først leste om denne boka, gikk tankene til Neverwhere av Neil Gaiman. Den handler riktignok om personer som blir usynlige, og denne handler om personer som blir glemt, men siden jeg allerede hadde koblet de to, måtte jeg selvsagt lese denne.

Jack er en lykkelig mann i sin beste alder. Han elsker kona Aino, som han har vært sammen med “hele livet”, og han elsker jobben sin som guide på et gammelt slott. Særlig historien om datteren til en av de tidligere eierne fascinerer ham: i en alder av 17 døde hun etter lengre tids psykisk sykdom. Han har akkurat oppdaget noe nytt i slottet når rare ting begynner å skje. Plutselig sklir han ut av minnet til sjefen, og hva verre er: Aino glemmer ham også. Plutselig jages han ut av sitt eget hus og liv.

Noen ender løftet seg snatrende fra sivet da han kastet seg framstups
i strandkanten og slurpet i seg av Myntsjöns vann. Smaken av mudder
var kvelende. Kalde bekker rant nedover halsen og lette seg inn under
skjorten da han gang på gang stakk hodet i sjøen. Tørrheten i munnen
ville ikke gi seg. Han drakk til det vendte seg i magen og brunt slaps
rant nedover haken.

Hva gjør du egentlig når folk glemmer deg så fort du forsvinner ut av synsfeltet deres? Hvordan leier eller kjøper man for eksempel en bolig? Hvordan handler man dagligvarer når man blir glemt så fort betjeningen kikker ned i kassa?

Han er rimelig langt nede når han plutselig treffer på ei dame som husker Jack selv om hun ikke ser ham. Marie skiller seg ut fra resten av mengden fordi hun også er glemt. Det viser seg faktisk at det finnes flere glemte – et skjult samfunn midt i blant oss som vi glemmer så fort vi vender blikket bort. Marie viser seg allikevel ikke så veldig fornøyd med måten samfunnet styres på, og Jack ser etterhvert sider ved det hele som han ikke setter pris på. Samtidig klarer han ikke å legge fra seg amatørforskningen av hendelsene på Myntholm-slottet, og plutselig går det opp for ham hva det var som mest sannsynlig skjedde.

Historiene flettes sammen til tross for flere hundre års tidsforskjell.

Sola stekte over torget, og Jack kunne ikke motstå
impulsen til å rappe en fersken fra en av fruktbodene. Det var hett
som i Gehenna, og tungen hadde begynt å klistre seg til ganen. Han tok
en stor bit, sugde i seg saften og rakte den halvspiste ferskenen til
Marie.
"Ta resten!"
Hun ristet på hodet.

Dette var på mange måter en litt snodig bok. For det første er det nokså imponerende at Ajvide klarer å fortelle denne historien på en måte som får den til å høres troverdig ut. Det høres ved første møte ut som ei bok som kanskje hører til i urban fantasy-hylla, eller i det minste innen magisk realisme, men det føles egentlig ikke fantastisk eller utrolig i det hele tatt. Og det i seg selv synes jeg er imponerende.

Men så opplevde jeg den ikke som noe mer enn gjennomsnittlig allikevel. Det var ikke det at den var spesielt dårlig. Det er bare det at den ikke rørte meg heller. Den er allerede i ferd med å skli ut av minnet mitt, akkurat som Jack selv opplevde. Joda, jeg har så klart sittet og tenkt litt på dette. Tenk om det hadde fantest et hav av glemte mennesker midt i blant oss? Mennesker som i praksis kan redde et barn fra å bli påkjørt, eller stikke en kniv i brystet på en, og bli fullstendig glemt så fort vi mister dem av syne… Men akkurat den tankespinningen hadde startet selv om jeg bare hadde lest vaskeseddelen, og problemet til fortellingen er at den ikke griper meg så mye.

Den sårheten som Jack må føle når hans store kjærlighet ikke husker ham i det hele tatt var selvsagt rørende. Tenk om det hadde skjedd med meg? Hjertet mitt hadde knust. Dessuten synes jeg det lille vi ser av dynamikken i de glemtes forbund er spennende. Men totalt sett gjorde det allikevel ikke så veldig stort inntrykk… Litt usikker på hvorfor, men det er mulig det ble litt lite fokus på hver av de forskjellige delene. Eller kanskje forfatteren trakk det ut litt for mye – jeg kjedet meg gjennom enkelte deler. Vanskelig å si. Full pott ble det i allefall ikke, selv om konseptet var interessant.

Slutten likte jeg godt, da.

Denne omtalen ble først publisert på bloggen min, og jeg har fått boka av forlaget i bytte mot en ærlig anmeldelse.

Sammen med kona Aino, og jobben på Myntholm slott, trives Jack veldig godt. Han starter i det små med undersøkelser angående en gammel historie fra slottet, men merker plutselig at det er vanskelig for ham å holde kontakten med mennesker. Kollegene begynner med prosjekter uten ham, moren hans kjenner ham ikke igjen og en dag han kommer hjem til kona etter jobb – er hun sammen med en annen mann og har ingen peiling på hvem Jack er.

Boken tar videre for seg hvordan man er som menneske når man ikke har andre mennesker å forholde seg til, når ingen vet hvem du er og den eneste som vet at du eksisterer er deg selv.

Uten vitne til det liv man har fått tildelt, eksisterer ikke livet.

Jeg må innrømme at jeg synes hele boka var litt rar. Den peker på noe eksistensielt hos oss mennesker, og filosoferer rundt dette med hvordan vi eksisterer – og gammel og ny historie får plutselig mening – men samtidig mangler det for min del en god forklaring på hva som skjer, og hvorfor, og hvordan… For meg mangler det en dypere mening og en årsakssammenheng som jeg kan tro på…og plutselig er boka bare slutt uten at jeg fikk de svarene jeg søkte og som var årsaken til at jeg leste meg gjennom hele – en søken etter et svar som aldri kom.

Jeg likte denne boken, selv om den har noen litt langtekkelige deler midt i. Men de blir veiet opp av det totalt uforutsigbare i denne historien. En klarer ikke forutse hvordan det vil gå med Jack, Marie, Aino og Artur. Hverken midt i historien eller mot slutten. Ajvide har også lagt inn flere overraskende elementer underveis. Et av dem er oppfinnsomheten i å fungere i en verden som ikke kan huske deg. Denne anbefales!
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger