Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Forfatteren forteller her om barndom og oppvekst i en familie preget av morens humanetiske livssyn, sitt engasjement på venstresiden i samfunnspolitikken, og hennes vei fram til en kristen tro.
Omtale fra forlaget
I Inn i virkeligheten forteller Nina Karin Monsen åpent og ærlig om sin barndom og oppvekst i en familie der moren som humanetiker bestemte familiens livssynsmessige fundament. Gjennom hendelser, erfaringer og refleksjoner blir barnet mer og mer utilfreds med de svar - eller mangel på svar - som hun fikk. Det ble starten på en vandring som både innebar et oppbrudd og en oppdagelsesreise inn i en ny virkelighet der troen på Gud spilte en større og viktigere rolle. "Jeg har alltid vært en engasjert person som ikke har vært redd for å uttrykke hva jeg mente om det meste. Intens vil noen kalle det, andre levende og direkte. Et slags naturbarn, kanskje bare en typisk bergenser. Jeg ønsket frihet og hadde behovet for å stå for noe. "
Forlag Luther
Utgivelsesår 2010
Format Innbundet
ISBN13 9788253146256
EAN 9788253146256
Omtalt person Nina Karin Monsen
Språk Bokmål
Sider 227
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketDe vil at alle skal vende det annet kinn til, når de blir slått. De glemmer at hvis alle vender det annet kinn til,er det ingen som står ansikt til ansikt med noen.
Jeg bekymret meg som tenåring også sterkt for negres situasjon (ordet kunne brukes dengang), og skrev historieoppgave på gymnasiet om apartheid i Sørafrika og borgerrettsbevegelsen i USA.
Nå lurer jeg på hvorfor denne type spørsmål sto så sterkt i Norge og den vestlige verden. Hvorfor var det så viktig å lære unge å synes synd på mennesker fra tidenes morgen, lære medlidenhet med de ingen kunne hjelpe, hvorfor skulle vi lære så mye om undertrykkelse, vold, mord, tortur og diskriminering i fortiden og på andre siden av jordkloden? Har ikke tenåringer store nok problemer?
Skulle vi så tidlig som mulig finne de riktige heltene og de riktige
fiendene? Kapitalistene? Storindustrien? De hvite? Tyskerne?
Kristne? Vesten? USA?
Lærte vi å være triste og sorgfulle og i opposisjon og fulle av
forakt for vår egen nasjonale kultur på vegne av hele menneskeheten?
Lærte vi å bli den hvite manns hovedfiende? Lærte vi å kjenne oss
mindreverdige og onde på grunn av utbredelsen av sosialistiske dogmer?
Riktige sosialister, var det hva vi skulle bli?
Hvorfor fikk vi ikke få kunnskaper vi kunne bruke til noe, så vi kunne lage kvalitet i vårt eget liv? Eller slik at vi kunne få hjelp mot de små tyrannene som styrte oss? De var store nok for oss. Verdensrevolusjonen behøvde virkelig ikke komme først.
Hvorfor lærte vi ikke ferdigheter, så vi alltid kunne ha noe fornuftig å bruke kreftene på? Hvorfor lærte vi aller mest å kaste bort tiden og kjede oss? Skulle alt gå langsomt, repeterende, tregt. Hodet mitt ble fylt av død energi.