En diger dagmåne hang blek på himmelen og dro dit de dro. Stor som vommen på en øldrikkende mann.

Kanskje du aldri slutter å føle deg som en åtteåring sammen med foreldrene dine. Du bestemmer deg for å opptre voksent, for å reagere veloverveid og ikke primitivt, puste rolig, helt fra magen, og behandle foreldrene dine som likemenn; men i løpet av fem minutter er alle gode hensikter som blåst bort og du uttrykker deg like uartikulert som en rasende, liten unge.

Du går hele livet og betrakter foreldrene dine som noen slags knusende, beskyttende uhyrer med ubegrenset makt over deg, til du en dag snur deg og uventet tar dem på fersken der de står og ikke er noe annet enn to svake, engstelige mennesker som forsøker å komme ut av det med hverandre.

Det man oppdaget om seg selv når man oppdrog barn, var ikke alltid hyggelig eller sjarmerende.

Ingen liten del av eksistensens pinsel er at Tid kontinuerlig blir presset på oss, aldri lar oss få igjen pusten, men alltid kommer etter oss, som en tuktemester med en pisk.

Undersøkende journalistikk var imitert liv, imitert ekspertise, imitert verdslighet, imitert nærhet; å lære seg å mestre et emne for så å glemme det, å gjøre seg til venns med folk for så å avskrive dem. Og likevel, som med de fleste imitative fornøyelser, var det sterkt vanedannende.

(...) hunder hadde skjønt det. De plaget ikke seg selv med mysterier det uansett var umulig å løse.

Lenin hadde vært en våghals. Det samme hadde Trotskij, til Stalin gjorde ham til Sovjetunionens Bill Gates, den hudflettede, forborgne reaksjonære. Stalin selv hadde derimot ikke behøvd å våge stort, fordi terror fungerte bedre.

Dersom man erstattet sosialisme med nettverk, fikk man Internett. De konkurrerende plattformene var forent i sitt mål om å definere alle vilkår for folks eksistens.

En "uventet krise" er et velkjent grep i maktmisbrukende politikeres manipulasjonsregister. En slik krise kan for eksempel bety at man må oppløse opposisjonspartier, oppheve ytringsfriheten og arrestere opposisjonelle.

Fornuft og følelser, den evige konflikten. Hva var verst? Et hjerteløst hode eller et hodeløst hjerte?

Jeg hadde alltid vært en løgner. Løgn er for sjelen det mark er for et lik. Men så hadde jeg jo alltid vært fascinert av forråtnelsen.

Klimaet gjør som det vil, uansett hva vi gjør. Det har endret seg etter naturlige svingninger de siste 10.000 årene, og ingenting tilsier at disse naturlige driverne har opphørt. Ingenting tilsier heller at våre CO2-utslipp, som tross alt er svært marginale i forhold til atmosfæren som helhet, overstyrer disse naturlige variasjonene. Klimatiltak kan derfor ikke stoppe global oppvarming, og kan ikke stabilisere klimaet. Det er bare tøv.

Klimavariasjoner har definitivt bidratt til at en rekke samfunn har kollapset og forsvunnet ut av historien, og klimaforskjeller mellom kontinenter og land har hatt fundamentale konsekvenser for deres utviklingsveier. Tilpasning til klimaendringer er et av de sentrale navene som har formet menneskehetens historie fra tidenes morgen til i dag.

Er man i tvil om hva som styrer klimaet på jorden, så er det jo bare å tenke seg hva som skjer hvis solen slukner, eller dobler utstrålingen, så har man svaret på det. Solen lager jordens klima. Den styrer alt.

Historien er et unikt verktøy: Et gigantisk, ukontrollert eksperiment der faktamengden er ubegrenset. Våre forfedres gjerninger - og ugjerninger - er åpne for uendelig mange fortolkninger etter hvert som historikerne blar seg gjennom kildene for å finne personer og begivenheter som påvirker utviklingen. Med utgangspunkt i dette historiske mangfoldet kan det ikke overraske at østeuropeerne er langt mer historiebevisste enn nasjonene lenger vest. Gjennom århundrene var det ofte her sivilisasjonene støtte sammen, med store konsekvenser både for lokalbefolkningen og for vårt kontinent. Som Tysklands tidligere statsminister Konrad Adenauer uttrykte det: "Historien er summen av alt som ikke burde ha hendt."

Det er bedre å ha en fiende i nærheten enn en dum venn

Kinna på den grove steinhella var samansett av fint tilskorne og nøyaktig samanfatta bordbitar. Stramtsitjande, breie vidjer heldt dei saman. Ein gong for lenge sidan, då vidjene framleis var friske og lukta av søtleg sevje, hadde dei vore splitta på langs og surra i ringar om kinna, og endene deira hadde vore fletta inn i kvarandre, i slike mønster som tradisjonen kravde. Så hadde dei tørka, og som alt anna som har levd og som tørkar og som mistar sitt livsvatn, som sener og skinnreip, slik drog også vidjene seg saman og hardna. Og i dette sitt siste famntak hadde dei knua kinna så hardt at det var som om hennar mange stykke av treverk hadde vakse saman og vorte til eitt.

Som sol kan glitra i ein bekk av smeltevatn om våren, slik glitra det i auga hennar, og han såg inn i denne glitringa, og det utrygge var borte i han.

Når man skriver i skrivende stund må man stadig regne med at noe uforutsett vil skje. Det er det eneste man kan være sikker på. Man må ta høyde for alt. Fortiden vet man stort sett hvor man har, hvis det ikke kommer noen idealister og vil omskrive den; fremtiden kan man gjøre hva man vil med, i det minste i tankene, men øyeblikket er umulig å kontrollere. Det er derfor så mange dessverre ønsker å leve i øyeblikket. De ønsker å miste kontrollen. De kaller det frihet.