Er redselen for å gjøre feil så lammende at vi heller gjør ingenting? Å gjøre ingenting er snart den eneste måten å være på den sikre siden.

Det ene opprøret ville følge etter det andre, akkurat slik det også er i politikken, når måteholdet er lagt til side og fornuften er byttet ut med følelser.

Når du står i dritt til halsen, er det smart å ikke henge med huet.

Som tidligere byråkrat visste Gordon Mo, i likhet med Platon før ham, at enhver regjeringsform vil gå under når den overdriver sitt grunnprinsipp. Byråkratiet vil for eksempel sprenge seg selv hvis man ikke begrenser antall byråkrater. Det samme gjelder mennesket. Hvis vi ikke begrenser oss går vi i oppløsning. Ens eget beste er ikke alltid det beste, hvis det ikke formuleres med måtehold.

Det finnes ingen hæppy ending, men det finnes øyeblikk av meningsløs lykke, og hvert av de øyeblikkene kan være det siste, så hvorfor ikke synge av full hals. La verden få vite. Og så la livet - eventuelt døden - slå deg til marken en annen dag.

Hvis noen sier noe som er opplagt usannsynlig, men som du inderlig vil høre, så velger en liten del av deg - den svake - å tro på det.

Når som helst kan vi trå feil og falle. Det skal bare et skritt til. Når som helst kan vi si noe galt. Det skal bare et ord til. Det er bedre å tie enn å falle. Det er bedre å stå stille enn å falle. Alt er bedre enn å falle. Å falle gjennom samfunnet, etasje for etasje, helt til du ligger på bunnen, er det vi frykter mest. Ingen vil se deg i øynene. Ingen kjenner deg lenger. Ingen vil vedkjenne deg engang. Da er du virkelig et forhenværende menneske!

De som har råd kjøper seg som sagt fri. Hva kjøper de seg fri fra? De kjøper seg fri fra kø, trengsel, svettelukt, ubehag, frykt, smitte og ansvar.

Hvis du ikke har noe valg, kalles det fattigdom. Hvis du derimot velger nøysomheten, er det stil.

Vi burde for øvrig øve oss på å unnvære. Det vil snart komme tider da vi ikke lenger har noe valg. La oss derfor se oss godt om mens vi ennå kan velge, og finne ut hva vi kan unnvære.

Rutinen er tradisjonens lille format. Tradisjonen tilhører historien. Rutinen hører hjemme i dagene. Vis meg det mennesket som ikke har en eneste rutine, og jeg skal feste månen i knapphullet ditt.

Hvis vi måler antall bevegelser i samfunnet, vil vi snart finne ut at det er flere som faller enn som stiger. Det kan ikke gå i lengden. Og når det ikke går lenger, faller samfunnet, den nitide planen av bidrag, omsorg, avtaler, plikter og ansvar som vi har etablert, også sammen. Noen vil det slik. De vil bryte ned, men de vet ikke hva de skal bygge opp. Det går så stille for seg at du knapt merker det. Jeg gjentar, det er ikke lenger frigjøring, men rengjøring.

De valgte han som er lett å mislike. Og snudde ryggen til hun som er vanskelig å like. De valgte Donald Trump.

Man bør utvise en viss forsiktighet når man snakker om den perfekte naturen.

Eiketrær samler på tid. Stammen er århundrene, greinene er år og løvet er dager som faller, èn etter èn i den gule kalenderen vi lever og dør i.

Hvis vi vil måle et samfunns kvalitet bør vi først se etter søppelbilene. Er de i rute, står det foreløpig bra til. Men er de forsinket, eller lar være å komme i det hele tatt, er det fare på ferde, da er vi allerede ille ute.

Veien til døden er en ensom vei, og lenger enn det kan se ut til, selv om den fører rett ned fra skafottet etter et rep; og det er en mørk vei, der månen aldri skinner, for å vise vei.

Dora er en røslig skapning, og kunne knekke ryggen på en mann med bare lårene, som Simon ser for seg som gråaktige, som kokte pølser, og nuppete som en avsvidd kalkun; og digre, hvert av dem på størrelse med en liten gris.

Noen mener at gleden ved å ha en hemmelighet er å kunne røpe den. Vær varsom med hva du sier til den slags mennesker.

Å forlate noe eller noen er drivstoffet i enhver fortelling. Å forlate er også en tidsangivelse, men blir først et tidsrom når man kommer tilbake.