Jeg var kommet inn i en periode av grå og håpløs tretthet. Jeg var begynt å si til meg selv at det kjentes som om jeg hadde levet nok, som om jeg ikke hadde mer i vente av livet. Men denne innrømmelsen var ikke bare et uttrykk for min opplevelse av en situasjon; den skapte også en situasjon. Trettheten og håpløsheten ble større for hver gang jeg vendte min oppmerksomhet mot den. Inntil jeg en dag leste et eller annet som ga meg en slags selverkjennelse: - Du kommer ingen vei ved å gruble over hva du ikke kan gjøre på grunn av. Det avgjørende spørsmålet er alltid hva du kan gjøre på tross av. Håpløshet er et uttrykk for skuffede forventninger til livet. Men det å leve er ikke å vente seg noe, det er å gjøre noe ut fra nettopp den situasjonen du står i! Din tretthet er i og for seg uinteressant, dèt det spørres om er din holdning til din tretthet. Det spiller ingen rolle om du orker mindre eller lite, din oppgave er alltid å velge den handling som gir mening blant dem som er mulige her og nå.

Selvhevdelsestrangen er vel blant de mest utbredte og minst erkjente motiver for vår innsats og oppførsel. Derfor vil den også så lett bli en hindring for egen styring og frihet, inntil man lærer den å kjenne hos seg selv. Når enkelte påstår at andres mening er dem totalt likegyldig, er det god grunn til å tro at nettopp de er et bytte for sin ubevisste selvhevdelsestrang.

Rennie er ikke fornøyd. Hun ønsker noe definitivt, usminket sannhet, uansett. Da ville hun vite hva hun skulle forholde seg til, vite neste trekk. Det er dette foreløpige, dette som henger i løse luften, dette halv-livet hun ikke greier. Hun orker ikke å ikke vite. Hun vil ikke vite.

I det minste ved livets avslutning tror jeg de fleste vil føle at den snevre selvrealisering egentlig har vært verdiløs, fordi den forlater verden med en selv. De eneste spor man etterlater seg av betydning for fremtiden er nettopp det man har utrettet i medmenneskelig forstand. Og disse sporene vil overføres videre gjennom tidene, fordi det man har vært eller gjort for mennesker alltid vil sette preg på deres senere møte med andre.

Ta ikke livet så alvorlig. Du kommer uansett ikke levende fra det.

Straff for apostasi er en vedvarende trussel mot muslimers religiøse frihet og personlige sikkerhet. Ikke bare har mange land lovforbud og strenge straffer for apostasi. Undersøkelser utført av Pew Research Center i muslimske land, viser også nedslående funn om holdninger rundt behovet for slik straff blant muslimer.

Man skal tro fordi man frykter Gud og ikke fordi man frykter menneskene. Forbudet mot å forlate troen fremstår som absurd, siden dette i realiteten ikke er noe man selv kan kontrollere i særlig grad. Det gir imidlertid mening om man innser at det handler mindre om tro og mer om å kontrollere et forestilt fellesskap gjennom å forme og holde fast ved en identitetsgruppe.

Ingen ønsker å møte tragedien, men den er en uunngåelig del av livet.

Livet er en stor tumult med stadige kast mellom det som skremmer og det som gir glede. I beste fall greier vi å skape gode minner i løpet av livet. Selv om det i vår verden finnes altfor mange mennesker som er nødt til å glemme for å leve.

Den største utfordringen er viljen til å prøve nye tanker. Å ikke nøle med å sette spørsmålstegn ved andres sannheter og å gå andre veier.

I grunnen er vår eksistens en tragedie. Livet igjennom søker vi å utvide våre kunnskaper, vår viten, våre erfaringer. Men til slutt kommer alt dette til å gå tapt i et ingenting.
Jeg respekterer dem som tror på andre liv etter dette. Men jeg forstår dem ikke. Det ser ut for meg som om religionen ikke blir annet enn en unnskyldning for ikke å akseptere livets vilkår. Her og nå. Ingenting mer. I dette ligger også det unike i det å leve, det vidunderlige.

Arkiver er til for at vi ikke skal glemme vår historie. Ikke bare hva som har skjedd og hvordan det har skjedd. Vi skal først og fremst se hvordan vi reagerte på ulike hendelser.

Mot og redsel er alltid flettet i hverandre. Det krever mot til å leve og mot til å dø.

Sivilisasjon er ganske enkelt en serie med seire over naturen.
Moses Harvey, 1886

Sannheten om tilværelsen vår er alltid provisorisk. Det vi visste i går, blir overtruffet av det vi vet i dag. For de aller fleste mennesker handler livet om noe som forblir uavsluttet.

De første gudene menneskene tilba, var nesten alltid forbundet med den livgivende solen. Det største underet var at solen på nytt og på nytt kom tilbake hver morgen. I kulturer som aldri hadde kontakt med hverandre, finnes det ofte beslektede fortellinger om hvordan mennesket ble til. Alltid var solen med.

Vi lever i et univers som vi bare delvis har kunnet forstå og kartlegge. Men inni oss har vi et annet univers, som vi egentlig vet like lite om. Hjernene våre.

Døden kommer alltid som en ubuden gjest og forstyrrer:
- På tide å gå.
Ingen vil dø, verken ung eller gammel. Å dø er alltid vanskelig. Dessuten ensomt.

Å bli rammet av kreft er en livskatastrofe. Det er først etterpå man vet om man har maktet å håndtere den, by den motstand.

Hvordan du ser ut i speilet, kommer til å variere gjennom livet. Men bak speilbildet er det alltid den du er, som skjuler seg.