Empati er det drivstoffet som driver et anstendig samfunn. Uten det er det bare tørre regler og maktkonkurranser igjen.

Når vi er enslige ulver, er vi mer fri. Vi er forsiktige, men også bedre i stand til å glede oss.Vi tenker selv, improviserer, skaper. Vi leter, jakter, gjemmer oss. Vi uler nå og da av ren begeistring.
Når vi er i en flokk, blir samspillet med andre det viktigste i verden. Jeg vet ikke hvilke konsekvenser det har hos ulver, men hos mennesker er det dramatisk. Når folk blir låst fast i en konkurranseorientert, hierarkisk maktstruktur, som i et stort selskap, kan de miste realitetene i det de driver med av syne, fordi den umiddelbare maktkampen overskygger virkeligheten selv.

Katter har gjort noe som tilsynelatende er umulig: De har integrert seg selv i den moderne, høyteknologiske verden uten å overgi seg. De har fortsatt kontrollen. Det er ingen grunn til å bekymre seg for at et hemmelig meme basert på algoritmer og betalt av en nifs, hemmelig oligark har tatt over katten din. Ingen har tatt over katten din. Ikke du, ingen andre.

Det finnes situasjoner som krever at bryteren settes over på flokk. Militære enheter er det beste eksempelet. Noen ganger må folk vie seg til en hierarkisk orden, fordi det er den eneste måten å overleve på. Men et av sivilisasjonens viktigste mål bør være at det skjer så sjelden som mulig.
Kapitalismen svikter når bryteren er satt på flokk. Flokkinnstillingen skaper bobler i markedet og andre feil. Det finnes utvilsomt høylydte næringsfolk som liker å bruke militærmetaforer; man skal være tøff og hensynsløs. Men siden flokkinnstillingen også gjør deg delvis blind, er den personlighetsstilen ikke bra for forretningene på lang sikt, hvis vi definerer forretninger som noe som dreier seg om virkeligheten hinsides den sosiale konkurransen.
Når folk handler som ensomme ulver, er hver person i en unik posisjon i samfunnet, og tenker på en unik måte. Et annet eksempel: Demokratiske valg er en genuin sammenblanding av ideer, og har historisk sett hjulpet samfunn med å finne en vei fremover til tross for uenigheter, men bare så lenge folk har bryteren på enslig. Demokratiet svikter når bryteren er satt på flokk. Klansavhengig stemmegivning, personkulter og autoritære systemer er flokk-innstillingens politikk.
Det høres kanskje paradoksalt ut, men det er det ikke. Kollektive prosesser gir mest mening når deltakerne opptrer som individer.

Forbud virker stort sett ikke. Da USA forsøkte å forby alkohol tidlig på 1900-tallet, var resultatet en økning i organisert kriminalitet. Forbudet måtte oppheves. Da marihuana ble forbudt senere i samme århundre, skjedde det samme. Forbud driver frem korrupsjon som deler samfunnet i en offisiell og en kriminell sektor. Lover fungerer best når de i rimelig grad er tilpasset incentivene.

Avhengighet er knyttet til anhedoni, redusert evne til å finne glede i livet bortsett fra det man er avhengig av, og de som er avhengige av sosiale medier, ser ut til å være sårbare for langvarig anhedoni.

Misbrukere kan prøve å skjule en avhengighet, spesielt for seg selv, men den vil ofte være synlig. De får en annen personlighet.
Dypt avhengige personer får en nervøs rytme, og blir som besatt av sin egen situasjon. De føler seg alltid dårlig stilt, og er svært opptatt av bekreftelse. Avhengige mennesker blir engstelige, og merkelig fokusert på illevarslende hendelser som ikke er synlige for andre. De er egoistiske, så fanget i sin egen syklus at de ikke har tid til å legge merke til hva andre føler eller tenker. De har en slags arroganse, en fetisj for overdrivelse, som etter alt å dømme er et skalkeskjul for intens usikkerhet. En personlig mytologi innhenter de avhengige. De har et syn på seg selv som er grandiost og, etter hvert som de mer og mer blir oppslukt av avhengigheten, blir de stadig mindre realistisk.
De som er sterkt avhengige av sosiale medier, oppviser disse endringene, akkurat som junkier eller gamblere som spiller bort alt.

Når det ikke finnes noe annet å søke enn oppmerksomhet, har vanlige folk lett for å bli drittsekker, for det er de største drittsekkene som får mest oppmerksomhet.

Forfall er forfall, uansett hvilken retning den kommer fra.

Hvis vanlige folk skulle bli helt lykkelige og tilfredse, ville de kanskje ta seg et øyeblikks fri fra besettelsen av tall på sosiale medier og løpe ut i en blomstereng eller til og med gi hverandre direkte oppmerksomhet. Men hvis alle går og tenker på hvorvidt de er populære nok, er bekymret for om verden skal implodere, eller er rasende på idioter som har havnet midt inni deres kontakt med venner og familie, så våger de ikke å frigjøre seg. De blir avhengige av å følge med.

Vi i Silicon Valley liker å se på at maurene graver seg lenger ned i møkka. De sender oss penger mens vi ser på.

Det ubalanserte maktforholdet er rett foran øynene på deg hele tiden. Føler du deg ikke ydmyket når du bruker et av Facebooks varemerker, som Instagram eller WhatsApp? Facebook er det første offentlige selskapet som kontrolleres av èn person. Altså, jeg har ikke noe imot Mark Zuckerberg personlig. Det er ikke ham det handler om. Men hvorfor skulle man ønske å underordne en stor del av livet sitt til èn fremmed, uansett hvem det er?

Da jeg vokste opp, fantes det viktige politikere, popstjerner, industrimagnater og alt sånt, men ingen av dem fikk styre livet mitt på avgjørende vis. De hadde innflytelse på meg nå og da ved å si noe som fanget oppmerksomheten min, men det var det hele. De holdt seg på god avstand fra mitt personlige liv.

Jeg har en mistanke om at selv om du sier at det ikke plager deg, vet du på et eller annet nivå at det gjør det, og det er ingen vits i å være sint for du ser ingen måte du kan gjøre noe med det på. Men det finnes en måte. Slett kontoene dine.