Tenk deg om før du blir medlem av noe. Er det det rette for deg?

Har selv vært litt fascinert over scientologien og var spent på å lese mer om det. Jeg er ikke så fascinert over scientologien at jeg vil gjerne være medlem der selv, men har bare hørt så mye rart om den "sekten" gjennom media, spesielt etter at de høyt profilerte Tom Cruise og John Travolta ble medlemmer der. Den kirken/sekten har opptil flere kjendiser som medlemmer og vanlige mennesker, men det er nok de to jeg forbinder mest med scientologien.

Geir Isene ble kjent da han valgte å avslutte sitt medlemskap i scientologien. Det vakte mye oppsikt. Han var ikke medlem der i bare noen få år, men hele 25 år! Han var høyt respektert av andre medlemmer og hadde også klart alle OT - nivåene (hele 8 nivåer).

I boka skriver han ikke bare om scientologien, men også om barndommen. Han var en skarp gutt som lært mye ganske fort, men sosialt sett så strevde han. Men da han meldte seg inn i kirken hvor det ble gjort noen såkalte øvelser/selvutviklings-kurs, forsvant sjenansen hans og han fikk mer og mer selvtillit gjennom disse øvelsene han gjorde da han meldte seg inn i scientologien i slutten av tenårene sammen med en kompis. Hans oppglødenhet for scientologien og alt han lærte der førte til at han sluttet på videregående og ville vie all sin tid for scientologien.

Gjennom sitt medlemskap oppdager Geir Isene scientologiens både lyse og mørke sider. De lyse sidene var at han fikk masse selvtillit da han trengte det som mest, han ble mer sosial, og følte at han mestret ting enda bedre. Men scientologien hadde også sine mørke og negative sider. Gjennom årene oppfattet han også mistanke om medlemmer/sjefer som var maktsyke, griske og diverse ting som gjorde ham usikker på om han ville fortsette å være medlem eller ikke.

I de forskjellige kapitlene skriver han om tiden før han ble medlem, tiden som medlem, da han var usikker og etter tiden da han sluttet å være scientolog. Dette er ingen anmeldelse om selve scientologien fra min side, om hva som rystet meg og ikke. Det er ikke så interessant og jeg føler ikke at jeg kan godt nok om scientologien til å skrive skikkelig analyse om det, og det er alltid litt vanskelig å anmelde selvbiografier/dokumentarer, for å være helt ærlig. Men jeg ville lese og få et dypere inntrykk av sekten og det syns jeg at jeg fikk uten at jeg vil røpe for mye.

For min del ble ikke Nittenåttifire noen sjokkopplevelse eller en oppvekker av noe slag selv om jeg ikke visste særlig mye om sekten på forhånd, men til tross for det var det likevel småspennende å få et innblikk i denne forskrudde sekten skrevet av et eks - medlem som var modig nok til å trekke seg med tanke på alle årene han var medlem. Ingen tvil om at denne mannen har guts.

Etter å ha lest denne boken føler jeg at jeg sitter igjen med større muligheter til å gradvis lage min egen mening om hva scientologi er, og hva scientologikirken er, i den grad det er mulig uten å selv ha noen erfaring fra eller med de. Geir Isene forteller sin historie, om de gevinstene han oppnådde i sin tid i kirken, supplert med forståelige forklaringer om hvordan de ulike elementene innenfor religionen fungerer. Jeg oppfatter ikke denne boken hverken som en sterk kritikk, eller en opphøyelse av noe slag, men et helhetlig og reflektert skriv om en vei som opptok en intelligent manns oppmerksomhet og fokus gjennom 25 år av hans liv.

I 1984 ble forfatteren av denne boken, Geir Isene, scientolog. 25 år senere skapte han furore verdens over da han forlot Scientologkirken. Han er den scientologen i Norge som har nådd det høyeste spirituelle nivået – men han begynte å se kritisk på scientologien, og opplevde ting innen kirken som han ikke klarte å få til å passe inn i den filosofien som kirken predikerte utad.

Boken gir et godt og balansert bilde av scientologien. Forfatteren gir uttrykk for at han lært mye positivt som har hjulpet han i livet, men selve kirken minner mer om en sekt som kun er ute etter makt og penger. Han mener det er mulig å praktisere scientologi, uten å være medlem av kirken. I motsetning til hva jeg ellers har lest om scientologien, gir dette mer troverdig bilde av religionen, siden Geir Isene verken forkaster alt, eller omfavner alt – ellers er beskrivelser av scientologi veldig svart-hvitt.

Mens mange scientologer svelger det Hubbard skriver uten selv å vurdere det, finnes det flust av kritikere som avviser noe bare fordi Hubbard skrev det.

Ut fra hva vi leser som Scientologikirken, tar Isene en stor risiko ved å skrive om kirkens innerste hemmeligheter – men jeg tror det er viktig at han gjør det. Jeg hadde stort utbytte av å lese boken, og tror det er mange andre som også kan ha noe å lære av den.

Memoarene har et innhold som langt ifra er irrelevant lesning, men er lange og egentlig ganske kjedelige. Jeg føler kanskje ikke nok tilknytning til selvbiografisten. Veien ut var ganske udramatisk, for Isene hadde ikke gjort noe galt (les: interessant?) som scientologene kunne "ta" ham på, og da hjelper det ikke at han mot slutten lover at memoarene til dama hans inneholder mye verre episoder.

Jeg leste 245 bøker i 2014.

Her er mine 43 favoritter blant dem.

Rangeringen er tilfeldig, etter når de ble lest.