Rukshana er en 24 år gammel journalist som bor i Kabul. Etter at Taliban overtok makten i Afghanistan, har hun blitt tvunget vekk fra jobben sin, men hun sender inn reportasjer under et pseudonym. Hun er veldig nervøs den dagen hun og en del andre journalister blir innkalt av Taliban. Det viser seg at regjeringen vil vise omverdenen at de ikke er så diktatoriske. De vil nemlig utlyse en cricketturnering. Laget som vinner vil bli sendt til Pakistan for videre trening og opplæring.
Da Rukshana studerte i India spilte hun cricket og hun bestemmer seg for å lære broren og fetterne spillet, så de kan komme seg ut av landet.

Rukshana er en opprørsk sjel og har fått en høytstående sjef i Taliban mot seg. Hun er livredd, men hun svelger frykten og går i gang med planen sin. Laget hennes bare MÅ vinne!

Denne historien er basert på virkelige hendelser. En ulidelig spennende bok som tar pusten fra deg!

Taliban tok over det meste av Afghanistan i 1996, og styrde landet etter strenge religiøse reglar fram til 2001. Sport var stort sett forbode, med cricket som eig heiderleg unntak. Ein viktig grunn til at cricket kunne aksepterast var dei sømelege klesdraktene til spelarane. Som eit tiltak for å betre det internasjonale omdømet sitt freista Taliban å bli medlem i det intenasjonale cricketrådet.

Med bakgrunn i dette har Murari dikta i hop ei ganske bra forteljing. Rukhsana er ei jente frå ei priviligert familie i Kabul, har studert i India, og jobbar som journalist når Taliban tek over makta. Det må ho naturlegvis slutte med. Ho må i det heile slutte med det meste, og gøyme seg inne i eit laken. Men når Taliban kunngjer at dei skal satse på cricket, og at dei skal arrangere ei cricktet-turnering der vinnarlaget får reise til Pakistan, så trommar Rukhsana i hop nokre av søskenbarna sine for å lære dei dette spelet. For Rukhsana spelte nemleg cricket i India, ho var til og med brukbart god.

Boka startar kjempebra. Skildringa av stemninga då Taliban tok over makta var det klasse over, likeeins sinnet og maktesløysa Rukhsana kjenner over å gå frå ein medborgar til ein usynleg rekvisitt i heimen. Eg hadde rett og slett «terningkast 6-kjensle» i nokre kapittel i starten. Men så dabbar det sakte men sikkert av. Prosjektet med å lage ei spanande historie ut av cricketlaget med søskenbarn endar med eit mageplask. Det blir for mykje «Bobseybarna-utvegar» og romantisk kliss.

I sum ble det såleis ei om lag middels leseoppleving. Den gode starten berga eit terningkast 4 for boka.

Jaja, denne historien er vel mest interessant i beskrivelsene av hvordan Taliban snudde oppned på folks liv og tilværelse da de tilranet seg makta i Afghanistan. Selv om boka altså handler veldig mye om å spille cricket. Poenget med å bli på cricketlaget, som Taliban ville starte for å vise verden hvor flinke, humane, demokratiske og sportslige de er overfor resten av verden, - blir for flere av spillerne en mulighet til å kunne flykte fra Afghanistan. For hvis de er flinke nok, kan de få spille mot andre nasjoner, utenfor Afghanistan.
Det er ei stund sida jeg leste denne boka nå, men ser at Den talibanske cricketklubben har fått noen høye terningkast her.
Jeg endte opp på en firer for denne boka. Var nok veldig usikker, kunne nok sikkert ha gitt en femmer, for historien klarte å holde på meg tross alt, - men en ting var at det ble litt for mye cricket for meg, noe jeg visste så å si ingenting om fra starten av, og jeg begriper fremdeles fint lite av den sporten. Cricket er en gammel sport med røtter i England, og med ganske innvikla regler. Man har to lag som har elleve spillere hver, og de veksler mellom å være "ute" og "inne". Så har man med en lærball og et balltre. Såpass har jeg fått med meg. - Og selvsagt ble cricket innført til blant annet India, Pakistan og Afghanistan fra England, dvs britene tok med seg denne sporten til alle sine gamle kolonier.
Beskrivelsene av kampene i boka ble ganske rørete og forvirrende i mitt hode, siden jeg aldri har sett eller vært interessert i å se en cricketkamp i hele mitt liv.
En annen ting var at boka etter hvert utviklet seg til å bli en litt for søt kjærlighetshistorie, med litt for sukkersøte beskrivelser.
Joda, Timeri N. Murari kan skrive, og han setter seg inn i tankene og livet til hovedpersonen Rukshana under Talibans regime i Afghanistan.
Til tider svært spennende.
Men som sagt, det ble etter hvert litt for mye søtladen kjærlighetsroman for meg.

Feil tidspunkt kanskje? Velger heller noe annet...

Absolutt å anbefale!

Oppdaget tilfeldig hvor mange bøker som starter med Den, samtidig som bøkene har helt ulike historier å dele.

Lista er ikke sortert på noen måte.