Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Alva er åtte år da hun mister faren sin i en arbeidsulykke. Etter dødsfallet tar moren med seg Alva og søsteren tilbake til foreldrehjemmet som hun måtte forlate da hun giftet seg utenfor Menigheten. Her møter Alva en verden preget av gudsfrykt.
Omtale fra forlaget
En gripende roman om et barns enestående evne til å overleve, fra en av våre aller beste fortellere.
Hva gjør et barn når verden med et slag faller sammen? Det gjemmer seg bort. Det samler hemmeligheter. Alva er åtte år. Den livsglade faren er død, og moren flytter med Alva og Søster tilbake til foreldrehjemmet hun måtte forlate da hun giftet seg utenfor Menigheten. Her møter Alva en verden preget av streng gudsfrykt, av forbud og fortielser. Og av mange hemmeligheter. Hva gjør bestemor i bringebærskogen? Hvem er Vakkermannen? Og hvorfor ler mamma aldri mer? Hvem er jenta som Alva finner spor etter på gården?
Historien beveger seg mot en skjebnesvanger hendelse, som vil prege Alva for resten av livet.
I Du skal elske lyset avslører den gamle Alva hemmelighetene for det nye barnet som så uventet kommer inn og snur livet hennes på hodet nok en gang. Det handler om veien fra mørke mot lys. Det handler om et barns enestående evne til å overleve.
Margaret Skjelbred er født i Stokke i Vestfold og bor i Tønsberg. Hun har utgitt en rekke diktsamlinger, barnebøker og romaner. Hun hadde sitt gjennombrudd som forfatter med den kritikerroste roman Gulldronning, perledronning i 2004. I 2006 kom romanen Andrea D, og i 2009 memoarboken Mors bok. Skjelbred har fått en rekke priser og stipend for sitt arbeid, som Prøysenprisen (1989), Tønsberg kommunes kulturpris (1994) og Vestfolds litteraturpris (2000). I 2005 mottok hun Amalie Skram-prisen for Gulldronning, perledronning.
Forlag Tiden
Utgivelsesår 2011
Format Innbundet
ISBN13 9788210051432
EAN 9788210051432
Språk Bokmål
Sider 341
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Lille Alva er som åtteåringer flest. I alle fall som lykkelige åtteåringer flest, glad som hun er i både sin mor og sin far - forskånet for det som er vondt her i verden har hun levd i familiens lille lykkeboble med en pappa som betyr så uendelig mye for henne.
"Pappa, sier jeg, - vi skal bo i dette huset bestandig, ikke sant?
- Bestandig! sier pappa med stort ettertrykk. - Bestandig, lille rapphøne ... små rapphøns, forandrer han det til, for han har løftet meg opp for å svinge meg rundt mens han gjentar ordet "bestandig", og dermed har søsteren min kommet pilende, slik hun - bestandig - gjør, med sitt rop om trekosing. - Trekosing!
Og så danser vi rundt på stuegolvet, på det av golvet som ikke er dekket av flytteekser, oppnedvendte stoler og stålamper på halv tolv, mens vi skråler: - Bestandig, bestandig, vi skal bo her bestandig! Helt til mamma kommer inn med en middagstallerken i hver hand. Hun prøver å kjefte på pappa fordi han har sluttet å rydde, mens hun blir fanget av oss tre i en runddans og en firkosing. Det er jeg og søsteren min som griper tak i henne med hver vår arm, den som vi ikke har slynget rundt halsen på pappa, og hun lar seg dra med, vi kan høre klirret fra tellerknene idet de møtes bak pappas rygg, så brått at vi alle etterpå, da den elleville dansen er over, må undersøke om det er gått skår av dem. Det er det ikke. De er like hele." (side 9)
Og akkurat slik kunne kanskje lykken ha smilt til den lille familien fortsatt - hadde det ikke vært for at pappa en dag ikke kommer hjem. Aldri skal han komme hjem, for han er død.
"Mamma vil bare ha pappa, men pappa kommer ikke, han skal aldri komme. Søster prøver å rope på ham, men pappa kan ikke høre lenger. Han kan ikke se heller. Han er død og skal begraves på kirkegården." (side 11)
"Jeg er åtte år. Ingen har lært meg å sørge. Så jeg gjør det på min måte ... " (side 13)
I løpet av denne korte innledningen i romanen er rammen for historien satt. Den skal handle om sorg, om det å miste noen man er glad i, noen som betyr alt for en. Fortellerstemmen veksler gjennom boka - noen ganger er det moren som er fortellerstemmen - andre ganger barnet Alva, mest hun faktisk. Mens moren forsvinner inn i en sorg så dyp at hun nesten ikke er i stand til verken å se eller ta hensyn til sine barn, flytter den nå reduserte familien tilbake til morens hjembygd. Der er det streng religiøsitet som gjelder, og alt Alva har forbundet med livet - lyset, gleden og latteren - er med ett revet bort fra henne. Redningen blir på mange måter alle minnene hun har fra tiden sammen med faren, og at faren dukker opp en slags trøsterolle i henns fantasi hver gang hun har behov for det. Spesielt den strenge bestefaren, som er strengere enn Gud selv, fremstår som en skremmende figur for Alva. Mye av det han står for, klarer hun aldri helt å forstå. Kjærlighet, omsorg og virkelig nærhet er fraværende i bestefarens humørløse formaninger, og mon tro om han ikke egentlig forakter både datteren og barnebarna på grunn av de valgene datteren gjorde da hun valgte å gifte seg med en mann utenfor menigheten?
Etter hvert slipper flere stemmer til, blant annet en aldrende Alva (som i realiteten er den som forteller historien om sin barndom og følgende det fikk for familien hennes da faren døde), og tidvis var det en utfordring å henge med på hvem som var hvem - særlig fordi jeg valgte lydbokutgaven i stedet for papirutgaven av boka. Et dystert bedehusmiljø tegnes, og spesielt i de sekvensene hvor Alva er fortellerstemmen blandes virkelighet og fantasi på en slik måte at det fra tid til annen var litt vanskelig å skille mellom hva som var hva. Når det er sagt opplevde jeg dette som en nydelig roman - både vakker og grusom som sitt vis - hvor fortellergrepet minnet en hel del om Skjelbreds tidligere roman "Gulldronning, perledronning". Vi er noen ganger i det mørke og dystre, andre ganger i det lyse og glade. Og lille Alva, som etter hvert vokser til og kommer i tenårene, kjenner inni seg hva som føles riktig og hva som føles galt, men det er ikke alltid at de voksne følger disse spillereglene. Dette forvirrer henne - særlig fordi hun ikke har noen å gå til for å spørre. Dermed står hun i fare for å få ødelagt sin naturlige rettesnor i livet - magefølelsen - fordi hun aldri får bekreftet at hun på en måte føler "rett". Det handler også om Alvas mor, som i sin tid forlot alt det dystre i hjembygda for å få et bedre liv fylt av kjærlighet og varme, men som etter sin manns død må vende hjem til alt hun i sin tid tok avstand fra, fordi hun i realiteten ikke har noe valg. Men det er en høy pris hun betaler for dette.
Ingrid Vollan leste nydelig, men i etterpåklokskapens lys angrer jeg likevel på at jeg ikke leste papirutgaven i stedet. Dette har ingenting å gjøre med selve opplesningen, men desto mer å gjøre med hvordan boka er skrevet. Jeg ser derfor ikke bort fra at dette er en bok jeg på et senere tidspunkt kommer til å få behov for å lese på nytt. Alt i alt - når jeg hensyntar både det språklige og det rent innholdsmessige - mener jeg at denne boka fortjener terningkast fem. Med noe tydeligere overganger ville jeg kanskje tenkt i retning av terningkast seks, men det blir det altså ikke denne gangen. Uten at jeg dermed mener at romanens kompleksitet og avdekkingen av gamle familiehemmeligheter - lag på lag - på noen måte trekker ned helhetsinntrykket av boka ...
Dette er en av de beste bøkene jeg har lest. Et litterært kunstverk!
Alva har flyttet inn i nytt hus med mor, far og Søster, og er et lykkelig barn. Så rammer tragedien - faren dør. Plutselig finner Alva ut at hun har besteforeldre. De kommer og henter den lille familien hjem til gården. Alva trenger trøst, men moren har nok med sin egen sorg og Søster. Av bestefaren får Alva høre at hun er opprørsk, og fysisk avstraffelse og høytlesing fra Postillen kan muligens redde henne i følge ham.
En sterk bok
Min hovedkritikk: svært endimensjonale karakterer
En rørende historie, les hele omtalen min her
God bok, men for meg blei den altfor tung og dyster, sleit med å lese den ferdig.
De som har falt, skal man vel løfte opp?
Pappa satte ikke sitt lys under en skjeppe, men lot det skinne uavlatelig over mamma og etter hvert over meg og Søster. Jeg tenkte meg aldri muligheten av at det en gang skulle slokne.
Han var født i svart dress, Immanuel. Om noen få år ville han stå på prekestolen med Postill i handa og formane forsamlingen om å kjenne sin besøkelsestid.
Alt tar tid, også det å fortelle en historie. Særlig når den skal leves opp igjen, ikke bare bringes videre.
Var det folk oppi der, da! Heh...? Var det folk oppi der? ...Ne-ei. Men vi så et ekorn! Møtte jeg bestemors blikk? Tenkte jeg at nå snakker jeg usant, nå synder jeg mot Herrens bud, nå går jeg i Fristerens treske snare, den som en gang skal stramme til om foten min og føre meg lukt i Fortapelsen? Jeg tror ikke det. Jeg tror at jeg løy glatt og intuitivt, med barneblikket mitt i bestefars, slik jeg mange ganger skulle komme til å lyve opp i ansiktet på ham. Hvorfor må de som forvalter Sannheten være så strenge forvaltere at den blir umulig å holde seg til for andre enn dem selv?
Han gav meg å ete av Kunnskapens tre, slik at jeg sakte, men sikkert kunne tilegne meg den viktigste av alle menneskelige egenskaper, evnen til å gjøre gode valg.
Hun smiler! Jeg hadde nesten glemt smilet hennes. Glemt hvordan det kunne rive seg løs fra ansiktet hennes og flagre over til mitt eget, til Søsters og til pappas, hvordan det kunne legge seg varmt over hele fjeset mitt, hele kroppen min, hvordan det kunne krype inn i brysthulen på meg og slippe fram latteren som lå gjemt der inne. Bestandig på sprang, bestandig ferdig til å slippe seg jublende løs med en gang mammas smil banet vei for den.
I halvmørket skimter jeg en hvit vinge, det får meg til å tenke på bestefars engleskare. Kan en av dem ha falt ut av Postillen? Det ville ha vært spennende å møte en engel slik Jomfru Maria gjorde. Men engler daler visst ikke ned på jorden nå til dags. Det var i gamle dager de gjorde det. Og da dalte de ned i skjul, ikke under låvegolv.
Den handler om det onde, men den handler også om det gode. Og først og fremst handler den om hvor ondt det gode er i stand til å bli når godheten kommer på avveier.
Hvor er mammas latter blitt av? Den ble igjen i alt som ikke lenger er til. Den flagrer som en forvillet sommerfugl mellom epletrærne i den gamle hagen. Den sklir på den grønnmalte kjellerlemmen, uten at noen står nedenfor og samler den opp. Forlatt og hjelpeløs henger den igjen i hengslene på hageporten pappa glemte å smøre med olje fra den bitte lille røde kanna med morsom, lang tut. Uten pappa er den visst ikke til, bare han kunne lokke den fram og få den til å trille.
født 25. januar 1949 i Stokke i Vestfold
Nå akter jeg å ta hennes forfatterskap for meg (voksne)
For barn:
* Har du sett? av Margaret Skjelbred, 1991
* Tom og Andersen ved sjøen av Margaret Skjelbred, 1993
* Tom og Andersen feirer jul av Margaret Skjelbred, 1994
* Tom og Andersen drar til fjells av Margaret Skjelbred, 1995
* Hvor er Ida? av Margaret Skjelbred, 1996
* Tom og Andersen ved sjøen av Margaret Skjelbred, 1997
* Tom og Andersen i byen av Margaret Skjelbred, 1999
* Den hjerteløse risen av Margaret Skjelbred, 2000
Priser:
* Prøysenprisen 1989
* Vestfold fylkeskommunes Kunstnerpris i 1990
* Tønsberg kommunes kulturpris 1994
* Vestfolds Litteraturpris 2000
* Amalie Skram-prisen 2005
Her er en oversikt over alt jeg har lest i 2011. Noen av bøkene har fått terningkast. Ikke alle bøker har falt i smak, og jeg ser at en overvekt av det jeg leser er krim... (raskt å lese, raskt å glemme :)