Bokelskere.no

Alle som ikke har lest dette mesterverket fra Edgar Hilsenrath, vet ikke hva de har gått glipp av. Historien handler om den ultimate opportunist, den tyske nazisten som tar sin drepte jødiske barndomsvenns identitet for å unnslippe krigsoppgjøret og deretter blir leder for en zionistisk organisasjon i Israel. Boka er full av svart humor, som ikke engang Kurt Vonnegut kan matche.

En fabelaktig roman om afghansk kultur, skildra gjennom kvinnelige hovedpersoner som viser hvor håpløst undertrykte kvinner kan være i denne delen av verden. Sjøl om boka er trist og til tider pessimistisk i sin framstilling, er det også så mye flotte skildringer av mennesker som slåss for sin verdighet at alle som leser den, vil sitte igjen klokere enn før de starta.

Ingen norsk forfatter kan berøre en mer enn Knut Hamsun, og ingen norske forfattere har påvirke så mange forfatterkolleger som han. Gjennombruddsboka hans fra 1890 er ikke bare en nyskaping for sin tid, den er også den mest dybdeborende litterære skildring av menneskesinnets irrganger som noen forfatter har prestert. At dette er boka som snudde opp ned på tilvante litterære forestillinger, er ikke vanskelig å forestille seg. Det er ikke mulig å unngå å erkjenne Hamsuns storhet etter å ha lest denne boka.

Jens Bjørneboe er min favoritt blant norske 1900-tallsforfattere. Både tematikken og persongalleriet i denne boka gjør den til en mesterlig avslutning av hans allsidige og til tider kontroversielle forfatterskap. Når akkurat "Haiene" er den boka jeg løfter fram fra hans mange glitrende romaner og skuespill, skyldes det at den på en så fin måte oppsummerer mange av de elementene som inngår i Bjørneboes samla verk. Boka har action og filosoferende ettertenksomhet og er en allegori av det nærmest apokalyptiske slaget.

Det tok lang tid før Finlands store svarte humorist blei oversatt til norsk. Men etter hvert har vi fått mange av hans fantasifulle folkelivsskildringer oversatt. Dette er en av de aller morsomste, med et persongalleri som ikke kunne vært bedre dikta opp av Monty Python. Den som ikke finner Paasilinna morsom, må gjennomgå en grundig undersøkelse!

Denne boka inngikk i de jeg leste da jeg la opp pensumet på nordisk mellomfag med fordypning i mellomkrigstida. Boka er en sterk skildring av kampen mellom de gode og de vonde kreftene, skrevet på et tidspunkt da det ikke er vanskelig å se de nesten profetiske utsagnene til forfatteren, der "Øya" blir et bilde på kloden vår og de truslene den sto foran med den framvoksende nazismen.

Nok ei bok som henter sin bakgrunn og inspirasjon fra trusselen det nazistiske Tyskland utgjorde like før 1940. Replikken "Vold må ikkje tolast!" fra en far som har opplevd at den sinnsjuke Andreas Vest har tatt livet av dattera hans, framstår som bokas tematiske kjerne, en advarsel mot undergangskreftene og hevntanken som formørka menneskesinnet i denne historiske perioden. I stedet for å lytte til han, jager bygdefolket Andreas Vest i døden i en slags kollektiv hevntørst. Parallellen oppi dette med grisene som spiser sine egne barn, forsterker dramatikken og budskapet.

Jeg har lest mye krim og elsker sjangeren. Denne boka av Jo Nesbø har det meste av det som appellerer til meg i denne sjangeren: en intrige som vever sammen historier på flere plan og en hovedperson som i sin nesten overmenneskelige evne til å løse vanskelige saker også har menneskelige svakheter så det holder. Nesbø skriver drivende godt og viser store kunnskaper om historiske hendelser. Boka blei også kåra til tidenes beste norske krimroman i en avstemning i bokklubben. Det er ikke helt ufortjent!

Den magiske realismen har flere representanter på det latin-amerikanske kontinentet. Av disse synes jeg Isabel Allende er den som skiller seg sterkes ut, men hennes colubianske kollega Marques kommer hakk i hæl. Denne boka om flere generasjoners kjærlighet og dramatiske liv er en typiske representant for denn sjangeren og et "must" for den som vil bli kjent med kultur og folk i denne delen av verden.

I thrillersjangeren er det ikke mange som går utenpå Ken Follett. Denne boka har en handling på flere plan. På den ene sida er det en kjærlighetshistorie med mange av såpeoperaens ingredienser. På den andre sida er det en roman som gir sterk innsikt i klassemotsetninger i det britiske samfunnet såvel som forståelse for de krefter som seinere bidro til den russiske revolusjonen. Midt oppi dette gir den også innblikk i de britiske suffragettenes kamp for verdige vilkår for kvinner i samfunnet. En klassiker i sin sjanger!

På samme måte som Olav Duun og Tarjei Vesaas skildrer bakgrunnen for krigen, tar Sigurd Hoel oss her med inn i den verden som skapte de nazistiske overløperne her hjemme. Som den psykoanalytikeren han er, søker han forklaringen i de opplevelser som preger oss fra barndommen. Uten å røpe for mye, kan en trygt si at boka lever opp til uttrykket om at "det går en Nemesis gjennom livet".

Bøkene om Wilfred Sagen, kalt Lillelord, er Johan Borgen sitt bidrag til å forklare framveksten av nazismen i deler av det norske samfunnet. Men det er viktig å ikke fortape seg i dette konkrete uttrykket. Boka er først og fremst et bevis på hvor galt det kan gå for den som lar seg lede med strømmen uten å ha noen egen vilje eller overbevisning. Samtidig kan den illustrere noe av den tomhet som preger enkelte miljøer i det øvre sosiale sjikt, der man søker spenning for å fylle den tomheten.

Kiellands klassiske naturalistiske roman bare MÅ være med. Ingen kan skrive like glitrende som Kielland og skildre samfunnets klassemotsetninger på en bedre måte. Persongalleriet er nyanserikt og samtidig tydelig som representanter for ulike sosiale grupper. Boka er ikke nettopp til å bli glad av, men Kiellands språk er med på å gjøre til og med det triste mindre trist.

Vår største kvinnelige forfatter må også være med. Det er nok særlig trilogien om Kristin Lavransdatter som appellerer til meg, men også samtidsromanen "Jenny" er en sterk historie. Likevel er det Kristins kamp mellom plikt og følelser som står som bautaen i forfatterskapet til Undset. Måten hun slåss for sin kjærlighet til Erlend er en fabelaktig skildring av en ung jentes kamp for retten til å følge hjertet sitt.

Trolig er dette den romanen som har hatt størst innfytelse i en internasjonal litterær verden. Dostojevskij er sammen med vår egen Hamsun den som mest har utforska de mer dystre sidene av menneskesinnet. Raskolnikov er en hovedperson man som leser ikke kan unngå å bli fascinert av, og boka var en del min tidlige litterære oppvåkning da jeg leste den mens jeg gikk på gymnaset. slik sett markerte den kanskje overgangen til mer voksne og reflekteret litterære preferanser.

På mange måter kan denne sees på som et slags motstykke i kammerspillformat til Hilsenraths "Nazisten og frisøren". Innledningsvis kan boka skape en illusjon om at den skildrer først og fremst et uvanlig kjærlighetsforhold, men gradvis blir det klart at den handler om skjulte hemmeligheter som har vist seg å ha fatale følger. Dette er et lite mesterstykke av menneskeskildringer.

Sandemose blei tidlig en av mine favoritter, og ingen kan forbli upåvirka av den barndomsskildringen han gir av Jantesamfunnet.Den var med på å forme mine verdier i en viktig fase av livet i retning av å ville bekjempe alle former for autoritære holdninger. Den måten Espen Arnakke møter samfunnets krav til konformitet gjennom sitt opprør, får tragiske følger for han, men Sandemose viser tydelig hvordan det er nettopp dette ytre presset som skaper forutsetningene for Espens tragedie.

Martin Andersen Nexø er danskenes største forteller ved siden av Karen Blixen. "Pelle Erobreren" er et epos om hvordan fattige mennesker må slåss for sin verdighet og gir et grelt bilde av det fattige samfunnet som vi også hadde i Norden før arbeiderbevegelsen gjennom politisk makterobring starta en gradvis overgang til den velferdsstaten vi i dag må slåss for å bevare.

I dette tilfellet så jeg filmen før jeg leste boka, og det er en god filmatisering. På mange måter kan dette sies å være det litterære motstykket til de avsløringer som en annen tysker, Günther Wallraff, gjorde litt seinere av metodene den tyske tabloide pressen brukte i sin kamp om kundene, en kamp der menneskeverd og etikk glatt blei ofra på profittens alter.

Orwells framtidsfabel bare må være med. Da han skreiv denne i 1948, var det nok mange som rista på hodet. I dag kan vi se at mye av det han frykta om overvåking av individene i samfunnet har slått til, riktig nok litt etter 1984. EUs datalagringsdirketiv er et godt eksempel på hvordan Orwells frykt tyrgt kan sies å ha blitt virkelighet. At samtidig noen av de mest autoritære regimene har falt, kan sies ¨være et motstykke til dette. Likevel er det jo et tankekors når overvåkinga vokser fram i de demokratiske statene.

Gert Nygårdshaug tok det meg dessverrre lang tid før jeg oppdaga. Denne, som vel blei kåra til den beste norske boka i det 20. århundre, har en tematikk som både er tidstypisk og samtidig evig aktuell: Hvordan vi behandler kloden og våre medmennesker. Nygårdshaugs skrivestil er suggererende og suger deg inn i handlinger som ellers fortoner seg både fremmede og skremmende. Jeg har seinere også hatt gleden av å stifte bekjentskap med hans noe utradisjonelle krimhelter Skarphedin Olsen og Fredric Drum. Nygårdshaug er en forfatter med et engasjement som går langt utenfor vår tilvante, nære horisont, og et dypdykk i habns forfatterskap er derfor med på å utvide de perspektivene vi til vanlig omgir oss med.

Mikael Niemis bok om livet i det svenske Lappland er en humørbombe av de sjeldne. Sjøl om det dypest sett er et nokså trøstesløst liv som blir omtalt, er det formidla med en frodighet og et skrått blikk på livet som ikke er mulig å mislike. Fortellingen om oppveksten til gjengen fra Vittula (=Fittemyra) er både en generasjonsroman og en folkelivsskildring. Det er fullt av humoristiske innslag som både bekrefter og utfordrer fordommer man måtte ha om livet på den fjerneste svenske "gläsbygden". For oss som er vokst opp med tidligere tiders finske fjernsynsteater, har den både likheter og forskjeller når vi sammenlikner med de ofte tungsindige og tidvis krakilske karakterene vi der kunne se.

Fra min tidligste ungdom har lyrikk vært blant det jeg jevnlig har lest. Jakob Sande blei veldig tidlig en av mine favoritter i kraft av sitt fordige språk og sine fantastiske skildringer av livet både i bygde-Norge og på sjøen. Det tar heller ikke lang tid før man ser hvordan Sande alltid tar de svake og undertryktes parti og hvordan han han kan blottstille maktas arroganse og ufølsomhet på en måte som gjør det lett å ta parti. Favorittdiktet mitt i samlingen er nettopp et slikt dikt som viser standpunktet hans "Til den norske landarbeidar". Mens "Bygda søv" er den humoristiske Sande som på sin lyriske måte skildrer hva som skjer ei tilsynelatende stille bygdenatt.

Mens Jakob Sande i sin form er en tradisjonell lyriker, tilhører Rolf Jacobsen modernistene. Men han er en lyriker som aldri er vanskelig å forstå. Budskapet hans er alltid tydelig for den som leser. Gjennomgangstema er ofte forhold mellom meoom mennesker og menneskenes forhold til naturen og teknologien. Han virker på samme tid å være både fascinert av og skremt over hva teknologien kan gjøre med oss. En forfatter som hadde det privilegium å skrive bøker i over 50 år, har også klart å fange opp mange av de endringer samfunnet vårt har vært gjennom på disse åra.

Stadig flere nevner Haruki Murakami som en aktuell kandidat til å motta Nobels litteraturpris. Det er ikke overraskende. Han skildrer mennesker og samfunn i Japan på en fremragende måte og får ikke minst fram de spenningene som finnes mellom tradisjonelle japanske verdier og ungdommens utforsking av grensene og de konflikter som dette skaper. Menneskene skildres med humor og varme, og sjøl triste hendelser får en så varsom framstilling at det aldri blir sentimentalt. Men det er liten tvil om av Murakami ser med et kritisk blikk på mange sider ved den japanske kulturen, ikke minst slik den arter seg for den mannlige delen.