Dette var "som forventet" fra Picoult. Hun har et gjenkjennelig rammeverk, men det blir allikevel ikke forutsigbart eller kjedelig. Snarere er det engasjerende, tankevekkende og rørende. Hun maler fine skikkelser, språket er lett og lesbart, uten å bli for klisjepreget, og det går greit å følge handlingen selv når man "spretter" mellom ulike personer for hvert kapittel. Jeg lærte en god del nytt, og spennende, om ulv. Og hun tar opp moralske og etiske dilemmaer på en lettfattelig og inkluderende måte. Og, på toppen av det hele så er det underholdende.

Denne tok det meg uendelig lang tid å komme igjennom, faktisk nesten 3 mndr.. Leste halve, og tok en pause med 8-9 andre bøker, før jeg endelig leste den ut i går. Jodi Picoult skriver bra, men handlingen var, etter min mening langtekkelig og på grensen til kjedelig.

Boka handler om en familie som fra starten av var en ganske vanlig familie med far, mor og to barn – gutten Edward og hans sju år yngre søster, Cara. Faren, Luke Warren er en overbevist naturverner og en enestående ulveekspert. Interessen for disse dyrene driver ham så langt at han drar til Canada og lever der blant ulvene, som en i flokken. Da han senere vender tilbake, grunnlegger han en ulvepark der han først og fremst er opptatt med å selv være en ulv, spise sammen med dem, gå på alle fire, rulle rundt i sølen osv.

Så blir denne utsatt for noe så banalt som en bilulykke. På sykehuset erklæres han for hjernedød og holdes i live utelukkende gjennom apparater. Men før dette har mye annet skjedd med familien Sønnen Edward dro plutselig hjemmefra og brøt all forbindelse med familien. Allerede i 19-års alderen slo han seg ned i Thailand der han livnærte seg som engelsklærer. Moren, Georgie tok seg særlig nær av dette, og det endte med at ekteskapet sprakk. Georgie giftet seg på nytt med Joe, en fredelig advokat, og med ham har hun fått to nye barn, et tvillingpar. Cara, som ikke helt har funnet seg til rette sammen med moren, stefaren og halvsøsknene, har flyttet hjem til faren som hun beundrer høyt. Da ulykken med Luke skjer, er også Cara med i bilen. Faren har hentet henne hjem fra en fest og kjører inn i et tre da han skal styre unna tre i kjørebanen. Også Cara blir skadd i ulykken. Hun blir liggende på sykehus med store smerter i skulderen.

Det blir sendt bud etter Edward som kommer hjem helt fra Thailand. Seks år er gått siden sist han så faren sin. Hva som den gang skjedde mellom far og sønn som fikk ham til å dra så brått, vet foreløpig ingen. Legene henvender seg til familien og informerer om Lukes håpløse tilstand. Alt tilsier at han aldri vil komme til bevissthet mer. Det er opp til hans to barn å avgjøre hva som nå skal skje. I begynnelsen er Cara så omtåket av smerter at hun knapt kan engasjere seg i det som foregår rundt henne. Hjemme kommer Edward over noe faren skrev før han dro til Canada. Her gir han sønnen myndighet til å hjelpe ham ut av livet dersom han skulle komme hardt til skade. Luke hadde et donatorsymbol påført i førerkortet sitt. Etter samtale med folk fra en donatororganisasjon innser Edward at her må han handle raskt dersom farens organer skal kunne komme til nytte videre. Han forsøker å ta opp saken med søsteren, men smertene hennes gjør at hun ikke er i stand til å forstå.

Leger er samlet ved farens sykeseng, klare til å kople ham fra apparatene da Cara plutselig kommer farende inn i rommet og skriker at de må stoppe det hele. Da bøyer Edward seg ned og drar selv ut kontakten. Noen korte øyeblikk går før andre i personalet forstår at ikke alt er som det skal. og kopler ham på igjen. Cara argumenterer sterkt for at faren kan komme seg, det har skjedd andre før, og hun trekker fram tilfeller der håpløse tilstander har snudd om.

Uenigheten mellom bror og søster er så sterk at saken havner i retten Fordi Cara ennå ikke er 18 år, men mangler noen måneder på å være myndig, stiller hun i utgangspunktet svakere enn broren. Saken løser seg imidlertid til slutt da Cara endelig får fortalt sannheten om hva som egentlig hendte i forkant av og under den fatale bilulykken. Faren som kom for å hendte henne på festen, var vitne til fulle, ravende ungdommer. Også Cara hadde drukket, noe hun hadde lovet faren å ikke gjøre. En hissig trette mellom far og datter utspant seg i bilen. Det siste Cara rakk å si til faren bar ordene: ”Jeg hater deg”. Ikke nok med det, da hun forsøkte å trekke farens skadde kropp ut av bilvraket, skjedde det at hun mistet taket slik at hodet hans deiset ned i bakken. Kanskje var det da han ble påført den uhelbredelige hodeskaden. Etter at Cara har lettet hjertet sitt for denne tunge byrden, blir hun også i stand til å godta den løsningen som alle andre har innsett som det eneste fornuftige.

Da boka åpner, er det uopprettelige, den fatale bilulykken, allerede et faktum. Etter det er det egentlig lite som skjer på det ytre plan. En skulle derfor tror at handlingen ble svært langtekkelig. Når den likevel ikke oppleves slik, er det fordi boka har mange fortellere. Det skiftes fra kapittel til kapittel, noe som også typografisk er markert ved ulike skrifttyper. Vi får hele tiden forskjellige syn på det som skjer. At også to spørsmål lenge forblir uoppklarte, bidrar til å holde på leserens nysgjerrighet: Hva var det som gjorde at Edward så brått vendte faren ryggen og dro sin vei? Og ikke minst, hva var det som egentlig foregikk under den fatale bilturen?

Jeg gjentar suksessen fra i fjor, og setter meg som mål å lese 52 bøker i løpet av 2015. Hver fullførte bok legges fortløpende til listen. Har du en bok å anbefale, eller et lignende prosjekt, må du gjerne legge igjen som en kommentar :)

Bøker jeg har lest i 2022