Alt håp er ute. I naturen. Denne boken inneholder fantastisk mange øyeåpnende små historier med høy wow-faktor om hvor rik naturen vi ofte tar for gitt, faktisk er. Anne Sverdrup-Thygeson viser ved tallrike eksempler hvordan artsriksomen og det biologiske mangfoldet i biosfæren nå er truet av menneskelig aktivitet. Aktivitetene påvirker stadig raskere, stadig større deler av landjorden og havet, og derved fortrenges og endres livsbetingelsene til alt annet levende. Visste du at mer enn 77 prosent av landarealet (unntatt Antarktis) og 87 prosent av havet har blitt endret som en direkte effekt av menneskers aktivitet? Og at vekten av alle de ville dyra på landjorda samlet veier totalt omlag 6 % mens at mennesker og husdyra veier ca. 94 %?

Anne Sverdrup-Thygeson viser egenverdien av artsmangfold gjennom talende og morsomme eksempler. Sopper som lyser i mørket, en australsk frosk som gulper opp småfrosker (dessverre utryddet) eller hvaler med blått blod renser vårt blod og brukes ved f.eks. organtransplantasjon. Anne skriver medrivende med mye humor, stor sans for språk og med en smittende kjærlighet til alt som lever.

Boka er lettlest, pedagogisk og den krever lite av leseren. Den er delt inn i små kapitler med titlene: Livets vann, Den største matbutikken, Verdens viktigste summetone, Et rikholdig apotek, Fiberfabrikken, Vaktmesterkompaniet, Renningen i livsveven, Naturens arkiver, En idebank for enhver anledning og Naturkatedralen. Som kapitteltitlene viser, bruker hun kjente bilder fra samfunnet og kulturen. Titlene og småhistoriene i hver kapittel skaper effektive og gjenkjennelige assosiasjoner. Virkningen er økt innsikt i hvordan og hvorfor vi er avhengige av naturen rundt oss.

Etter å ha lest boken ferdig, sitter jeg med større ærefrykt (ja, faktisk) for naturen.
Jeg tenker mer på hvor liten innsikt jeg har i hvor tett vi er innved i naturens flettverk. Og hvor skremmende lett det er å tenkte at vi mennesker kan klare oss og "fikse det" selv om om mange arter og økosystemer forsvinner.

Anne Sverdrup-Thygeson viser i allerede i kapittel 1 Livets vann som handler om rensing av drikkevann i New York ved å bruke naturens metoder, at det er håp. Håpet er der ute i naturen. Hun beskriver hvorfor og hvordan det i mange tilfeller er være riktig å la naturen reparere seg selv. Vi må legge forholdene til rette og ikke "fikse selv". Det er billig og gir oss og alt annet levende bedre betingelser.

Boken gir en god oversikt over hvordan forskjellige dyr og planter samarbeider og er avhengig av hverandre for å skape og opprettholde liv, hvordan disse inngår i et større system og hvor sårbart dette systemet er for ytre påvirkning. I mange sammenhenger er det menneskene som forstyrrer systemet. Sverdrup-Thygeson er en fantastisk formidler. Hun formidler gjennom egen nysgjerrighet og det er lett å bli revet med.

Tankevekkende. Hvorfor skal vi ta vare på naturen når vi ikke kjenner den spør forfatteren. Heldigvis gir hun meg lyst til å bli bedre kjent med den.

«Vi er én art, blant ti millioner arter. Samtidig er vi en unik art, i kraft av vår kapasitet til å samhandle slik at vi påvirker hele kloden og alle de andre artene. Vi er også enestående fordi evolusjonen har gitt oss evnen til å vurdere våre handlinger, logisk og moralsk, i et større perspektiv. Det følger et stort ansvar med den innsikten, og det er på tide å aksle det ansvaret — fordi naturen er alt vi har, og alt vi er.»

Anne Sverdrup-Thygesons bok På naturens skuldre hvordan ti millioner arter redder livet ditt ble utgitt i 2020 er en bok med høy wow-faktor. For en formidlingsevne. I motsetning til skrikende kommunistiske MDG’ere som bare gjør meg rasende, får Anne Sverdrup-Thygeson i denne boken frem hvor viktig det er at vi spiller på lag med naturen.

Jeg undrer meg stadig over menneskenes grådighet. Hvordan fasade er viktigere enn innhold. Da jeg var småjente i Finnmark observerte jeg søppel i fjæra som var slengt over bord fra fiskebåter og fraktefartøy, og undret meg over hvordan mennesker kunne forsøple havet. Lenge før plast i havet var et tema. I dag undres jeg over at huset ved siden av der jeg bor, som er solgt for fjerde gang og der nye eiere hver gang pusser opp huset fra gulv til tak. Hyttelandsbyene i fjellheimen. At mennesker synes det, er greit å reise til Peking og andre storbyer for å shoppe og skryte av det etterpå. Overbefolkning. Hvordan gale mennesker som fornekter at klimaendringer er menneskeskapte blir statsledere. Osv. Jeg forsøker å ikke overforbruke slik at jeg etterlater meg for mye til søppelberget. Men jeg erkjenner at jeg kunne gjort mere. Derfor er boken også en påminnelse om nettopp det.