Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
«I sårene vi påfører hverandre, eller om det er det samme såret som for hver gang blir litt større, dypere, så har vi plantet et barn, to barn, og fra dette såret skal barna våre vokse frem.» Dette er en kjærlighetshistorie. En mor forteller sitt nyfødte barn om de hendelser som har ført fram til dette barnet. Det er historier om lang tids sykdom, ensomhet og sorg. Om redselen for å elske noen, men å våge det likevel. Romanen undersøker eksistensen med en uvanlig sårbarhet og et veldig klart blikk for hva som gjør oss i stand til å knytte oss til andre, og hva som gjør det umulig.
Forlag Oktober
Utgivelsesår 2018
Format Innbundet
ISBN13 9788249519767
EAN 9788249519767
Språk Bokmål
Sider 120
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Igjen blir jeg imponert av Kjersti Annesdatter Skomsvoll. Hun har skrevet så forskjellige bøker, den lille rare «Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg» med Mattea som tenker og sier så mye rart, eller den tykke og innholdsrike «Monstermenneske» om alvorlig syke Kjersti, der jeg bare ble så glad i denne personen. Årets bok er liten og fort lest, men med et nydelig språk og setninger og betrakninger til å dvele ved. Om å miste en nær venn, om å våge seg inn i et forhold, og om å bli mor for første og andre gang. Om skjøre mennesker som likevel våger. Nesten trist å bli ferdig med så fort, den var så god å være i, denne boka.
Ei nydelig kjærlighetshistorie
Denne boka klarte ikke å treffe meg helt. Det ble for mye følelser og beskrivelser av tanker og følelser, og selv om jeg visste hva jeg gikk til, så leste jeg boka med en utålmodighet og klarte ikke å ta innover meg strømmen av tanker og refleksjoner.
En poetisk perle om kjærlighet, sorg og å få barn. Som det så fint står bak på boken: "Om redselen for å elske noen, men å våge det likevel." En mor forteller episoder fra livet til sitt barn. Jeg opplever det som at forfatteren skriver fra sine egne erfaringer. Personlig syntes jeg det var gripende og interessant (og trist) å lese mer om hennes minner og betraktninger om vennen som døde (det fikk vi bare små hint om i boken Monstermenneske). Jeg hadde nok en forventning om å lese noe gripende og allmenngyldig rundt det livsomveltende med å få barn, men det temaet var ikke like mye i fokus som jeg hadde trodd da jeg plukket opp boken. Men jeg likte boken veldig godt! Hun er veldig god til å sette ord på følelser. Usikkerheten og tankene hennes om det nye forholdet, mange har nok kjent på en del av disse følelsene selv.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketJeg trodde kjærlighet innebar å oppdage et nytt menneske, men det er å oppdage seg selv, og det er smertefullt
Folk møter hverandre ikke med blanke ark, uten en fortid, det er ikke sånn det er å være menneske
Jeg hadde sittet med barnet i armene gjennom våren, sommeren, høsten, barnet tråkket i fanget og hjertet mitt, og hele tiden forandret han seg bitte litt. For hvert øyeblikk fikk jeg noe nytt, for hvert øyeblikk hadde jeg mistet noe annet, og snart var denne tiden forbi.
Hele tiden måtte jeg spørre meg selv om hvordan man bor sammen med et annet menneske. Skulle jeg kysse ham på kinnet før jeg gikk og hentet et glass vann, skulle jeg si fra før jeg gikk på badet, jeg kunne jo ikke bare gå uten å si noe til ham? Og hva betydde det om vi ikke satt i samme rom, da satt jeg i det ene rommet og lurte på hva han tenkte i det andre, skulle jeg gå inn og spørre for sikkerhets skyld?
Før trodde jeg at det gode med skogen er at der vet jeg hvem jeg er, men sannheten er at jeg i skogen endelig blir fri fra meg selv, jeg kan bare være. I skrivingen bestemmer jeg selv hvem jeg er, men også der er det først idet jeg gir opp beskyttelsen, at det blir noe jeg kan kjenne meg igjen i, når jeg kommer løs fra tanken om hva det skal være, bli, og sånn er det med kjærligheten også. I kjærligheten og skogen og diktningen finner jeg en redning fra meg selv, tankene og følelsene blir helbredet.
Det er ikke lettere å være menneske selv om man blir voksen, jeg ser deg for meg på et pleiehjem, mot slutten av livet. Du blir redd fordi du ikke skjønner hvor du er, og du finner ikke lommeboka di så du kan betale for vaffelen du har spist, du begynner å gråte, og så er ikke jeg der for å trøste deg, for jeg er jo død for lenge siden. Jeg kan ikke fortelle deg at vaffelen er gratis, du trenger ikke å bekymre deg for det.
Før trodde jeg at det gode med skogen er at jeg der vet hvem jeg er, men sannheten er at jeg i skogen endelig blir fri fra meg selv, jeg kan bare være.
Han fortalte at han ble så lei av å møte meg, for det var bare sammen med meg han følte at han var i live. Det synes jeg var for stort til at jeg kunne ta det imot, og jeg lot med en gang som om jeg hadde glemt det.
Jeg forstod heller ikke når jeg ble dette mennesket som var så lett å såre. Hadde jeg bestandig vært dette mennesket, eller hadde livet klort meg opp, slått meg i stykker for godt?
Jeg forestiller meg kjærlighetssorger og gleder du og broren din skal gå gjennom, fotgjengerfelt og verdenshav dere skal krysse, det er så overveldende.
Jeg har mål om 30 bøker i 2018