I det siste har jeg begynt å undre på om det er mulig å leve et helt liv uten å ta del i det. Og livet ditt står der , som et par sko i hallen, og blir aldri brukt til noe.

Hvis man betrakter et fremmed menneske tilstrekkelig lenge og inngående, virker vedkommende etter en stund ikke fremmed lenger, for da har man ubevisst utstyrt personen med de egenskaper vil at den skal ha.

Jeg kommer bare til å stirre på henne. Jeg vet hvilken type blikk som biter på løgnere. Jeg ser ikke på dem med avsky eller bebreidelse. jeg ser på dem med medlidenhet. Kom ut derfra, skal jeg tenke. Forlat din liksomverden. Jeg vet hvor ulykkelig du blir av å vanke der inne.

"Alle vellykkede bedragere sørger for å ha et skalkeskjul. men det holder ikke med hvilke skalkeskjul som helst. Man må vie det stor omsorg og legge sin sjel og sin hjerte i det. Hvis man trykker falske pengesedler i kjelleren, og man har åpnet en frisørsalong oppe for å dekke over sin kriminelle virksomhet, må man gå inn for frisørsalongen med minst like mye liv og lyst som for seddeltrykkeriet. Og jo mer du tenker på deg selv som frisør, desto bedre utsikter har du til å kunne fortsette med falskmynteriet. Kort sagt, jo bedre du er til å lure deg selv, desto bedre blir du til å lure dine omgivelser.

Han er knapt til å kjenne igjen. Jeg har bare møtt ham én gang. Da var ansiktet hans fullt av liv. Han forsøkte riktignok å skjule det meste av det som foregikk under overflaten, men det er liv det også.

Sorgen er som et forskremt dyr. I begynnelsen er den lett å jage på flukt. Så smyger den seg stadig nærmere, og før eller senere har man den inne på tunet. Og der blir den.

Siden har jeg erkjent at det for min hustru er forbundet med en slags pervertert trygghet å synes dårlig om seg selv. Det er simpelthen noe hjemmevant. Hun synes ikke hun fortjener nor bedre. Agnes forsyner henne beredvillig med denne vanedannende giften, og det eneste jeg kan gjøre, er tålmodig å forsyne henne med kjærlighetens motgift, og innimellom minne henne om at hun er god nok akkurat som hun er.

Vi går resten av livet og føler oss ufullstendige, halvferdige, sammenraskede, og samtidig som vi aldri finner oss til rette i det skinnende nye livet , kan vi heller ikke vende tilbake til det gamle, som vi en gang så inderlig ønsket oss bort fra, for de gjenværende der ser skjevt til oss, og språket som vi en gang snakket, er gått ut av tiden og blitt umoderne, og det gamle livet er tapt for alltid; de lever bare videre i minnene, kanskje ikke en gang der.

Iblant tror jeg det bare er en eneste ting som har drevet meg, , og det er drømmen om en gang å nå så høyt og komme i besittelse av såpass respektinngytende embede at jeg aldri mer skal behøve å kjenne hvordan skammen lammer meg.
Sett fra det perspektivet fremstår livet mitt som uutholdelig meningsløst.

dette er den andre siden av ensomheten. Den gode siden.
Det finnes faktisk en slik også.
Man kan gå omkring dagen lang og føle på hvor ensom man er i arbeidet og i ekteskapet, og at ansvaret er så tungt og arbeidsbyrden så stor, at ingenting blir gjort hvis man ikke gjr det selv. Man kan lengte bittert etter noen som sier: Det ser tungt ut, og du virker sliten, la meg hjelpe deg.
Men disse små, enkle tiltakene: papirbunken på sengen, smørbrødene på tallerkenen, en kopp kaffe....ingen annen ordnet det for meg. Men jeg gjorde det. Og det er som om noen kikker inn på meg gjennom en sprekk i veggen og smiler.