Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Romanen skildrer spritsmuglere i kamp med politi, tollere og konkurrenter i Oslofjorden under forbudstiden.
Forlag Storskriftforl.
Utgivelsesår 1991
Format Innbundet
ISBN13 9788274131156
EAN 9788274131156
Serie Storskriftserien
Genre Klassisk litteratur
Språk Bokmål
Sider 240
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Knalltøff bok. Ikkje fordi den er så overvettes spanande, men fordi den er så rett på sak, kondensert, usentimental og ujålete. Hovudpersonen, som er forteljar i første person og presens, er ein mislykka forretningsmann av den smått tvilsame sorten som er i ferd med å gå personleg konkurs. Han må finne ein rimeleg grei måte å skrape saman litt pengar på. Og i forbodstida på 1920-talet så var det god butikk å drive spritsmugling, i alle fall for dei som ikkje blei hekta av politiet.
Omre seier mykje med få ord. Dialogen er knapp, det er sparsamt med skildringar, det blir ikkje dvela så mykje ved dei ulike tinga som skjer, lesaren berre halsar etter hovudpersonen som jagar etter neste jobb, neste last, neste omlossing, neste pengebunke. I tillegg til å passe seg for politi og tollarar, som prøver å stoppe smuglinga med vekslande hell, lyt ein også passe seg for samarbeispartnarar, konkurrerande smuglarbander og alminneleg tjuvpakk. Midt oppe i dette er det også eit par damehistorier, sjølvsagt.
Omre var sjølv dømd for smugling og diverse andre forhold, og hadde såleis førstehands kjennskap til denne levevegen. Skrivestilen hans blir gjerne samanlikna med Hemingway, og sjølv om eg hittil har lest berre ei bok av kvar av desse forfattarane så var dette også noko som slo meg medan eg las boka. Ein annan tanke som slo meg, var at på den eine sida kan ein tenke at historia er moralsk nedbrytande i og med at lesaren sit og heier på ein lovbrytar og valdsmann, men på den andre sida er det oppløftande at ein lovbrytar og valdsmann også kan bli ein god forfattar. Så får ein vone at det også finnest andre vegar til forfattaryrket.
Det er slik som det er overalt på alle disse stedene, mennesker som jager mennesker, de blir ikke blide i ansiktet av det.
Folk har en stygg uvane med å glo for den minste bagatell.
Og jeg tenker på kameraten min som jeg nettopp har besøkt, han vil bli skolelærer. Fy pokker, han må ha fått mark i maven, og vi som bestandig har snakket om å reise til sjøs sammen. Jeg har plutselig mistet all aktelse for ham.
Et selskap sitter rett ved oss. De har alt mulig på bordet og drikker champagne. De minner om krigsjobbere.
Då mor mi skulle flytte over i eit mindre husvære, fekk ho brått ikkje plass til så mange av bøkene sine lenger. Snill som ho er så lot ho etterkomarane forsyne seg med det dei hadde lyst på. Sjølv om vi var fleire som ville ha så var det likevel eit rikhaldig skattkammer å plukke frå.
Dette er det eg sanka med meg.
Takk, kjære mor.
De 99 beste krimtitlene i det 20. århundret. Forøvrig er en serie på 13 bøker utgitt av Gyldendal/ De norske bokklubbene fra april 1994 til februar 1996, en del av denne listen. Fire bøker fra den opprinnelige lista ble vanskelige å spore og jeg fikk problemer med å legge dem til, ettersom dette var bøker jeg ikke har. De er Max Mauser (psev for Jonas Lie) Rittet fra Olesko, Torben Nielsen - Nitten røde roser, Hans-Krister Rönblom - Höstvind och djupa vatten og Dorothy Leigh Sayers - The Nine Taylors. Flinke sjeler kan få hjelpe til med å få lagt til disse;-D
Fredrik Wandrup er litteraturredaktør i Dagbladet. Han har lest mange bøker. I 2008 ga han ut en bok med 333 boktips. Boka er delt inn i 33 deler med kreative tema. Han har en lang twitter-melding på hver bok, men det han gjør veldig bra er å skrive om romanene på en personlig måte og uten å avsløre viktige deler av handlingen. Anbefaler.
Bøker eg har lest, eller har leseklare i bokhylla, der det er ein yrkestittel i tittelen.