Det er ingen vits i å lete i bokhyllene, Camille, hele menneskehetens makabre forestilling utspilles rett for øynene på deg.

Det fortelles at mennesket i begynnelsen ga avkall på uskylden i Eden for å erverve erkjennelse. Om dette valg var riktig, måtte Historien - dvs. kampen mellom Revolusjonen og Makten - bekrefte .. inntil Makten til slutt vant og trengte mennesket tilbake blant de laverestående dyr!!! Det er dette vi nå er vitne til!

Omtrent et år tidligere var denne Carulina i den tiden hun overnattet i grottene under flyangrepene, blitt med barn i en alder av fjorten år minus en måned, uten at noen visste hvem barnets far var. Selv sa hun, som svar på de inntrengende spørsmålene, at hvis det hadde vært noen, hadde hun ikke merket noe til det.

Opposisjonen mot Indira ble stadig mer oppfinnsom og fant metoder for å lure sensuren. På familiesiden i Times of India fikk Pikey øye på en dødsannonse der en anonym innsender meldte at D.E.M. O'Cracy så tragisk var gått bort, og tydeligvis etterlot seg sin sørgende kone, T. Ruth, sønnen L.I. Bertie og døtrene Faith, Hope og Justice.

De gjorde sitt beste for å blande seg med europeerne som fordrev kveldene på kafeene med å forakte materialismen, røyke hasj og spise eplekake.

Tenk hvor vindunderlig det måtte være å kunne opptre så selvsikkert, å ta seg selv så høytidelig, å kunne utøve en slik makt og myndighet - simpelthen fordi man var født til det, fordi man var en rik manns sønn. Riktignok var han overlegen og ufordragelig i sitt vesen overfor Clyde. Men Clyde kunne ikke la være å beundre og misunne en mann som i så ung alder var så mektig og innflytelsesrik.

For Clyde var like forfengelig og ærgjerrig som han var fattig. Han var et av disse mennesker som anser seg selv som en unntagelse; han følte seg aldri for alvor knyttet til den familien han tilhørte, og han var ikke fylt av noen dypere takknemlighet mot dem som han skyldte sin eksistens. Tvert imot var han tilbøyelig til å kritisere sine foreldre, ikke synderlig skarpt eller bittert, men med et åpent øye for deres eiendomeligheter og svakheter. Og likevel hadde han aldri - i hvertfall ikke før han ble seksten år - vært i stand til å legge noen fremtidsplaner, det var bare blitt famlende og uklare drømmer.

DERE GJORDE MEG I STAND TIL Å SÅRE MIN MOR
DA DERE KLIPPET NAVLESTRENGEN
DET SKULLE DERE ALDRI HA GJORT
JEG SKULLE HA VÆRT MIN MORS HUND I BÅND

KOMMUNEN FÅR VEL DET DE SKAL HA FOR PENGENE
DU HAR BEGYNT Å SPISE BACON

Eg opplevde tilbaketuren til Napoli som om ein defekt paraply lukka seg over hovudet mitt etter eit vindkast.

Ho la seg til ein kunstig tone og svarte sarkastisk til alt. Hadde ho eit blåmerke på armen? Stefano hadde kjærteikna henne for lidenskapeleg. Hadde ho auge raude av gråt? Det var gledestårer, ikkje sorg. Burde ho vere meir forsiktig med Michele som likte å gjere folk vondt? Sa ho: Rører han meg, brenner han seg. Det er eg som gjer folk vondt.

Jeg oppdager altså her at at det er umulig å unngå håpet for alltid, og at det kan angripe selv dem som mente at de var befridd for det.

I motsetning til Evrydike dør bare det absurde når man vender seg bort fra det.

Hver dag risikerer vi å dø flere ganger. Vi får kreft, begynner å mugne, blir angrepet av bakterier eller infisert av virus. Hver dag er det noen som redder livet vårt flere ganger. Celler som begynner å vokse ukontrollert, blir drept, soppsporer blir eliminert, bakterier gjennomhullet og virus kuttet i to. Denne nyttige tjenesten utføres av immunforsvaret ved hjelp av svært mange små celler. Immunforsvaret råder over eksperter på å oppdage fremmede inntrengere, leiemordere, torpedoer og meglere. Alle arbeider hånd i hånd, og de gjør det bemerkelsesverdig godt.

Tarmen ønsker å gi oss så mye overflate som mulig. Derfor folder den seg gjerne sammen. Først har vi de synlige foldene - uten dem måtte vi hatt en 18 meter lang tynntarm for å få nok fordøyelsesoverflate. Hurra for foldene! [ ... ] Hvis man skulle glatte ut alt sammen - folder, totter og totters totter - ville tamen ha vært omtrent syv kilometer lang.

Werner tar opp det partisanene sier, på magnetbånd når han kan. Han oppdager at alle liker å høre seg selv snakke. Overmotet viser seg gang på gang. De hever antennene for høyt, sender i for mange minutter og tar for gitt at verden kan tilby dem trygghet og fornuft, men det gjør den naturligvis ikke.

"Hva med litt fersken, kjære?" foreslår Madame Manec lavmært, og Marie-Laure kan høre en boks bli åpnet og saft som plasker ned i en skål. Sekunder senere spiser hun båter av vått solskinn.

Til slutt er Strachan så lei av hele mannen, av skadene og av journalistenes evige mas om når spissen kan bli spilleklar. "Jeg har viktigere ting å tenke på enn Delgados kne", sier han til et TV-team som har tatt oppstilling utenfor treningsanlegget vårt på Staplewood. "Jeg har en yoghurt hjemme i kjøleskapet som er i ferd med å gå ut på dato."

"Var han ved bevissthet da han ble båret av?" spør journalistene etter kampen. "Har ingen anelse", sier Strachan. "Han er alltid sånn."

... ny trener i Brann betyr ny optimisme i Bergen. Alltid.