-- Ikkje meir enn seks barn! sa ho, og no merka han at det var fortviling i stemma hennar.
-- Det vil tida vise, sa Eilert.
-- Vil du vite korleis det er med mor? ropte ho.
-- Eg vil gjerne vite korleis alle i familien din har det, sa han.
-- Mor både skit og pissar på seg, fordi ho har sett tolv barn til verda.

Eg vil kjøpe meg ei pipe! snøvla han. - Kvar får eg kjøpt ei pipe? Eg vil bli piperøykar!

Ta ein nordmann og gå tur med han. Det er det einaste som trengst for at han eller ho skal bli glad og fornøgd.

Den 30. november gjekk Den raude hæren over grensa til Finland på ein front som strekte seg frå Viborg på det Karelske neset i sør til Ishavet i nord. Ifølge konsul Beutler hadde nordmennene då 35 menige infanteristar i Aust-Finnmark, eit område om lag så stort som halve Danmark.

At the time there was a strong feeling in the streets that the authorities were to blame for their incapacity to dispose of the invaders without all this inconvenience.

(Chapter fourteen)

Those who have never seen a living Martian can scarcely imagine the strange horror of its appearance. The peculiar V-shaped mouth with its pointed upper lip, the absence of brow ridges, the absence of a chin beneath the wedgelike lower lip, the incessant quivering of this mouth, the Gorgon groups of tentacles, the tumultuous breathing of the lungs in a strange atmosphere, the evident heaviness and painfulness of movement due to the greater gravitational energy of the earth--above all, the extraordinary intensity of the immense eyes--were at once vital, intense, inhuman, crippled and monstrous.There was something fungoid in the oily brown skin, something in the clumsy deliberation of the tedious movements unspeakably nasty. Even at this first encounter, this first glimpse, I was overcome with disgust and dread.

(Chapter four)

Da han sto i døragløtten, sa a Berte - og det var første ordet som var kløvd dem imellom:
-- Hvor skal vi si den karen er ifra då - om det skulle komme noe på?
Da svarte han som i døragløtten sto:

I mørkre kom je, i mørkre gikk je,
Tjøstøl heter je, frå Møltemoen er je

-- Nei, slik en dumming!
Det var Grete som brøt av, hun slo hendene sammen, og ropte forbauset.
-- Nei å nei, slik en dumming!
Embret stanset og så på henne med smale øyne:
-- Last itte sauen for det han har ull, og mannfolk for det døm er dumme!

Midt i verden står Anders. Han står i midten av alt.
Rundt omkring ham står alt det andre. Mor og far, Gorine og Embret og Andrea, Tora og Kari og Åse og Ket, sengen, puten, teppet og potten, muren og ovnen og slagbordet og den store klokken som står ved veggen i kjøkkenet hele dagen og sier An-ders, An-ders!

For å framstå meir skræmande, og samstundes gi ei meining til det flekkete og misfarga anletet sitt, hadde Gonçalo tenkt ut at han skulle ta kallenamnet Puma, noko han ved kvart høve freista å prente inn i alle han møtte.
Men bortsett frå seg sjølv eller ein hende fyllik som ville bomme han for sprit var det ingen som nytta dette kallenamnet. Dei kalla han Føflekken.

-- For å kunne bu i São Paulo, og for å studere der, treng ein pengar, og det er noko eg manglar, sa Miguel høfleg.
-- Du får låne av pappa.
-- Det tviler eg ikkje på, men eg kan neppe spørje han.
-- Kvifor det?
Miguel måtte smile litt av at jenta insisterte slik.
-- Den som ikkje har noko ber ikkje om lån, med mindre ein ikkje meiner å betale det attende.

A hot December day, with a cloudless blue sky, and a sun blazing down on the earth, clothed in all the beauty of summer garments. Such a description of snowy December sounds perchance a trifle strange to English ears. It may strike them as being somewhat fantastic, as was the play in "A Midsummer Night's Dream," to Demetrius when he remarked, "This is hot ice and wondrous cold fire."

(Chapter XXI)

The Fitzgeralds had always been more famous for spending than for saving, and it was an agreeable surprise to their latest representative to find the money rolling in instead of out.

(Chapter VII)

I et uvær; hvor lenge må ei jente og en gutt være under samme tak før de ligger med hverandre?

Det fantes ikke trær her. Ikke et eneste et. Bare småkjerr, steinhus og beitemark. Ikke engang en mager ospestengel.
Hvordan kunne en snekker holde ut det?

Jeg hadde hørt at katter bare er seg selv sammen med den som gir dem mat, derfor er det bare kattens eier som ser den fra dens beste side. Det betydde at denne fortellingens ektepar, disse to som aldri selv hadde hatt katt og som følgelig var ukjent med hva kattehold innebar, de som selv nå bare drev med annenhånds kattehold, neppe noen gang ville få se Chibi på hennes mest bedårende.
På den andre siden kunne det tenkes at dette også innebar at vi derimot fikk se noe som aldri var eierne forunt; at hun hos oss åpenbarte sitt egentlige selv, aldri innsmigrende, uforfalsket, Chibi slik hun virkelig var - kunne ikke det være kilden til den magiske følelsen vi alltid satt igjen med når hun hadde vært her?

Om jeg benytter et ord som skjebne, skyldes det ikke at jeg har noen spesiell forkjærlighet for dette ordet, men snarere at det den vesle katten førte med seg på sine stadig hyppigere visitter fra nabohuset, ikke kan beskrives på noen annen måte.

Det er ikke de kriminelle som står for drapene i samfunnet.
Det er det kjærligheten som gjør.

Rudi har alltid ment at er det god lyd du skal ha, så er det bare å skru opp volumet, da hører du alt klart og tydelig.

Men du vet det, Matilda, man kan ikke late som man leser en bok. Øynene røper en bestandig. Det samme gjør pusten. Et menneske som er fortryllet av en bok, glemmer simpelthen å puste. Huset kan ta fyr, men en leser som befinner seg dypt inne i en bok, ser ikke opp før tapetet brenner. For meg, Matilda, er Store forventninger en slik bok. Den ga meg anledning til å ta fatt på et nytt liv.

Mr. Watts hadde gitt oss ungene en annen verden å flykte til om nettene. Vi kunne dra et annet sted. Det spilte ingen rolle at det var victoriatidens England. Det var ingen sak å reise dit, syntes vi. Det eneste som prøvde å holde oss igjen her, var de hersens bikkjene og hanene.