Hvor gammel han var var det ikke mulig å si. Mellom atten og trettifem så alle like gamle ut. De trengte jo ikke trekke tennene ut av seg nå for tiden.

Andre ble administratorer og nyttige byråkrater. Hun hadde respekt for dem. De gjorde visst rett for seg, menneskelig sett. Men hun undret hvordan de hadde det.

Har du ikke hørt om likegladjazz? Det brukes som bedøvelse på enkelte sykehus når de ikke har råd til anestesilege. Vi kaller det trombonekirurgi.

Men her i virkeligheten var det ingen gelendre.

på slutten av 1800-tallet var det er kjerringråd blant gifteklare jenter i den skogkledde delstaten Maine i USA å se an potensielle ektemenn utfra hvordan de stablet ved. Fenomenet var oppsummert i et amerikansk ukemagasin med denne fasiten:

Rak og solid stabel: Rak og solid mann.
Lav stabel: Forsiktig mann, muligens sjenert eller svak.
Høy stabel: Høye ambisjoner. Men se opp for ras og sig.
Uvant fasong: Frittenkende, åpen sjel. Se igjen opp for svak konstruksjon.
Prangende stabel, lett synlig: Utandvendt, men muligens en posør.
Mye ved: Langsiktighet, trofasthet.
Lite ved: Et liv fra hånd til munn.
Kubber fra grove trær: Tar livet i store jafs; men kan overfyre og være dumdristig.
Pedantisk stabel: Perfeksjonist. Muligens innadvendt.
Sammenrast stabel: Svak vilje, dårlig prioriteringsevne.
Halvferdig stabel, kubber rett på bakken: Ustabilitet, dovenskap, fyll.
Røys rett på bakken: Ukunnskap, forfall, latskap, fyll, eller alt på en gang.
Gammel og ny ved om hverandre: Vær mistenksom. Kan være stjålet og blandet inn i egen ved.
Store og små kubber om hverandre: Nøysomhet. Å smette inn opptenningsved sammen med store kubber tyder på en omsorgsperson.
Grove, vridde kubber av gjenstridig ved: Iherdig. Sterk vilje. Eller tynget av byrder.
Ingen stabel: ingen ektemann.

I typisk etterkrigsånd kunne også JoBu-sagene nyttes til andre formål, og blant ekstrautstyret var både jordbor og en propell på stamme som gjorde at sagene kunne brukes som påhengsmotorer.

Singsaker gikk bort til bokhyllen. Han oppfattet det som en brukbar måte å bli kjent med folk på, å titte på bøkene deres. Folk flest hadde ikke noe imot det, de forsto kanskje ikke hvor avslørende en bokhylle kunne være.

Her var det litteratur for den kresne leseren: noen klassikere på fransk og engelsk, til og med Horats på latin. Overraskende nok fant Singsaker også et par krimbøker klemt inne blandt tunggodset: Fyllik av Jo Nesbø, Kongen befaler av Kurt Østergaard, samt en gammel, lokal bok Singsaker faktisk hadde lest: Kim Småges klassiker Neontårer.

Innføringen av høyrekjøring var et skandaløst feilgrep, som ytterligere hadde forverret situasjonen i et samfunn som fra før av var udisiplinert og i full moralsk oppløsning.

-- Arabia ja, sa Gunnvald Larsson, er det ikke der de knaller og skyter så jævli' bestandig?
-- Du som er så godt politisk orientert, du burde søke deg inn i utenriksdepartementet, sa Kollberg.

Politiets operasjoner stod under ledelse av en høy befalingsmann, som hadde militær grunnutdannelse. Han var betraktet som ekspert i ordensspørsmål og lot til å være henrykt over det fullkomne kaos han hadde klart å få i stand.

Politiet var utrustet med tåregassbomber, pistoler, pisker, køller, biler, motorsykler, kortbølgeradio, batterimegafoner, hunder og hysteriske hester. Demonstrantene var bevæpnet med et brev og dertil med papp-plakater, som på grunn av regnet mer og mer truet med å gå i oppløsning.

Fartøysjefen har det lange håret sitt i en stram flette, tatoveringer helt ut på fingrene og svart kajal rundt øynene. De andre besetningsmedlemmene elsker at han leker kaptein Sparrow, og kaller ham bare Jack.

Han plukker opp brevene han har samlet på, og glatter dem ut, stanser opp ved det første brevet Valeria skrev, og tenker på at det var julefeiring i fengselet da han fikk det. De hadde spist julemiddag uten dram, og så hadde nissen kommet til avdelingen.
"Ho-ho-ho, fins det noen slemme skurker her?" ropte han.

Seyton likte ikke Capitol. Likte ikke de brede avenyene, de storslagne, gamle bygningene med nasjonalforsamlinger og annet dritt, de grønne parkene, bibliotekene og operahallen, gatekunstnerne, de bitte små, gotiske kirkene og den latterlig overdådige katedralen, de smilende menneskene på fortausrestaurantene og det påkostede nasjonalteateret med sine pompøse stykker, ubegripelige dialoger og maktsyke konger som dør i siste akt.

"Jeg lover deg, det mennesket er ikke født som skal få krumme et hår på ditt vakre hode. Og gamle Bertha kommer til å kjøre igjen før noen kommer for å hive deg ut fra politimesterkontoret. Er det godt nok for deg, Macbeth?"
"Ja, med de to løftene er jeg fornøyd."

"Hva er klokka, gutten min?"
"Jeg veit ikke, men månen er nede."
"Da er den over tolv. Det er meldt storm til natten."

Dialogen her ligg rimeleg tett opp til Shakespeare sin original, åpninga av 2. akt.

"To-night we are all Arabs," said Mustapha Aga, as he showed us where to sit. "We drink Nile water, and we eat with our fingers."

So we drank Nile water ; and for the first time in our lives we ate with our fingers. In fact, we found them exceedingly useful.

(Chapter XXI)

And now, having dismounted through compassion for our unfortunate little donkeys, the first thing we observe is the curious mixture of débris underfoot. At Ghîzeh one treads only sand and pebbles ; but here at Sakkârah the whole plateau is thickly strewn with scraps of broken pottery, limestone, marble, and alabaster ; flakes of green and blue glaze ; bleached bones ; shreds of yellow linen ; and lumps of some odd-looking dark brown substance, like dried-up sponge. Presently some one picks up a little noseless head of one of the common blue-water funereal statuettes, and immediately we all fall to work, grubbing for treasure – a pure waste of precious time ; for though the sand is full of débris, it has been sifted so often and so carefully by the Arabs that it no longer contains anything worth looking for. Meanwhile, one finds a fragment of iridescent glass – another, a morsel of shattered vase – a third, an opaque bead of some kind of yellow paste. And then, with a shock which the present writer, at all events, will not soon forget, we suddenly discover that these scattered bones are human – that those linen shreds are shreds of cerement cloths – that yonder odd-looking brown lumps are rent fragments of what once was living flesh! And now for the first time we realize that every inch of this ground on which we are standing, and all these hillocks and hollows and pits in the sand, are violated graves.

(Chapter IV)

Juhan var intellektuell. Det var det ordet som falt henne inn. Han analyserte alt mulig. Det passet ham å sitte øverst på en haug med sorterte knokler og triumfere.