Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Kameratene mine hadde ikke forandret seg så mye, og heller ikke jeg, men det som knyttet oss sammen tidligere var vår felles skolegang; nå gikk våre liv i ulike retninger; jeg fortsatte videre, jeg utviklet meg, mens de begynte å bli dummere, for å tilpasse seg sin tilværelse som gifteferdige piker. Vår ulike fremtid skilte oss fra hverandre allerede i utgangspunktet. Jeg måtte snart innrømme det for meg selv: dette året ga meg ikke det jeg hadde regnet med. Jeg følte meg bortkommen, avskåret fra fortiden og ute av balanse, men jeg hadde ikke egentlig oppdaget noen nye horisonter. Inntil da hadde jeg funnet meg i å leve i bur, for jeg visste at en dag, som for hver dag kom nærmere, ville døren åpne seg; nå var jeg gått ut gjennom den, men var fremdeles innesperret. For en skuffelse! Jeg hadde ikke lenger noe klart håp som holdt meg oppe: dette fengselet hadde ikke noe gitter, og jeg greide ikke å få øye på noen utgang.
Når det gjaldt levesettet mitt, ble ikke det forandret av min omvendelse. Jeg hadde sluttet å tro da jeg oppdaget at Gud ikke hadde noen innflytelse på min oppførsel, så den forandret seg ikke da jeg ga avkall på ham. Jeg hadde forestilt meg at de moralske lovene fikk sin nødvendighet fra ham, men de var så rotfestet i meg at de fremdeles var intakte selv om han var borte. Mors autoritet kom slett ikke fra en overnaturlig makt, min respekt gjorde hennes påbud hellige. Jeg fortsatte å adlyde henne. Forestillinger om plikt, fortjenester og seksuelle tabuer, alt ble bevart.
Om Johanna hadde hørt om suffragettenes kamp for stemmerett i England, ville hun antagelig ikke kjent oppmuntring, det er det triste, tenkte Alma, at de undertrykkede og diskriminerte overtar undertrykkernes forestillinger så det blir dobbelt vanskelig å frigjøre seg. Hadde Johanna hørt om suffragettene som sultestreiket i fengsel, hadde hun nok blitt skremt og tenkt at de var gale.
Kvinner som blir presset til å forlate lønnet arbeid for å ta seg av skrøpelige ektefeller og slektninger, får både en forverret levestandard og en redusert alderspensjon.
Men aller klarest blir det sagt fra finansfolk og trygdesjefer (mest menn) når kvinnene reiser krav om lønn for slikt arbeid. "Det finnes intet kommune- eller statsbudsjett som har plass til utbetalinger av en slik størrelsesorden," sier de.
Men når stadig mer bevisstgjorte kvinner påpeker at menn sjelden utfører slikt barmhjertighetsarbeid på heltid, og at ordningen er prinsipielt urettferdig, kommer det ofte en moraliserende replikk fra dem som har fordel av kvinnenes atferdsmønstre: "Jammen, hvordan skal det gå her i verden," sier de, "om alt det mennesker gjør for hverandre skal betales!"
Mot sin vilje skulle hun bli rivalen til en kvinne som var henne fullstendig likegyldig. Franz skulle skilles, og hun kom til å ta plass ved siden av ham i den store ektesengen. Alle kom til å se på henne enten på nært hold eller på avstand; hun måtte på en eller annen måte spille komedie for alles øyne; istedenfor å være Sabina, ville hun bli tvunget til å spille Sabinas rolle og finne en måte å spille denne rollen på. Den kjærligheten som skulle kastes ut som et bytte til publikum, ville få vekt og bli en byrde. Bare tanken på denne byrden knuget henne på forhånd.
Vil vitnesbyrd fra asylfengsler over hele Europa en dag skyggelegge deler av menneskehetens historie? Vil behandlingen de fikk der de søkte hjelp, og tilværelsen de måtte dra tilbake til, utgjøre en av vår tids mørke historier? Vil opplevelsene til mennesker på flukt føye seg inn i rekken av hendelser som for mange, der og da, i de landene der det er fred og godt og være, blir oppfattet som normalt, men mange år senere bli skrekkeksempler på ansvarsfraskrivelse og uintendert grusomhet? Vil kriminaliseringen av sårbare mennesker bli noe vi aldri kan være stolte av?
Hun sendte speilbildet sitt et svakt smil. Etter alle disse årene da hun hadde vært lidenskapelig krevende, triumferende rolig og intenst lykkelig, kom hun kanskje til å bli som så mange andre, en resignert kvinne.
-Og så er det en gjensidighet mellom oss, sa Pierre.
-Hva mener du?
-I det øyeblikket du anerkjenner min bevissthet, vet du at jeg også anerkjenner din. Det forandrer alt.
-Kanskje, sa Françoise. Hun så perpleks ned i glasset. Kort sagt, det er det som er vennskap: Enhver gir avkall på sin egen fortrinnsrett.
Men hvis en av de to nekter å gi avkall på den?
-I det tifellet er vennskap umulig, sa Pierre.
Nei, hun kom til å si nei. Av alle sine anspente krefter kom hun til å si nei; og Pierre kom til å høre på henne.
Françoise følte at noe ga etter i henne, noe kantret: Det kom til å bli lett å få Pierre til å gi avkall på denne reisen, han hadde ikke så voldsomt lyst; men hva så? Hva ville det tjene til? Det som var beklemmende, var at han ikke hadde motsatt seg planen av seg selv; satte han så liten pris på sitt verk? Var han allerede gått fra forvirring til fullstendig likegyldighet? Det var meningsløst å påtvinge ham et vrengebilde av en tro han ikke lenger hadde; hva skulle det tjene til å ønske noe for ham, hvis det var uten hans vilje, ja, til og med mot hans vilje? De avgjørelsene Françoise forventet av ham, skulle være frivillige; hele hennes lykke hvilte på Pierres frie vilje, og det var nettopp den hun ikke hadde noen makt over.
Og var det ikke Jon Michelet som satt der borte? I en krok for seg sjøl, i fortrolig samtale med en mørk og lodden feminist, som utstrålte en merkverdig dyrisk parfyme (blei det hviska om)? Å, jo så menn! Og der skrider Edvard Hoem verdig igjennom lokalet, og hilser vennlig til alle, både til høyre og venstre.
Det er derfor rimelig å anta at også det faktum at et verk er skrevet av en kvinne, har betydning for hvordan det blir lest, klassifisert, mottatt og vurdert. Resepsjonen av kvinners filosofiske arbeider blir trolig influert av at kvinner i vår moderne kultur har vært assosiert med følelser, det private, det nære - alt det filosofi ikke er. Kvinner oppfattes å uttrykke seg som kjønnsvesen - på vegne av seg selv eller i beste fall en gruppe kvinner, og ikke på vegne av Mennesket. Dermed blir det kvinner sier sett på som noe partikulært, en særinteresse, ikke noe allment interessant.
I Dachau og Buchenwald fikk sigøynerne injisert saltvann for at den tyske marinen skulle beregne hvor lenge et menneske kunne overleve på saltvann. I Auschwitz var det sykdommer og arvelige tilstander som hadde størst interesse (skjønt prøver med syre på hud og injisering av øyne for å forandre fargen også fant sted her, blant andre eksotiske eksperimenter). Slik førte et utbrudd av skabb i leiren til en behandling der pasienten med utslett ble flyttet i bestemte intervaller fra sementkar til sementkar med forskjellige salt- og syreoppløsninger. Og når behandlingen mislyktes, kunne obduksjonen utføres på stedet.
Å komme et stykke på vei er ikke det samme som å ta feil av veien.
Grant jeg ser at feil jeg tolket
frelsens helsebot for folket.
Ingen bramfull storverkshandling
løfter slekten til forvandling;
vekkelsen av rike evner
bøter ei dens sjelerevner.
Det er viljen som det gjelder!
Viljen frigjør eller feller,
viljen, hel, i alt det spredte,
i det tunge som det lette.
Men det var Markus som blottla for ham Ardennerskogenes sanne ånd: - De er ikke bare en stor hemmelighet for de som ikke bor her og en blyg skjønnhet for de som gjør det, en grønn pute midt i Europa der grenser flyttes og vi som bor her krysser dem uten å bevege oss en millimeter, derfor snakker vi flere språk, for sikkerhets skyld. Men ingen krig er noen gang utgått herfra.
Jeg er din stefar, Lo. Se her, dette er en vitenskapelig bok om småpiker. Hør her hva det står, kjæreste Lo, jeg siterer: den normale småpike - legg merke til at det står normale - den normale småpike er som regel meget ivrig etter å gjøre sin far til lags. I ham ser hun forløperen for den mann hun ønsker å få og som kanskje er vanskelig å få fatt i. Den kloke mor (og din stakkars mor ville vært klok om hun hadde levet) oppmuntrer kameratskapet mellom far og datter, fordi hun forstår - unnskyld den naive, dumme stilen - at den unge pike danner seg sine romantiske idealer om mannen ut fra samværet med faren.
"Tenk på det. Man kunne kvitte seg med kona hvis man ble lei av henne. Man kunne få fjernet datteren sin hvis hun ikke gjorde som hun fikk beskjed om."
Forøvrig gjør jeg Dem et lite spørsmål til: har De noensinne, noensinne sett at en mann har fått den han skulle ha? Ikke jeg. Det går et sagn om en mann som Gud bønnhørte i så måte, han fikk sin første og eneste kjærlighet. Men det ble ikke til noen videre herlighet for ham. Hvorfor ikke? vil De atter spørre, og se, jeg svarer Dem: Nei av den lille grunn at hun døde straks efter -straks efter, hører De, ha-ha-ha, øyeblikkelig efter. Således er det alltid.
Jeg husker en gang jeg kom til et lite, fattig hjem i en landsby. Der begynte jeg å kjenne på nøden. Derfra begynte jeg å interessere meg for politikk, det jeg føler er politikk. Politikken er nettopp å la seg bevege av en etisk og spirituell impuls, å identifisere seg med livet til de andre, å bry seg om velstand og nød i samfunnet generelt. Da jeg følte den første impulsen, ønsket om å hjelpe noen, da jeg følte smerten ved å se at noen hadde det vondt. Allerede den gang var jeg involvert i politikk.
I den Månen Da De Røde Liljene Blomstrer kom de til De store skoger, som bare noen år tidligere hadde vært Santee-område, men som nå var strødd med gårder og nybyggergrender. Om ettermiddagen 3. juli forlot Lille Kråke og Wowinapa den leiren de hadde reist på et bortgjemt sted og gikk for å plukke bringebær i nærheten av Hutchinson-kolonien. Ved solnedgang fikk to nybyggere som var på vei hjem fra jakt, øye på dem. Ettersom staten Minnesota nettopp hadde begynt å betale en skuddpremie på 25 dollar for Sioux-skalper, begynte nybyggerne straks å skyte.