Igjen, glimrende fra Håkan Nesser!

Snurrig plot og fortellermåte, jeg koste meg! Til tross for oppleserens noe merkelige uttale av en del ting.

Tre kolleger prøver å finne ut hva som skjedde da Kallmann døde. Fantastisk lærer, dagbøker, hemmeligheter. Fin.

Jeg har lest storparten av forfatterskapet til Håkan Nesser og har oppdaget at jeg har et ganske ambivalent forhold tl bøkene hans. Noen digger jeg svært, mens andre ikke helt faller i smak. Dette siste gjelder bøker som har et snev av overnaturlighet ved seg. Her hører også denne boka hjemme. Disse øynene tik Eugen Kallmann som ser rett inn i sjelen på folk ,,,,,,,,
ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……

Utgangspunktet for handlingen er realistisk og velkjent nok Det foregår i K – en mindre by i Nord-Sverige med en ungdomsskole. Hit kommer Leon berger fra Stockholm. Han skal overta jobben etter Eugen Kallmann som er funnet død ved foten av en trapp i noe som kalles Tyskerhuset. Spørsmålet er om det var en ulykke eller et drap. Det lokale politiet har ikke klart å finne svar på spørsmålet. Kallmann var en populær lærer. Elevstyret ønsker at skolen skal sette opp en marmorbyste av ham i skolegården.

Etterfølgeren hans, Leon, har forlatt hovedstaden etter at hans kone og hans datter omkom i en båtulykke utenfor Afrika. Leon føler at han trenger å komme bort. Årsaken til at han velger akkurat K, er først og fremst at her bor hans studievenninne Ludmilla. Hun er rådgiver ved samme skole. Elever kommer og går på kontoret til Ludmilla. En dag kommer Andrea, en jente som rådgiveren hittil har hatt lite kontakt med. Andrea kan fortelle at en gutt på skolen, Charlie, har intervjuet henne i en sak som skulle ha med Eugen Kallmann å gjøre, men spørsmålene han stilte gjaldt bare Andreas egen familie. Andrea synes at dette er merkelig. Det synes Ludmilla også, ikke minst fordi det var Charlie som om natten fant Kallmann død i Tyskerhuset.

Andrea har også andre ting å grunne på. Hun er sterkt knyttet til moren sin som hun har mye felles med, mens faren og småbrødrene hennes er helt annerledes. En dag tar hun mot til seg og nevner dette for moren. Det moren, Ulrika, forteller oppskaker Andrea sterkt. Da Ulika var 20 år, trosset hun foreldrene sine og dro til England for å jobbe. Hun møtte musikeren Flynn. De ble kjærester. Da hun vendte tilbake til Sverige, var hun gravid. Flynn kom på besøk, men så forsvant han helt.

Leon har overtatt Kallmanns pult på skolen. I en skuff finner han sin forgjengers etterlatte skrifter. Han drister seg til å lese de og blir meget forundret. Her står det blant annet at Kallmann som ung gutt skulle ha drept sin egen mor fordi hun hadde en elsker. Kan dette virkelig stemme? Leon viser notatbøkene til to av sin kolleger, til Ludmilla og til musikklærer Igor. Alle er like forundret, og blir enige om å utforske dette nærmere.

I boka forekommer også navnet Ben Yan Keller. Denne mannen skal være Kallmanns arving. Men finnes han? Det antydes også at personen V er en drapsmann, Kallmann kunne se det i øynene hans. De tre skolefolkene kommer ikke lenger i sin etterforskning. En kinnelig politiinspektør kommer så inn i bildet. Lindblad er en gløgg dame, men selv hun må melde pass her.

Først tjue år senere kommer forklaringen. Charlie, som tidlig forot K, er på kort besøk i byen. Han har en samtale med Andrea, Leon og Ludmilla (Igor har i mellomtiden dødd). Charlie var en del sammen med Kallmann før han døde og kan fortelle at Boris Yann Keller var elskeren til Kallmanns mor. Kallmann selv het noe helt annet i ungdommen. Han ble forvist av sin far etter drapet på moren og vokste opp i Sveits.. Da han så vendte tilbake til K, ble han av familien tvunget til å forandre navn. Hvorfor ville han gjøre morens fordums elsker til sin arving, kan noen spørre seg. Det kan være en form for forsoning, mente Charlie. Også et annet spørsmål blir nå oppklart. Personen V som Kallmann hadde omtalt som drapsmann, kan ikke være annen enn Erik Larsson, Andreas morfar og Ulrikkas egen far. Dette visste Kallmann fordi han hadde sett det i øynene hans.

Jeg synes innholdet i denne boka er ganske sprikende. Vi hører om flere drap, men sammenhengen mellom dem er mer uklar. Rasisme er også et tema som tas opp. Anonyme brev med rasistisk innhold florerer på skolen. Noen elever, skinheads, blir mistenkt. En av disse elevene blir så funnet drept, hengt opp i et tre, Politiet klarer ikke å finne den skyldige. Det er vel dette som er fellesnevneren her, drap som ikke blir oppklart mens de etterforskes. Først 20 år
seinere med Charlie besøk i byen kommer sannheten fram.

«Hjelper det med de der små pillene, sa Annika tvilende. Ja da, forsikrer Pippi. – Men de må tas i mørke, og så må man si dette her: ’Fine lille krummelur jeg vil ikke blive stur.’ Stor mener du vel, sa Tommy. Har jeg sagt stur, så mener jeg stur sa Pippi. Det er det som er vitsen, skjønner du.»

Gi den svenske forfatteren Håkan Nesser (f. 1950) en av Pippis krummelurepille slik at han fortsetter å skrive bøker i mange år fremover, tenker jeg. Flere bøker slik romanen jeg nå har lest. Bøker slik jeg har lest av han tidligere. Her hos Gyldendal er Håkan Nesser presentert, bøker han har skrevet, priser/utmerkelser og filmatiseringer av bøkene.

528 oversatte sider er romanen Eugen Kallmanns øyne fra 2016 oversatt til norsk i 2018 av forlaget Gyldendal. Ikke et kjedelig parti som jeg kunne vært foruten. En roman som jeg tenker kan være grunnlag for en TV-serie.

Romanen er en spenningsroman, en klassisk spenningsroman kategoriserer Gyldendal den som. Det er en ro over fremstillingen av historien og karakterene som gir handlingen troverdighet. Det vil alltid være løse tråder for andre rundt et menneskes liv. Hva vi tenker og hvorfor vi tar de valg vi tar. For andre mennesker er vi en spenningsroman.

Humor og godt språk er en annen kvalitet i Nessers roman. Det at han gir fortellerstemmen til flere personer, den yngste er femten år, gir fortellingen ulike perspektiv på det som skjer og har skjedd, og vi får sidehistorier. Jeg finner ingen ting som trekker ned. Leveranser er rett og slett prima vare igjen.

«Det var Ludmilla Kovacs som hadde fortalt meg om den ledige stillingen. Da vi møttes på denne doktormiddagen, hadde vi ikke sett hverandre på tjue år, og hvis hun ikke hadde kommet bort og presentert seg, ville jeg ikke ha kjent henne igjen. Selvfølgelig ikke. I de årene vi gikk på lærerhøyskolen sammen, var hun noe av en venstreorientert furie med viltvoksende, mørkerød hårmange og en schæfer som het Oktober. Hun pleide å slepe med seg bikkja til undervisningstimene, det var sånn på den tiden.»

I Eugen Kallmanns øyne foregår handlingen i byen K, nord i Sverige. Leon Berger kommer til byen i 1995 for å begynne å jobbe som lærer ved en ungdomsskole. Det er syv måneder siden konen og datteren forsvant. De var på en ferge som forliste i en storm i Afrika. Datteren er fortsatt savnet.

«I begynnelsen visste jeg ingenting om hva som hadde skjedd med min forgjenger på Bergtunaskolan - grunnen til at stillingen var blitt ledig - men da de første opplysningene kom sivende i juni, var det for sent å ombestemme seg. Båndene til Lidingø og Stockholm var kuttet, og mitt dystre liv rettet mot et nytt og ukjent kapittel. Foreldrene mine døde like etter at de hadde fylt sytti, men det kan jo faktisk hende at man bare er halvveis i sin vandring på jorden når man ennå ikke har fylt førtifem. Kanskje var det slik jeg resonnerte. Livet er seigt og varer så lenge det varer.»

Mysteriet i romanen er hva som skjedde med Eugen Kallemann.

«Alle visste hvem han var, og ingen kjente ham. Han kom til K- og Bergtuna høsten 1979, overtok etter en lærer ved navn Polter, som døde av kreft til tross for at han ikke var mer enn drøyt femti. En usedvanlig trist herre, denne Polter, og nå er altså etterfølgeren hans også borte.
Jeg vet egentlig ingenting om Kallmanns bakgrunn, ikke engang hvor han kom fra, men det er det selvsagt mulig å finne ut av hvis man bare vil. Jeg har tenkt mye på Kallmann i løpet av sommeren, det har nok alle. Hvilket merkverdig menneske han var, og likevel en så utmerket lærer. Kanskje er det slik at en god pedagog trenger å ha en dose særegenheter i bagasjen, men dersom jeg har antydet at Eugen Kallmann var min venn, er det i så fall en sannhet med modifikasjoner. Han holdt seg ikke med venner, det trengte han ikke. Jeg mener ikke dette som noen kritikk, enkelte mennesker verner om ensomheten på samme måte som andre verner om golfkøllene eller familien, og del har de naturligvis all verdens rett til. Kallmann hadde sine vaner, noen betraktet ham som en særling, men den generelle oppfatningen etter hans død var nok tross alt at han hadde vært et godt og intelligent menneske med sterk integritet.»

Det er en annen forteller, Igor, som har ordet over. Kallmann falt ned en trapp et hus kalt Tyskerhuset og brakk nakken midt på natten en gang i mai. Politiet, ledet av en slapp etterforsker, har ikke funnet noe som mistenkelig med dødsfallet. Saken er henlagt. Saken er derimot ikke henlagt av de som kjente Kallmann, de lurer fortsatt hva det var som egentlig skjedde den natten. Når Leon Berger finner noen dagbøker i en skuff skrivebordet han har fått etter Kallemann, blir mistankene om at det som skjedde kan ha andre årsaker enn en ulykke, forsterket. Det er overraskelser til siste slutt.

Kopi fra omtalen på bloggen min her - link

Egen oversikt over leste bøker i 2018