Ingen hylle
2022
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Æresdrap fra mannens perspektiv.
De siste tre årene har Lene Wold tilbrakt mye tid i Jordan sammen med en far som har drept både sin mor og en av sine to døtre for å gjenopprette familiens ære.
Wold har snakket med den andre, overlevende datteren som satt flere år i fengsel i etterkant av drapsforsøket for å beskyttes mot sin egen familie. Forfatteren har besøkt fengsler og moskeer, gjennomgått avis- og rettsarkiver, og oppsøkt imamer, landsbyledere og drapsmenn.
Ved hjelp av et unikt kildemateriale belyser hun en hittil ukjent side ved æresdrap. Vi får historien fra gjerningspersonens perspektiv, og Wold viser at æresdrap ikke handler om islam, men om tradisjoner og lovverk som kan utfordres og forandres.
"Ære være mine døtre" er en rystende fortelling om hva som får en far til sette fellesskapets verdier foran livet til sine egne barn. Det er en unik og hjerteskjærende historie leseren ikke forblir uberørt av.
"En godt fortalt historie som ryster, rører og opplyser leseren.» Marius Wulfsberg, Dagbladet.
Forlag Kagge
Utgivelsesår 2017
Format Innbundet
ISBN13 9788248918905
EAN 9788248918905
Genre Biografisk litteratur
Språk Bokmål
Sider 186
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Det tok Lene Wold fire år å skrive denne dokumentarboka.
Det handler om æreskulturen. Hva får en far til å drepe sitt eget barn, sin egen datter?
I Jordan er det ikke lett å komme noen vei for en utenlandsk kvinnelig journalist, med søknader til myndighetene for å prøve å komme til bunns i hvordan rettssystemet fungerer for såkalte "æresdrap", der mennene som utfører slikt, ikke blir straffet. I stedet blir mange kvinner fengslet for å være "trygge".
En fengselsleder sier (sitat side 108):
"Vi setter kvinner i fengsel for å unngå at noe kriminelt finner sted. Ja, vi fengsler dem. Det er forebyggende arbeid. Hvis du spør meg hvorfor vi fengsler kvinner når det er de som er truet, vel, så er det jo åpenbart. Det er de som provoserer frem den kriminelle handlingen."
Denne boken var tøff å lese. Etter de første 50-ish sidene var jeg i tvil om jeg kom til å fullføre den, fordi det var så grusomt å lese. Som mor -og menneske - var det vanskelig å forstå at en kan snu seg mot sine egne døtre å faktisk drepe dem på bestialsk vis.
Vi får høre historien til en far som har tatt livet av sin mor, ene datter og prøvd å drepe datter nr to. Denne datteren gir også sin historie, og for en historie det er. De kommer fra et kjærlig, liberalt og åpent hjem, og jeg synes det var et mesterstykke av forfatteren at hun har klart å tegne et troverdig bilde av faren som både kjærlig og god, og som drapsmann. Hun viser begge sider, og dette gjør at boken får en dype langt utover det jeg forventet.
Fortellerstilen er ganske muntlig, og vi skjønner at her er det en forfatter som har stått på og jobbet beinhardt for å få historien sin. Hun har virkelig klart det, og jeg håper denne boken når ut til mange, mange!
Viktig og uforståelig tema. Godt skrevet.
Lene Wold (f. 1988) er journalist (master fra Goldsmiths University of London) og samfunnsviter (bachelor fra Høgskolen i Oslo). Hun har tidligere jobbet for The Independent og The Centre for Investigative Journalism i England. Dessuten har hun bodd og frilanset i Midtøsten. Hun har studert arabisk i Libanon og Jordan. (Kilde: forlagets presentasjon)
Jeg har tidligere kun lest én sakprosabok om æresdrap, og det er Ayse Onal´s bok "Æresdrap", som handler om æresdrap blant den kurdiske befolkningen i Tyrkia. I Gabriel Garcia Márquez´roman "Beretningen om et varslet mord" og i palestinske Souad´s selvbiografiske bok "Brent levende" er tematikken også æresdrap. (Linkene peker til mine bloggomtaler.)
Æresdrap er et vanskelig og nokså uforståelig fenomen for oss som er oppvokst i Vesten. Av og til skjer slike drap i våre nærmiljø, og dette fører alltid til svære avisoverskrifter. Hos oss er det aldri noen tvil om hvem som er offeret. Det er alltid den drepte. Så hva er det som gjør at det er motsatt i land hvor æresdrap er mer akseptert? Her fremstilles mennene hvis ære står på spill, som de egentlige ofrene.
"Ære være mine døtre" er en dokumentarbok, som er basert på virkelige hendelser. Fordi hovedpersonene fremdeles står i fare for å bli drept eller fengslet dersom deres identitet blir kjent, har forfatteren fjernet eller endret fakta som kan bidra til avsløring av dem.
Det var en situasjon der en fremmed mann trengte seg inn på hotellrommet til Lene Wold for å voldta henne mens hun oppholdt seg i Jordan, som fikk henne til å stille spørsmål ved ting hun ikke hadde tenkt på tidligere. " ... hva slags rettigheter hadde jeg hatt i Jordan hvis jeg hadde blitt voldtatt den kvelden? Kunne jeg ha anmeldt forholdet til politiet? Dratt til sykehuset og fått hjelp? Bearbeidet hendelsen og snakket om den med venner og familie? ... Spørsmålene ga meg ubehagelige svar. For hvis jeg hadde kommet fra en svært konservativ familie i Jordan, og blitt voldtatt den kvelden, hadde de rundt meg ment at det var min egen skyld. Og at jeg kunne drepes for ære. Jeg kunne ikke anmeldt forholdet til politiet, for hvis jeg hadde gjort det, hadde det mest sannsynlig blitt sett på som et brudd på lojalitetsbåndene til familien og islamsk skikk. Og jeg kunne ha blitt dømt for å ha hatt sex utenfor ekteskapet." (side 13-14)
Hvordan er det mulig å rettferdiggjøre et æresdrap?
Lene Wold lette gjennom rettsdokumenter og nyhetsarkiver etter historier om æresdrap fra 1995 til 2014, og endte opp med å lage en liste over 139 navn. 139 kvinner var skutt og drept, kvalt med elektriske ledninger, brent til døde, halshugget med øks, knust med steiner, kjørt i hjel, tvunget til å drikke gift ... Og årsakene var voldtekt, umoralsk oppførsel, utroskap, å ha brukt sminke og ha kommet for sent hjem ... (side 15) I og med at kvinnene - de hun anså som ofrene - var døde, var det ikke blant disse hun ville finne svarene. Kun gjerningspersonene selv kunne forklare hvordan man rettferdiggjør et æresdrap.
I årene som fulgte møtte forfatteren mange menn som hadde tatt livet av sine egne mødre, søstre og koner. En sak skilte seg imidlertid ut - fordi det var en kvinne som hadde overlevd farens drapsforsøk. Amina het hun. Faren (Rahman) tok livet av søsteren hennes, men lyktes altså ikke med å drepe Amina. Dermed hadde forfatteren en mulighet for å høre begge sider av historien.
"Aldri før har jeg vært så sint på noen som Rahman. Og aldri før har jeg hatt så vondt av noen, som Rahman. For selv om han innrømmer at han forsøkte å drepe begge døtrene sine, og klarte å ta livet av den ene, vedkjenner han seg ikke noe ansvar for det han har gjort. Tvert imot fremstiller han seg selv som et offer for en subkultur som setter ære over liv. Det forundrer meg. For hvis handlingen ble utført for ære, skulle man kunne forvente at han var stolt over det han har gjort?
Men det er lite ære og stolthet å finne i øynene til Rahman. Og perspektivet hans har utfordret mine egne fordommer. For når vi snakker om æresdrap, blir som regel kvinnene fremstilt som ofre, mennene beskrevet som monstre, og islam trukket frem som årsaken. Jeg vet nå at det er en svært misvisende oppfatning av en praksis som er så kompleks, og handler om så mye annet. For æresdrap har ingen ting med sharia, Koranen eller islam å gjøre. Det handler om en kultur som setter ære over liv. Som vi kan utfordre og forandre." (side 16)
Svarene fra Amina og Rahman på spørsmålet om hvordan man rettferdiggjør et æresdrap, ble til boka "Ære være mine døtre".
Historien vi får høre er rystende og sjokkerende. Og bare for å ha presisert det: holdningene til dødsstraff og æresdrap i Jordan er svært variable - som i resten av verden. Det er ikke slik at "alle" familier i Jordan løser problemer med sine døtre ved å ta livet av dem. Da Rahman fikk spørsmål om man får æren tilbake ved å drepe et annet menneske, svarte han at æren ikke ligger i selve drapet, men i familiens evne til å reagere. Æren gjenopprettes når familien står sammen mot den som fortjener straff, og drapet beviser at det ikke er hele slekten det er noe galt med. Fellesskapets handlinger sier nemlig mer enn et individs dårlige valg. For å forstå det hele, må man vite hva det vil si å miste æren sin i dette landet, påpekte Rahman. Det er vel nærliggende å tenke seg noe slikt som å bli en paria-kaste, en utstøtt ... For å komme inn i varmen i samfunnet igjen, må det reageres.
"Æresdrap er et eldgammelt kulturelt fenomen, fundamentert i en egen form for rasjonalitet, som i økende grad finner sted i samfunn hvor det vokser frem mer moderne verdier. Det er kun når ytterpunktene møtes at ting går galt. Det er en viktig presisering ..." (side 133)
Historien om Aminas søster er historien om lesbisk kjærlighet. For dette måtte hun bøte livet. Aminas forbrytelse var at hun dekket over et siste møte mellom søsteren og hennes elskede. Selv ble hun satt i fengsel i mange år - for å bli beskyttet mot en forbrytelse man antok ville finne sted dersom hun slapp ut. Gjerningsmannen gikk fri.
Homofili er et ikke-tema i Jordan. Stor var derfor Lene Wolds overraskelse da hun havner på en homsebar i Jordan sammen med en jordansk vennegjeng, og det viser seg at de hun er sammen med - både kvinner og menn - praktiserer homofili. Samtidig som de ikke ser på seg selv som homofile ... En mente at han ikke var homofil, og at han skulle gifte seg og få barn. Noe annet ville være for egoistisk av ham ...
"Man tar bare hensyn ... Man har alltid et valg mellom seg selv og familien. På samme måte som vi dekker til kvinnen med slør, dekker vi over våre hemmeligheter. Så lenge vi skjuler våre synder for offentligheten, er det greit." (side 134)
Etter å ha lest Lene Wolds bok om æresdrap, er man ikke den samme. Jeg har riktignok lest om tematikken tidligere, og jeg skjønner at det er mye jeg ikke helt klarer å forstå. Dessuten er problemstillingene svært komplekse. I norsk strafferett er elementet av gjengjeldelse i straffen fraværende. Det handler først og fremst om straffen som noe preventivt, og dernest om rehabilitering av gjerningspersonen. Gjengjeldelse er først og fremst forbundet med primitive rettssamfunn. Æresdrap handler om gjengjeldelse. Så hva får man gjort med æresdrap som fenomen f.eks. i land som Jordan? Så lenge straffen for æresdrap er så lav, er det svært vanskelig å komme dette 100 % til livs. Det som imidlertid er bra er at de som tar del i den moderne samfunnsutviklingen, tar avstand fra æresdrap. Det hele er forbundet med en sladderkultur, der sladderen som sådan er den som skaper behov for å gjøre noe med saken ...
Helt til slutt i sin bok skriver Lene Wold:
"Motstanden jeg har møtt fra myndighetene i forbindelse med arbeidet med boken, har vært stor. ... Jeg har blitt møtt med kritikk, lukkede dører og trusler. Og jeg har blitt overvåket og oppfordret til å ikke komme tilbake til landet. ...
39 kvinner ble drept for ære i Jordan i 2016. Det er et lite antall tatt en befolkning på 7,9 millioner i betraktning, men det er også nesten en fordobling fra året før, og 38 for mange. Dessuten er det store mørketall. Det er mitt håp at økt oppmerksomhet rundt disse sakene og internasjonalt press for å endre regelverket som diskriminerer kvinner i Jordan, kan bidra til at disse tallene blir lavere i årene som kommer." (side 174-175)
Lene Wolds bok er viktig! Den er også modig! Boka er glitrende godt skrevet! Les den og bli klokere!
Vi får bli med forfatteren på hennes arbeidsreise i Jordan. Hun viser hvordan byråkrati og papirer kan hindre en i å drive journalistikk om ting myndighetene ikke vil at omverdenen skal vite. Hun skriver om unge mennesker som levde sine liv for 30 år siden, og hun skriver om unge mennesker som lever livene sine i vår nåtid.
Jeg synes denne boka gir et fint bilde av hva æreskulturen gjør med folk og hvordan unge mennesker finner omveier for å leve livene sine med den de elsker.
En sterk bok om æresdrap. Uforståelig at slikt ennå skjer, vanskelig å forstå den kulturen. Tøff handling og godt skrevet.
Dette er en sterk leseopplevelse om et tema det er vanskelig å forstå.
Ære være mine døtre er en dokumentarbok som er skrevet som en roman, men er basert på sanne hendelser. Vi følger Lene Wold, journalist og forfatteren av boken, mens hun reiser rundt i Jordan for å lære mer om æresdrap. Hvordan forholder Jordans lovverk seg til dette, og hva sier egentlig Koranen? Samtidig får vi høre historiene til to personer hun har snakket med. Den ene har drept sin egen datter for å gjenreise familiens ære. Den andre er mannens andre datter som også ble forsøkt drept, men overlevde.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketFor at verden skal gå fremover og forandres, må noen være annerledes og skape forandring
På samme måte som vi dekker til kvinnen med slør, dekker vi over våre hemmeligheter. Så lenge vi skjuler våre synder for offentligheten, er det greit.
Hvis en person angrer på noe som ikke kan gjøres ugjort - som for eksempel å ta livet av noen - er det naturlig at vedkommende rettferdiggjør eller bortforklarer handlingen for eksempel ved å se på seg selv som et offer for å redusere smerten.
Noen ganger legger homofile ut kontaktannonser på nettet hvor de søker andre homofile av motsatt kjønn som de kan bygge en familie med. De bor sammen, får barn, og lever som en hvilken som helst familie, men så lever de også et dobbeltliv ved siden av. Da kan man både møte familiens forventninger, og leve de livene man vil.
Men det er lite ære og stolthet å finne i øynene til Rahman. Og perspektivet hans har utfordret mine egne fordommer. For når vi snakker om æresdrap, blir som regel kvinnene fremstilt som ofre, mennene beskrevet som monstre, og islam trukket frem som årsaken. Jeg vet nå at det er en svært misvisende oppfatning av en praksis som er så kompleks, og handler om så mye annet. For æresdrap har ingen ting med sharia, Koranen eller islam å gjøre. Det handler om en kultur som setter ære over liv. Som vi kan utfordre og forandre.
For å kunne gå rettens vei måtte jeg hatt fire vitner som kunne bekrefte at det var et overgrep. Noe jeg naturlig nok ville manglet. Man finner sjelden fire vitner til en voldtekt
Æresdrap er et eldgammelt kulturelt fenomen, fundamentert i en egen form for rasjonalitet, som i økende grad finner sted i samfunn hvor det vokser frem mer moderne verdier. Det er kun når ytterpunktene møtes at ting går galt. Det er en viktig presisering ...
Dette er en liste over bøker som bekrefter at vi fortsatt må markere 8. mars og ta dagen på alvor.
(Blir stadig oppdatert.)