Bokelskere.no

Jeg går snart i gang med å lese Johan Falkberget storverk Nattens brød, fra 1940-59. Handlingen er lagt til Rørostraktene og Trondhjem på 1600-tallet, tiden for gruvedriftens barndom og ekspansjon. Falkberget er en forfatter som absolutt bør løftes frem i lyset. Om handlingen er lagt til en annen tid, er de menneskelige aspektene høyst aktuelle.

Nattens brød består av bøkene:
- An-Magritt - november 2012
- Plogjernet - desember 2012
- Johannes - januar 2013
- Kjærlighets veier - februar 2013

Mange av replikkene er på rørosdialekt og bøkene inneholder uttrykk fra gruvevirksomheten. Falkberget-ringen har laget en ordliste. Den finner du her

Hvis noen av dere har lyst til å lese bøkene sammen med meg, og diskutere dem, er det flott. Jeg får så mye igjen for å lese sammen med dere. Si hva dere synes i denne tråden.

Er det interesse for dette, åpner jeg etter hvert en ny tråd for hver av de fire bøkene.

Første tråd, An-Magritt, ligger her

An-Magritt er første bind i Johan Falkbergets tetralogi Nattens brød. Boken kom første gang i 1940. De øvrige er Plogjernet 1946, Johannes 1952 og Kjærlighets veier 1959.

An-Magritt er en roman med mange lag. Handlingen utspiller seg i Gauldalen i Sør-Trøndelag, et par mil nord for Røros, midt på 1600-tallet. An-Magritts mor er tatt med vold av Ola Soldat, og hun straffes med gapestokk ved kirkedøren tre søndager på rad. Etter den første ydmykelsen i gapestokken, snauklippet og spyttet på, kaster hun seg i fossen. Morfar, den navnløse Kiempen, tar hånd om jentungen, ”gudsengelen”, som han kaller henne. Kjærligheten mellom de to er rørende skildret, omsorgen de viser hverandre.

Den morløse An-Magritt fra Kiempeplassen er en sterk personlighet. I 14-15-årsalderen begynner hun å kjøre malm fra Arvedal gruve til Cornelia smeltehytte. En liten, lys og vakker oksekjørerske - full av kraft og livsvilje - blant karfolkene, deres skarpe tunger og spott. Et arbeidsjern. Lærenem, munnrapp og stolt. Og sårbar - bak det tilsynelatende røffe ytre.

Mellom An-Magritt og den tyske konstknekten, Johannes, vokser en øm og tillitsfull kjærlighet frem. En kjærlighet som skal bety så mye for An-Magritts liv og utvikling. De to snakker fortrolig sammen, på hvert sitt språk, og forstår hverandre – selv om de ikke forstår ett ord.

Hver dag er en kamp. I fjellet finnes så mye slit, fattigdom, sult og kulde. Det er som vi kjenner den isnende snoen gjennom tynnslitte klær og hullete sko. Det mektige Røros kopperverk råder grunnen og har enerett på mineraler, skog og vassdrag. I det fattige Norge fører gruvedriften nærmest til klondiketilstander – med rop om penninger og velstand. Fjellbøndene er pålagt pliktarbeid for verket og forsømmer sine egne smågårder. Fra fjern og nær kommer folk for å få arbeid. Tyskere, som er erfarne bergverksfolk, får ledende stillinger. Gruvedriften og alt den fører med seg, fyller samfunnet. Vi får innsikt i viktige sider ved vår historie.

Falkbergets personskildringer er imponerende. Vi møter malmkjørere og kølbrennere, prest og øvrighetspersoner, ”storinger” og ”halvstoringer”. Og ikke minst den gåtefulle og allesteds nærværende kølfogden Hedstrøm. Hedstrøm som rir Helhesten og ”likner et eldgammelt og halvglemt sagn” – og som holder sin hånd over An-Magritt.

Personene trer frem for oss som levende mennesker av kjøtt og blod, mennesker til å bli glad i eller irritert over. Med styrke og svakheter, gode og dårlige sider. Her er ingen stillestående klisjeer. Både enkelmennesker og grupper forandrer seg og utvikler seg gjennom det som skjer i dem, og omkring dem. At Falkberget lar folkene bruke sitt eget språk, skaper ekstra liv. Vi hører den lokale dialekten, svensk, tysk og latin.

Vi er aldri i tvil om hvor Falkberget står - han har selv formulert sin livsoppgave til å være ”de elendiges advokat”. Sosialisme og kristen tro løper som en rød tråd gjennom boken. Gudstroen er hele veien til stede – som trøst og som maktmiddel. Jeg blir også rørt over omtanken for dyrene, de magre og stuptrette trekkoksene og gampene.

Falkbergets språk kan i første omgang virke krevende, ikke desto mindre er det en nytelse. Han maler frem vare, poetiske og overraskende bilder, og knapt tilhugne brutale vendinger. Realisme og mystikk. Visdom og stundom underfundig humor. Tar du deg tid, kommer du fort inn i språket.

Falkbergets bøker er blant de beste jeg leser. Selv om handlingen er lagt til en tid fjern fra vår egen, er de menneskelige aspektene høyst aktuelle. Dette er bøker som kan leses mange ganger, og som stadig bringer frem nye sider ved menneskelivet. Om Nattens brød sa Falkberget at han ønsket å skape et mesterverk i verdensklasse. Og en mesterlig bok er An-Magritt!

Mye mer kan sies om verket. Jeg slutter her og viser til tråden om boken. Den finner du her.

Mesteparten av denne omtalen har jeg tidligere skrevet under en diskusjonstråd med felleslesing av Plogjernet.

Vær obs på at noe av bokas innhold blir røpet underveis.

Plogjernet er det andre av fire bind i Johan Falkbergets verk Nattens brød.

An-Magritt strever fremdeles med å gjenopprette Kiempen og sin mors ære, og dette skal hun klare ved å gjøre Kiempeplassen til en krongård. Hun har vært forutseende og skaffet seg såkorn mens det ennå var å få tak i, og lykkes med havreåkeren sin. Samtidig med at hun arbeider seg opp fra fattigdommen, er det mange tidligere selveiere som har mistet sin odel og må leie sin egen jord etter at de begynte å jobbe for Kammertjeneren og smeltehytten. Og dermed kommer misunnelsen inn.

Misunnelse, hevn, ære og kjærlighetsbudskapet ser jeg som sentrale tema for denne boka. Misunnelsen gir seg de mest groteske utslag, og med en fullstendig mangel på rettssikkerhet kan sladderen føre til katastrofe. Dette er et samfunn hvor det trykte ord stort sett enten er religiøse tekster eller juridiske dokumenter. For menigmann går det litt i surr om regler stammer fra Postillen eller Christian Qvart. Det er heller ikke så rart, siden det meste av det som religionen definerer som synd, også gjerne er det samme som er straffbart etter loven. Og både prest og dommer har sanksjonsmuligheter overfor synderen. I kapitlet ”Den nye tiden” dukker stadsfysikus Didrik Eckhof opp og lager et visst oppstyr ved å kreve bevis for skyld før det dømmes – noe som er både uventet og upassende.

Side om side med gudstroen er det også mye overtro (ikke alle vil skille på disse to, men det lar jeg ligge i denne omgang..). Det er en forestilling om at enkeltindividets synd kan føre til at et helt samfunn straffes, for eksempel med uår. I overtroens evige fangenskap ble de synske og tilla drømmer og fugleskrik skremmende varsler. (s. 63) Misnøyen får i boka utløp ved at man rammer den som er enklest å ta. Jeg stoppet opp litt ved kapitlet ”I Kaifas gård”. Falkberget har mange bibelske referanser. Med ganske gjennomsnittlige bibelkunnskaper, tyr jeg innimellom til Google. Kaifas var yppersteprest, og det var til hans gård Jesus ble ført etter at han ble arrestert. Kaifas var også den som hadde gitt jødene det råd at det var gagnlig at ett menneske døde for folket. Har Falkberget dette i bakhodet når han beskriver hvordan folk fordømmer An-Magritt i det ene øyeblikket, angrer seg i det neste for så å fordømme henne igjen? Endelig holdt de opp å snakke om An-Magritt. De gled – før de selv visste det – inn i det uoppslitelige emne: Kammertjeneren! Kjøreprisene! Pungene fra Amsterdam! Og videre: Inne i dem hvisket en illevarslende stemme: En pengesterk flensburger i Trondhjem slår snart til seg odelsgrunnen din og gjør deg til leilending. Overfor ”øvrigheta” har de ikke så mye å stille opp, men de kan i alle fall sørge for at den som har vært nederst på rangstigen ikke får passere dem i rang og anseelse. Og for Kammertjeneren er det en fordel om misnøyen styres bort fra ham selv.

Messias-symbolikken er også til stede i denne boka. An-Magritt tilbyr seg å si at det var hennes barn de fant og dermed redde fjøstausa fra bøddelen ved å bli henrettet selv.

Både An-Magritt, Pistolen og Pontus higer etter kunnskap. Hestejelkeren trer fram som en stadig mer interessant person etter hvert som vi blir nærmere kjent med ham. Han tar affære på sin måte for å redde An-Magritt. Hestejelkeren prøver å gå i Guds fotefár. Han gikk ennå ustøtt og vaklende i dem. I kapitlet ”I Guds fotefár” står det også: Hittil visste hestejelkeren ikke om annen oppdragelsesmetode enn real juling og en flom skjellsord. Hjalp det? Nei! Vondt avler vondt! Da hestejelkeren en natt lå våken og funderte over hvordan han skulle gjøre et Gudsbarn av Pistolen husket han brått at hr. Jens en gang leste fra alteret: Hva I sår skal I høste! Og siden hørte Pistolen aldri mer et sint eller vondt ord i mesters munn. Ansvaret og omsorgen for Pistolen får ham til å bli et nytt menneske. Det første frøet til denne endringen kommer kanskje med at An-Magritt tar seg av Pistolen. Hun behandler ham pent, lærer ham å lese og gir ham troen på seg selv. Og så kommer også Pontus inn under deres vinger. Han er ikke så interessert i bokstaver, men er et naturtalent med tall. An-Magritt sår både havre og kunnskap, og på slutten av boka sørger hun for at mange bønder får kjøpt såkorn i tillegg til at hun vil utvide egen åker. Kunnskapen kan også koste. Åket er en gren brekt ned fra Kunnskapens tre – sa Kiempen. Det byr både på godt og vondt – Gudsengelen min. Det er mange som føler deres kunnskap som en trussel.

Hevntankene til An-Magritt er til stede gjennom hele boka - forståelig nok. Hun vil ikke selge såkorn til mannen som spyttet mor hennes i ansiktet da hun sto i gapestokken. Hedstrøm ber henne ombestemme seg, ellers mister hun sin sjel, men hun nekter. Hun drømmer i fengselet: Vi står ved Guds hav – sa Filip. Herren har sanket de uskyldiges og krenkedes tårer i denne sjøen. De forliste er anklagerne deres. Her skal de drive uten å nå båtstøene før den Yderste dag. Kjæm dem hit som har fengslet meg? Ja – i fall du it ber Gud skåne dem, An-Magritt. Vil du det? Hun knyttet nevene til ham og ropte gjennom stormen: Nei, Filip! Nei! Nei! Jeg vil be om hevn! Pestilenz! Brann! Blod i elver og sjøer! Dyrtid og død i alle hus! Hun vil på slutten legge veien om smeltehytten med de to hestene og kløvsadlene for å triumfere, men husker så Kiempens ord om at hevnen hører Herren til. Hun lot være å legge vegen om smeltehytten og stangvekten. Hevnen hørte avgjort Herren til! Ordene burde ha stått prentet i Christian Qvart. I røde bokstaver og tegn – som Danzig. Ja da ville alle arrester og fengsler i verden bli revet ned. Og halsjern og fotlenker kastet inn i broder Jürgens smelteovner!

Loddsnora som rettesnor i livet, er også nevnt flere steder i boka. I tillegg kommer prestens utsagn i kapitlet ”To vitner i Guds skranke”:
Lad denne unge og frimodige qvinde med sitt oksespand fortfare at pløie den plogfure du har udseet til rettesnor for de stiløse og adspredte. Slik jeg leser boka er det kjærlighet og medmenneskelighet som seirer i An-Magritts sinn. Hun vil fremdeles jobbe for å gjenopprette æren til sin mor og Kiempen, men uten å la hatet få ødelegge henne.

Hr. Jens synes jeg det blir litt vanskelig å tyde. Tror han at An-Magritt er skyldig likevel? Han sier da han står på myra der han tror graven til fjøstausa er: Vid at du skal ingenlunde smage Guds vredes vin – den din skjønne lidelsessøster An-Magritt visseligen er forbeholdt. Jeg skjønner heller ikke når han i kapitlet ”En betlerske” tenker Kirkens menige soldat! Ville Gud unne ham og alle medstridende dagens seier? Åndens! Kjærlighetens! Han visste om én farlig fiende full av list og renker: Bernhovis! Den Bernhovis som der nede i kongens Kjøbenhavn svek sitt fattigmannsløfte til trøst og forsødelse for sin kjødelige fader. Hvilken skjøgekarakter! Jeg lurer på hva det egentlig er han fordømmer seg selv for her.

Både An-Magritt og Plogjernet regner jeg blant dette årets store leseopplevelser. Her følger vi utviklingen ikke bare til An-Magritt, men også flere ande personer. Det er troverdige og gode personbeskrivelser, og vi får også et bilde på hvordan samfunnet som helhet endres på grunn av gruvedriften. Jeg ser fram til snart å lese de to andre bøkene også!

Johannes, fra 1952, er tredje bind i Johan Falkbergets tetralogi Nattens brød.

An-Magritt er blitt en voksen kvinne, selvstendig og vakker. Hun arbeider, som før, hardt og målrettet, bruker sine kunnskaper og sin sunne fornuft. Hun la seg sist og sto opp først. Hun pløyer og dyrker opp Kiempeplassen, greier å kjøpe den fri så den blir odelsgård, og legger derved et grunnlag for velstand. Og hun blir ved sin væremåte et eksempel og en lederskikkelse i bygda.

I dette bindet står kjærligheten mellom An-Magritt og Johannes sentralt. Marit beskriver forholdet mellom de to så treffende: ”En vakker kjærlighetshistorie som nesten er for god for denne verden. Avstanden mellom disse to menneskene er jo formidabel, både når det gjelder kultur og personlighet, men begge skjønner at det krever hardt arbeid og sterk vilje å bygge bruer over til hverandre. Jeg har tidligere tatt som en selvfølge at det er An-Magritt som er den sterkeste i forholdet, men nå ser jeg at også Johannes har en styrke i seg, om enn på et annet plan. Johannes og An-Magritt bærer tungt på hver sin måte, men med stor glede fordi det er for hverandre de bærer.”

Det som rører meg mest i Johannes, er å komme nærmere innpå An-Magritt, på hennes sårbarhet og ensomhet. Vi ser det i møtet med Johannes, i avstanden mellom dem.

Johannes talte ymse dager mindre til henne enn (kjøre)staven gjorde. Var han likevel fra et helt annet land? Hun sa nei! I Guds påhør nei! Uten å vite det steg hun til side. En frister listet seg innpå henne. Ville noen bli så fremmed som en kjær?

Og blant bygdefolket. An-Magritt er nok ”en av dem” – men likevel en som står utenfor. Alene. Hun har sine gode hjelpere i kølfogden Hedstrøm og hestejelkeren. Men hvor er bygdas kvinner? Hvorfor føler ingen av dem omsorg for jentungen og tar seg av henne? Hvorfor har hun ingen venninner? Skiller hun seg for mye ut? Er for selvstendig og egenrådig? Dessuten blir både karfolk og kvinnfolk etter hvert avhengige av henne, hennes kunnskaper, handlekraft og styrke. Og fra avhengighet til forakt er veien kort.

For meg tegnes et bilde av en ung kvinne som ”vil det jeg vil”, og som ”frøs i solskinnet”. En kvinne som skyver ensomhet og såre tanker til side for det nødvendige – hardt arbeid, pågangsmot og praktisk sans.

Innimellom kjentes det som hun hadde kledd seg i rustning utenpå rustning og gjorde seg ferdig til kamp. Hvem skulle hun kjempe mot? Først og fremst mot et menneske som het An-Magritt, Ole soldats dotter! Hun var hennes farligste fiende.

An-Magritt søker etter sine foreldre, som hun aldri har kjent, og sin egen identitet. Ole soldat befinner seg fortsatt i kulissene, men får mer plass enn i de foregående bøkene. Det blir etter hvert klarere at for An-Magritt er han noe mer enn en fjern, foraktelig overgriper. Hun modnes og legger hevntankene mot dem som har spottet moren og bestefaren, bak seg.

Gruveanleggene fordret komplisert ingeniørkunst på høyt nivå. Johannes er en dyktig fagmann, beskjeden på egne vegne og med stor integritet. En krumtapp i gruvedriften.

Én ting likte de mindre. Johannes var innvandrer. Han høvde dårlig i lendet. Fotlaget manglet. Nei større galt hadde de ikke å si på konstknekten. Hjulmaker av første klasse. Bare han nå ikke ble for meget på en perial (beruset).

Hvordan Johannes veksler mellom å bli akseptert og bli møtt med mistenksomhet, mellom å høre til og å være en utenforstående, er tatt på kornet. Hans historie er like aktuell den dag i dag! Et tankekors at hele Røros-samfunnet er basert på innvandring - fra Tyskland, Danmark, Sverige og andre steder i Norge. Før gruvedriften fantes bare få, spredte fjellgårder i traktene.

Nevnes må også kjærlighetsbarnet Eva, den forsømte og mishandlete legdejenta som An-Magritt ”stjeler”. Et legdebarn tilhørte altså bonden som hadde det på legd, og en risikerte ”galge og gren” for å ta det til seg. Slaveri, med andre ord.

Og den allestedsnærværende kølfogden Hedstrøm er like gåtefull.

Falkberget holder en høy litterær kvalitet også gjennom dette bindet – så levende og troverdige skildringer av enkeltpersoner, samspillet mellom dem og miljøer. Så mange skarpe observasjoner og så mye livsvisdom. Jeg oppfatter stemningen i Johannes som lysere og lettere enn i Plogjernet, samtidig som den har en sår undertone. En bok som kanskje grep meg enda mer enn Plogjernet, skjønt bindene vanskelig lar seg måle opp mot hverandre.

Jeg er imponert over hvordan Falkberget holder tråden, følger utviklingen til personene og i samfunnet. Nattens brød er skrevet gjennom en 20-årsperiode!

Mer om Johannes finner du her, felleslesingen og her

Jeg ser at du har lest mye, og mye historisk, men jeg kan ikke se at du har lest Falkberget, - og det bør du gjøre! Jeg vil nok først og fremst anbefale "Nattens brød", i hvert fall første bind. Det er en flott skildring av våre forfedres blodslit - ispedd små perler av kjærlighet - og skildret i et utrolig fascinerende og medrivende språk, kanskje litt vanskelig blanding av dansk-norsk, tysk og trøndersk, - men det går!

Lykke til!

Så fint å høre, - "Nattens brød" er en av favorittene! Og det er så fantastisk språk i den, en herlig blanding av dialekt og dansk-norsk og tysk, - og ingen har skildret kulda og frostnatten da hele verden ble til is, som Falkberget! Også kølfogden som red baklengs og stadig kom "morlilla" til unnsetning, - nesten litt magisk realisme midt oppe i slitet! Nå fikk jeg lyst til å lese den igjen! :-)

Som nevnt i andre tråder tidligere har jeg lest Sigrid Boo's "Vi som går kjøkkenveien" ørten ganger! Hver gang jeg har villet kose og trøste meg litt. Men jeg har også både lest og sett "The Importance of beeing Ernest" av Oscar Wilde utallige ganger, - den er så herlig!

Av mer seriøs litteratur (og atskillig lengre!) har jeg lest både "Kristin Lavransdatter" og "Nattens brød" i hvert fall tre ganger. Og "Haugtussa" har jeg lest hver sommer, den ligger på hytta! Og det samme gjelder for Agatha Christies "Mord pr. korrespondanse"! Å jo, det har blitt en del gjenlesing, men mindre etterhvert, - nå føler jeg at jeg ikke har tid til det lenger, det er jo så mye annet jeg skulle ha lest også!

Og alle de barnebøker som jeg har lest maaange ganger, først for den ene og så for den andre, orker jeg ikke å tenke over;)

Lydbokversjonen vart repetisjonen av fjerde bindet i "Nattens brød". Ein av replikkane eller kommentarane - ikkej alltid så lett å hugse når det altså er lydbok - la eg merke til: Ho høyrde ei anna tod til, las Hildegunn Eggen. Ja, nettopp: Skreiv Falkberget "Nattens brød" som kommentar til den sosialdemokratiske oppattbygginga av landet etter krigen? I alle høve: Ei hylling til den undertrykte som skal få oppreising.

Jeg vet ikke hva du har lest fra før.
Men av norske forfattere bør du i alle fall få med deg "An-Magritt"-bøkene (Nattens brød, 4 bøker) av Falkberget,
Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset (3 bøker: Kransen, Husfrue, Korset),
Alberte-trilogien av Cora Sandel,
- og i det minste ei bok av Hamsun, og da vil jeg foreslå "Markens grøde".

Jeg ser på de bøkene som er nevnt og undrer meg litt over at det er så få norske! Jeg støtter Norah, - du må i allfall få med deg Sigrid Undset (Kristin Lavransdatter, og gjerne Olav Audunsson med) og Falkberget (An-Magritt/Nattens brød og Den fjerde nattevakt)! Men også Cora Sandel og Amalie Skram og Kielland og Camilla Collett og Hamsun og ....