Jeg har aldri vært noe fan av bøkene til Paulo Coelho og kommer nok aldri til å bli det heller, men denne biografien var virkelig bra. Fremstillingen av personen Paulo Coelho som boka omhandler virker veldig ærlig. Den er langt fra smigrende og det at Coelho har vært svært opptatt av svart magi og satanisme, ja jeg lurer på hvor mange av leserne som har visst om det eller skjønt det. Selv har det skurret litt av og til når jeg har lest noen av bøkene hans og jeg har faktisk gått så langt som til å kaste noen av dem i søppela.

Enda godt at Paulo ble skremt bort fra denne besettelsen og gjør det valget å vende om og heller velge lysets vei. Men, som han selv sier det, det tok sin tid, besettelsen ble som en forelskelse hvor han ikke helt fikk den ut av hodet selv om han visste det ikke var til det beste for ham.

Meget interessant lesning. En følger Paulo fra fødsel og fram til i dag med den suksessen han har oppnådd. Jeg vil anbefale alle som leser hans bøker å lese denne biografien. Jeg har gitt den terningkast 6.

Jeg for min del elsker denne boka, som jeg nettopp har lest for annen gang. Jeg har laget en bokomtale som jeg tar inn her:

Den store klassereisen

Det er mindre enn tre år siden jeg første gang leste denne boka, og hadde det ikke vært for at den ene lesesirkelen jeg er med i ønsket å legge opp denne boka, ville det nok tatt noe lenger tid før min gjenlesing av den. For at den kom til å bli gjenlest, har jeg aldri vært i tvil om!

Boka er delt i to. Den første delen handler om Marta og hennes søskens oppvekst på Helgelandskysten, med en far som rodde fiske. Senere flyttet Marta til Oslo og ble hushjelp. Så traff hun Frank, som hun giftet seg med og sammen fikk de tre sønner. Den andre delen av boka handler om disse tre sønnenes oppvekst på Årvoll i Oslo, og her er det en av dem - Rogern - som er fortelleren. Spranget fra besteforeldrene som levde av fiske og frem til to generasjoner senere, som bl.a. inkluderte universitetsutdannelse og oppstart av firma i Oslo for deres barnebarn, var enormt! Og det er dette denne boka i korthet handler om.

Bokas handling starter altså på Helgelandskysten i 1927. Vi følger Marta som vokser opp på 30-tallet. Fattigdommen var stor for de fleste, og det var ikke like selvsagt at det sto mat på bordet hver eneste dag. Samtidig som havet var årsaken til svingningene i familiens økonomi, var det like fullt havet og fisket som ble redningen hver gang. Det var alltids mulig å bli med på Lofotfiske, eller å fiske ute i Åsværet. Klasseskillet mellom dem som var relativt fattige og de bemidlede var skarpt, og det ble forventet ikke rent lite ydmykhet fra de ubemidlede for at de skulle ha en sjangs til å få seg jobber etc. Denne ydmykheten omfattet så mangt, bl.a. redselen for å stifte gjeld, redselen for å sette seg opp mot autoriteter, redselen for å stikke seg ut ... For du skulle ikke tro at du var noe! Vi får også høre om nettopp autoriteter som misbrukte sin makt. Som en lærer som holdt de laveste på rangstigen nede ved å gi urettferdig dårlig karakterer, men som alltids kunne gi litt privatundervisning til spesielt søte jenter på fritiden ... Og om presten som fikk noen fiskere til å føre opp hus til ham, men som i første omgang ikke kunne betale. At disse arbeiderne dermed gikk glipp av Lofotfisket og faktisk ikke hadde noe å leve av når presten ikke kunne betale, virket det ikke som han tok særlig tungt.

14 år gammel ble Marta sendt til Oslo for å arbeide som hushjelp i et pent Oslo-hjem. Der ble hun nektet å snakke nordlandsk, fordi fruen i huset var livredd for at ungene skulle bli påvirket av dialekten. Selv om Marta gikk gjennom noen tøffe år med mange ydmykelser fra fruens side, lærte hun like fullt enormt mye av henne. Likevel er det en lettelse den dagen hun fikk jobb på et bakeri. I Oslo erfarte hun for øvrig at de fattige ikke var ydmyke. Tvert i mot var de frekke. Hennes egen autoritetsfrykt slapp imidlertid aldri taket på henne. Heller ikke frykten for å stifte gjeld.

Marta innledet etter hvert et forhold med Frank. De giftet seg og fikk tre sønner, blant annet Rogern. Han og brødrene vokste opp i Grorud-dalen - nærmere bestemt på Årvoll - på 50- og 60-tallet. Det gikk ikke like bra med alle kameratene til Rogern, men Marta og Franks sønner skikket seg i all hovedsak vel etter noen feilskjær i oppveksten.

Gradvis jobbet familien seg opp fra fattigdom, og Rogern var blant de første i slekta som begynte på universitetet. Å gå på universitetet forargret mange i miljøet rundt ham. Trodde han kanskje at han var noe? Rogern balanserte hårfint mellom det å ta studiene alvorlig og det å bagatellisere at han gikk på universitetet, kanskje særlig ved å la hans egentlige liv være et taushetsbelagt tema, noe han ikke snakket om i utrengsmål. Han ville jo så gjerne høre med i begge miljøene - før han etter hvert skjønte at det ikke var mulig. Særlig i forhold til de av kompisene hans som hadde valgt en helt annen "karriere-vei" - bl.a. inn i kriminaliteten og dopmisbrukets verden. Men uansett hva han gjorde, så gjaldt det å fremstå som en som ikke var høy på pæra! For var det noe som var dødssynd for et menneske som har foretatt en klassereise fra arbeiderklassen og opp i akademikernes verden, så var det nettopp dette - at man var blitt en snobb. Og det spilte i grunnen ingen rolle om man var en snobb eller ikke, for det som var avgjørende var uansett hvordan "de andre" så på en.

"Historien skrives av seierherrene, heter det, og det er sannere enn behagelig er, for når den fattige til slutt seirer, er hans dumme og og bedøvede hjerne så lettet og glad over å kunne viske ut sin fortid - en mislykket streik for eksempel, at han hater alt som ligner på det og trår det under foten som den bakfulle Jeppe baronens tjenere." (Side 30)

Frank, Rogerns far, var svært skeptisk til at det kunne kalles skikkelig arbeid å leve av hva andre produserer, samtidig som han var storveis forundret over eldstesønnen Haralds valg om å flytte tilbake til Nord-Norge for å leve mer i pakt med naturen. Selv klarte han egentlig aldri å avfinne seg med å være industriarbeider.

Denne boka bergtok meg fullstendig. Jeg vil tro at det er svært mange annengenerasjons nordlendinger som kjenner seg igjen i mye av det som skjer med familien til Rogern. Dette er et solid stykke etterkrigs-historie, og om hvordan arbeiderklassen jobbet seg opp og inn i middelklassen. Når jeg f.eks. leste om Åsværet og Oterholmen på Helgelandskysten, fikk jeg en solid klump i halsen. For nettopp her fisket mine egne forfedre for bare to generasjoner siden. I dag forbindes disse traktene nærmest med hobby- og fritidsfiske og for den saks skyld eksklusive, autentiske naturopplevelser ute i havgapet, mens det den gangen handlet om å få mat på bordet. Rett og slett å overleve ...

For "Seierherrene" fikk Roy Jacobsen Bokhandlerprisen, og han ble også innstilt til Nordisk Råds litteraturpris.

Begge gangene jeg har lest "Seierherrene", har jeg valgt lydbokutgaven. Og hvem andre enn Bjørn Sundquist kunne ha lest nettopp denne boka!? Jeg gir toppkarakter! Her blir det terningkast seks!

Er litt språknerd selv :)
Det er mange flotte bøker med godt språk.
Av de bøkene jeg selv har lest i det siste så anbefaler jeg:
- Frost av Roy Jacobsen
- Av måneskinn gror det ingenting av Torborg Nederaas
- Pinnvinets eleganse av Muriel Barbery
- Pustegynge av Herta Müller

Dette er bøker som har fått høye terningkast av meg både på grunn av historien og språket i bøkene :)

Da jeg ble med her hadde jeg vel en 5 bøker som jeg hadde planer om å lese...eh nå har jeg rundt 70!! :D

Bøker som jeg tror jeg vil like putter jeg på skal lese lista. Og det gjør heller ingenting om de har gode terningkast. Bøkene plopper jo opp fler og fler etter at jeg ble med her. Herlig!:)

Filmen er selvfølgelig ikke så brilliant som boka. Dessuten blir den gradvise avsløringen av det som skjer underveis noe ødelagt pga. det visuelle uttrykket som en film nødvendigvis har. Men mens boka får terningkast seks av meg, gir jeg fem til filmen. Colin Firth som den moralsk fordervede onkelen er ganske enkelt ubetalelig!

Om makt og avmakt

Danske kong Christian VII ble kronet i 1766, bare 17 år gammel, og regjerte frem til sin død i 1808. Han ble ansett som svakelig og sinnssyk, og i praksis var det derfor ikke han, men de som sto rundt ham, som regjerte i Danmark.

I forbindelse med en reise Europa rundt i 1768 ble tyske Johann Friedrich Struensee ansatt som kongens livlege, angivelig for å holde et øye med den sinnssyke kongen. Struensee vant etter hvert kongens tillit, og i praksis var han faktisk eneveldig hersker i Danmark i alle fall de to siste årene han var kongens livlege. I løpet av denne tiden fikk han gjennomslag for mange idéer vi i dag først og fremst forbinder med den franske revolusjon. Adelens posisjon ble betydelig svekket, og bøndenes rettigheter ble styrket.

Nok en gang er jeg nesegrus i beundring for hvordan Enquist klarer å skildre et følsomt sinn, slik at den unge kongen nærmest er gjennomsiktig i sin sårbarhet. Enquist tegner ikke et bilde av en sinnssyk konge. Derimot tegner han et bilde av en noe svakelig konge som manipuleres trill rundt av omgivelsene, og gir etter for presset han utsettes for. Ekteskapet med dronning Caroline Mathilde var en ren katastrofe. I stedet for å bli lykkelige, støter i første omgang dronningen kongen fra seg, og i neste omgang ønsker heller ikke han å ha noe med henne å gjøre. Alt forårsaket av datidens normer for sømmelighet - en sømmelighet som ikke innbefattet noen form for glede forbundet med seksuallivet mellom ektefeller. Også de ekteskapelige plikter overfor dronningen overtas etter hvert av Struensee, og dronningen føder også hans barn.

Straffen som senere ble Struensee til del, var ikke nådig. De samme menneskene som ønsket at han skulle overvåke den unge kongens handlinger, ønsket nå å kvitte seg med en mann som var blitt for sterk og som derfor måtte uskadeliggjøres. Etter i praksis å ha vært eneveldig hersker i årene 1770 - 1772, ble han henrettet ved halshugging. Dronningen ble deretter forvist fra Danmark.

Dette er enda en av Enquists bøker, hvor han har diktet rundt virkelige personer og hendelser. Dette har han utført med bragd! Personskildringene er fascinerende og det rent språklige ved romanen er glitrende! Jeg klarte nesten ikke å legge boka fra meg under lesingen, for fortellingen var i tillegg svært spennende. Samtidig som jeg som leser fikk innblikk i en viktig epoke av Danmarks historie - i ettertid kalt den danske revolusjon - fikk jeg et interessant innblikk i en del av den danske kongehistorien som jeg fra før av var helt ukjent med. Det forhold at historien er sann, gjør den bare enda mer levende! Her blir det terningkast fem - et sterkt sådan!

Dette er min andre bok av Herta Müller. Mitt første møte med denne forfatteren var med boken "Pustegynge" som jeg elsket :)

Herta Müller er født i Romania i 1953 og utvandret til Tyskland i 1987. Müller har skrive mange bøker, samt mottatt flere priser for bøkene sine. Nobelprisen i litteratur fikk hun i 2009.

Mûller skriver meget godt og har et poetisk språk som jeg aldri har møtt hos noen andre forfattere jeg har lest. Dette gjør at hennes skildringer av mennesker blir dype, ekte og veldig forståelige. I bøkene bruker Mûller mye tid på å beskrive menneskene og bøkene har ofte en krigshistorisk ramme.

I denne boken, Reven var alt dengang jeger, er rammen de siste månedene i Romania før diktaturets sammenbrudd. Vi får ikke vite så mye om selve krigen, men den ligger som et bakteppe gjennom hele historien.

Vi møter mennesker som lever i en liten industriby ved Donau og får et innblikk i hvordan det er å leve med frykt og angst. Hvordan sult påvirker deg, hvordan makt misbrukes, samt hvor ensom man blir når redsel og usikkerhet blir hverdagen.

Selv om vi blir kjent med et lite knippe personer så er det Adina som er hovedpersonen i boken. Hun jobber som lærer og det er gjennom hennes tanker og betraktninger vi får innblikk i hvordan det er å leve i et kommunistregiment.

Dette er vakkert fortalt tiltross for at historien er trist og grusom.

Selv om jeg elsker poetisk språk så ble det litt i overkant mye for min del. Det føltes ut som jeg leste et langt dikt. Jeg ventet hele tiden på å få litt fakta opplysninger, men historien er fortalt i bilder, farger, lukter etc. Tror nok at jeg hadde likt denne boken ennå bedre om jeg var klar over fortellermåten på forhånd :)

Terningkast 4 får denne boken av meg. (en veldig sterk firer)

Kjappe replikker og enkle og gode beskrivelser gjør at denne boka blir lettlest. I tillegg er den fullstappet med action fra start til slutt! Likte også at det var en avslutning i denne boken, selv om det er flere bøker i serien. Jeg kunne gjerne gitt terningkast 5 ( ut i fra action / underholdning ), men havner på en 4 når jeg vurderer språk og dybde. Jeg gleder meg til å lese de andre bøkene i serien også!

Den kommer på min liste også. Jeg likte "hvite netter" godt som hyggelig avkobling/underholdning. Hvorfor den bare fikk terningkast 4 skyldes mangel på den intense spenningen jeg søker i en god krim. Men allikevel leser jeg gjerne mer av denne forfatteren. Jeg lar meg også fasinere av landskapet og av menneskene i fortellingen.

Enig.
Jeg ga "Hypnotisøren" terningkast 6.
Denne boken fikk en femmer.
Det var fordi den, til forskjell fra "Hypnotisøren" som stadig tok meg til nye høyder hele tiden, var mer ujevn i intensiteten. I sekvenser der de dypdykket i internasjonale våpeneksport og utenrikspolitikk, ramlet jeg litt av.
Men boken var drivende god likevel. Det var lett å følge historien, og persongalleriet var lite og oversiktlig.
I perioder følte jeg at forfatterne ble litt vel revet med og overdrev en smule i det hesblesende jaget på skurkene.
Et pluss i boka er de korte kapitlene! -Jeg elsker korte kapitler ...