Dette var mitt første møte med Frode Grytten og nok en novellesamling som er lest :)
Jeg hadde store forventninger til denne boken etter mange gode anbefalinger og det var kanskje litt dumt for man er mer kritisk som leser da. Jeg ga novellesamlingen terningkast 4.

Frode Grytten har i boken skrevet 10 noveller som er inspirert av 10 malerier av Edward Hopper. Jeg syntes novellene samstemmer med maleriet og likte derfor denne ideen veldig godt.

Novellene har et veldig vakkert språk. Grytten skriver nydelig :)
Novellene handler rett og slett om livet og de valg man foretar seg. Valgene fører blant annet med seg enten sorg, smerte, gjenforening, lykke etc.

Det som trekker ned denne boken litt for meg er avslutningene på novellene. De slutter brått og man skjønner hvilken valg som er tatt, men får ikke vite hvordan det går videre. I et par av novellene syntes jeg det var uklart hvilken valg hovedpersonen endte opp med. Jeg liker klare avslutninger så for meg fungerte dette ikke helt.

Konklusjonen er allikevel at dette er en vakker novellesamling med historier som er troverdige og som man godt kan kjenne seg igjen i :)

Jeg er helt enig med deg! Veldig flott bok! Her er min bokomtale:

Verden vil bedras

Etter å ha lest Enquists selvbiografi "Et annet liv", har jeg blitt svært nysgjerrig på å lese flere av hans bøker. Blant disse falt det seg naturlig å velge den nylig oversatte boka "Magnetisørens femte vinter", som utrolig nok er oversatt først nesten 50 år etter at den kom ut i Sverige. Og det på tross av at boka for lengst er filmatisert og sånn sett godt kjent.

Innledningsvis i boka er vi vitne til jakten på Friedrich Meisner, en mann som har satt seg fore å bli rik ved å helbrede mennesker ved hjelp av magnetisme. Men nok en gang jages han som fritt villt av en rasende menneskemengde som vil ham til livs, og denne gangen er det virkelig bare så vidt han unnslipper - innestengt som han er i en grotte uten tilgang på mat i dag etter dag ... Utgangen er sperret av mennesker som har bestemt seg for å ta ham levende. Som ved et mirakel slipper han unna.

Senere dukker han opp i Seefond i Tyskland og året er 1790. Han møtes med skepsis fordi han foregir å kunne kurere sykdommer og lidelser der hvor legevitenskapen må melde pass. Da han påstår at han kan kurere doktorens datter for hennes blindhet, har kvinnen imidlertid intet å tape. Hva kan det gjøre å prøve? Og da hun faktisk ender opp med å få synet tilbake etter flere magnetiserende kurer, og at på til med sin far - Selinger - som vitne, forsvinner siste rest av skepsis mot Meisner. Skjønt helt sikre på om han er en sjarlatan eller en seriøs vitenskapsmann, blir man ikke. Og det går vel for den saks skyld an at han er litt av begge deler?

Senere tar Meisner i mot andre og mer krevende utfordringer. Han insisterer på å ha legen med som sitt vitne. Med datterens helbredelse i bakhodet, blir doktoren vitne til noe han til slutt ikke kan benekte er svindel. Spørsmålet er hva han skal gjøre? Skal han angi datterens redningsmann eller skal han la dette passere? Skal han ta livsløgnen fra menneskene i Seefond som omsider gløder av liv, håp og tro? Hva blir avgjørende til slutt; hans samvittighet eller hans skyldfølelse og/eller skam?

"Ingen avgjørende forandringer kan bygge på en løgn," sa Selinger da, rett opp i det rasende ansiktet. "Det finnes visse enkle regler som aldri endres: løgner kan ikke vare evig. Tillit bygget på bedrageri er en illusjon: Den holder ikke." (side 209)

Fortellerstemmene veksler gjennom boka. I begynnelsen ser vi det meste fra Meisners perspektiv, men mot slutten av boka er det doktoren som opptrer som forteller gjennom sine dagboknotater:

"Han helbredet min datter. På det punktet utførte han en god handling. Han var kanskje en sjarlatan, men han hjalp henne, og ingen annen kunne ha gjort dette. Og han ga alle disse andre en illusjon å leve på, han ga oss en vinter vi aldri vil glemme, han satte sitt bedrageris kunstverk foran oss og lot det lyse i solen; en illusjon, men likevel levende i oss." (side 220)

Det var for en stor del kvinner som ble behandlet av Meisner, og det fremkommer at han misbrukte dem seksuelt under den magnetiske søvnen han fremkalte for dem, mens han altså "behandlet" dem. For en del av kvinnene var det å bli "sett" kanskje nok til å kurere både det ene og det andre, som vel så mye handlet om en knugende undertrykkelse av helt elementære behov som direkte sykdom.

Personen som Per Olov Enquist langt på vei har bygget sin roman på, har virkelig levd. Franz Anton Mesmer (f. 1734 - d. 1815) var lege, og han behandlet sine pasienter ved hjelp av magnetisme. Enquist har basert sin fortelling på dokumenter som gjelder den såkalte Keiser-saken, og som i Seefond førte til at han ble anklaget for svindel, men boka er for øvrig fri diktning. Fiksjon og virkelighet glir over i hverandre, og det er ikke godt å si hva som er hva. Det er en svært fascinerende, for ikke å si magnetiserende historie som fortelles. Slik jeg alltid opplever hans bøker er det litt tungt å komme i gang og finne en tråd i historien, men så trollbindes jeg av Enquists evne til å gjøre et dypdykk i sine romanfigurers psyke. Det bygges opp en spenning som ender i et klimaks til slutt.

Dette er ingen lettlest bok. Jeg opplevde at jeg måtte ta den for meg i "klumpevis" over en ukes tid. Ellers hadde jeg ikke klart å fordøye det jeg leste underveis. Enquist forteller her en fascinerende historie om hvordan en hel by kunne bli forført av en eneste person, som spant myter rundt seg selv og sine fortreffelige evner. Og som kunne ha lyktes dersom han ikke hadde blitt altfor grådig på enda mer suksess ... Det skulle være unødvendig å si at boka selvfølgelig er glitrende skrevet av en forfatter som evner å levendegjøre det stoffet han skriver om på en svært unik måte. Ikke ett ord fremstår som overflødig, og språklige blødmer er ganske enkelt helt fraværende i hans bøker.

Jeg kan ikke forstå hvorfor denne boka ikke er oversatt til norsk tidligere! Her blir det terningkast fem!

VG har anmeldt årets krimbøker, se lenken under. Mine to valg for i år toppet ikke listen helt, men slett ikke verstplassering. Nå står det igjen å se om VG sin anmelder og jeg er enige om terningkast 5 for "Den siste gode mann" og 4 for "Ved elven".

http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=10083630

Den morsomste av Hamsuns bøker?

Oliver Andersen reiser til sjøs og kommer hjem som en krøpling etter en arbeidsulykke ombord på konsul Johnsens båt Fia. Akkurat hvor skadet han er får vi ikke vite før helt på slutten, men det "alle" vet er at han har måttet amputere det ene beinet helt opp til hofta. Hans trolovede Petra står ham imidlertid bi, og de to gifter seg. Som en slags avlat overfor Oliver, gir konsul Johnsen - først omtalt som "Johnsen på Brygga" og etter hvert som "dobbeltkonsulen" - ham arbeid som bestyrer av hans pakkhus. For noen arbeidskar er jo ikke Oliver lenger, og dette var lenge før yrkesskadetrygd ble en rettighet for folk.

Etter hvert føder Petra det ene barnet etter det andre. Det underlige er at de fleste av barna er brunøyde, mens verken Oliver eller Petra har brune øyne. Den eneste på stedet som har brune øyne, er dobbeltkonsulen ...

Det viser seg at Oliver og Petras eldste sønn Frank har et særdeles godt hode og med særskilte evner til å tilegne seg språk. Doktoren på stedet klarer å få dobbeltkonsulen til å sponse en utdannelse for Frank, som velger å studere filologi. Folket i bygda kan ikke skjønne hva han skal med all grammatikken og kunnskaper bl.a. innen latin, og at han ikke i stedet vil bli prest. Broren Abel er noe enklere utrustet, og blir hjemme i bygda. Abels øyne har falt på Lille-Lydia, dobbeltkonsulens datter. Men Lille-Lydia er kun optatt av sin kunst, og elsker slett ikke Abel. Senere skal det vise seg at det er flere ting enn hennes vilje som står i veien for et ekteskap mellom de to.

Vi følger livet i den lille bygda, der alle helst vil være noe finere og bedre enn det de er. Tilhørighet til egen stand voktes, og man må for all del ikke menge seg med noen under egen stand. Alt er sentrert rundt dobbelkonsul Johnsens krambu.

Sjelden har jeg lest en morsommere bok av Hamsun enn denne. Underveis holdt jeg på å le meg fillete, for Hamsun gjør narr av alt og alle. Det meste i bygda styres gjennom rykter og snakk - derav tittelen "Konene ved vannposten", som et uttrykk for hvor ryktene ble skapt. Den som mest av alt får gjennomgå, er Oliver, en mann som på grunn av sin manglende manndom gjør alt som står i sin makt for å vinne tilbake sin verdighet, ikke bare som mann, men også som menneske. Hvordan han f.eks fortrenger at han umulig kan være far til barna kona føder ham ... I stedet for å ta dette inn over seg, skryter og praler han rundt, og fremstår som direkte latterlig i sine omgivelser. Men så lenge det kun er kona Petra som kjenner den hele og fulle sannhet, er det i grunnen lite som kan true hans verdighet. Det hele er glitrende beskrevet av Hamsun, som her virkelig overgår seg selv som en ironiens og komikkens mester.

De som synes at Hamsun er tung, bør virkelig prøve seg på denne boka! Nils Johnson er min yndlings-Hamsun-oppleser nr. 1! Jeg foretrekker å høre ham lese Hamsun fremfor å lese bøkene selv. Terningkast seks til Nils Johnson og terningkast fem til selve boka!

"Trolldomsfjellet" eller "Trollfjellet" som den heter i min utgave fra 1935(gyldenddal) i to bind(!). Er en roman jeg liksom aldri blir ferdig med. Har lest den flere ganger, men det er som om handlingen går veldig langsomt. Som om han som de syke pasientene han skildrer,ønsker å "trekke ut tiden". Det er samtalene pasientene imellom som han genialt bruker til å underholde leseren såvel som hovedpersonen Hans Castorp som i utgangspunktet er der for å besøke en syk slektning, en tre uker dagers tid (?) om jeg husker rett. Men han "Blir" han også. For her blant syke og døende går tiden i det minste behagelig. Skrevet i 1924 i Europas urolige og usikre framtid : I dette sanatoriet som "oser" av luksus-mennnesker. Dvs. som har opplevd et i liv i luksus , kan her fortsette i luksuriøse omgivelser det som måttte være igjen av hver enkelts liv. Men,utestengt om viten om verden "nedenfor" fjellet er man ikke utestengt for. Men larmen fra den levende verden blir man spart for. For eksempel det som bygger seg opp til å bli en verdenskrig! I rolige omgivelser kan vi lytte til aktørenes mening om filosofi og politikk. Og blir diskusjonen for høyrøstet kan man jo trekke seg tilbake til sitt værelse, hvor tiden står -helt-stille. OG Hans Castorp? Han utsetter sin hjemreise på ny og på ny. Ukene blir til måneder. Ja til syv år! Tiden forflytter seg jo, men ikke menneskene i denne "trolldoms"-romanen. Ja, til og med (med Hans Castorp) som øyne og ører: foelskelser, erotikk,og absurditet blandet med tidens spørsmål, bla.a. dette farlige enevelde som allerede er en reell trussel. Direkte morbid blir det når Hans Castorp blir elsker til den døende Clavdia som etterlater ham et bilde til minne om henne. Bildet er nemloig ikke som det pleier å være , et protrett av henne.Nei! Hva kan være mer intimt enn et røntgenbilde av de syke lungene hennes ? Som sagt: For meg vil denne boken alltid være lagret i minnet. Men, mitt minne må av og til oppfriskes, og Trollfjellet må jeg stadig mer enn bare " slå opp i". Det som for meg trekker ned at jeg synes Mann kunne bruke denne lange tiden bedre,uten at boken dermed måtte utvides! For spesielt interesserte kan jeg legge til at jeg er besittelse av en pent brukt utgave i to bind fra 1926. På tysk og: MED GOTISK SKRIFT! Tittelen er "Der Zauberberg" og ugitt på S.Fischers Verlag, Berlin. Uansett terningkast: Hviis du vil ha en bok når du synes tiden står stille, lukk deg inne i et stille rom og les "Trolldomsfjellet" av Thomas Mann!

Hudløs himnmel er den siste boken i en trilogi av Herbjørg Wassmo. Sammen med de to andre bøkene, Huset med den blinde glassveranda og Det stumme rommet avluttes nå historien om Tora i denne siste boken.

Først må en jo påpeke de utrolig fine titlene på disse bøkene. De er like vakre som bøkene, tiltross for de menneskelig tragediene de beskriver.

I Hudløs himmel har Tora blitt 14 år og flyttet hjemmenfra for å gå på skole. Volden hun har opplevd i oppveksten har satt sine spor i henne og dette kommer nå til overflaten hos henne.

Tora bærer på sin vonde barndom og holder hemmelighetene skjult for omverden. Dette ødelegger henne og blir hennes skjebne.

Wassmo skriver godt om menneskeskjebner og klarer med sitt poetiske språk og fange leseren inn i historien.

Vi møter personer som har blitt merket etter krigen. Tora sin far var tysk soldat og Tora fikk med det merkelappen "tyskerungen". Stefaren til Tora var krigsseiler og ble skadet under krigen.

En av hovedpersonene i boken er Rakel. Hun er tante til Tora og er nesten som en mamma og regne for Tora. De har et nært og varmt forhold. Det er Rakel som er tilstede i livet til Tora og støtter og hjelper der hun kan. Hun påtar seg å bære Tora sin skjebne sammen med henne. Tora ender opp med å endre sin identitet for hun vil være som sin sterke tante.

Terningkast 5 ble det på denne fine boken med den sterke historien til ungjenta Tora, samt historien og skjebnene til menneskene rundt Tora :)

Boken startet veldig rotete, men kommer seg etterhvert. Tematikken i forhold til utroskap synes jeg ikke noe om. Har noen få sider igjen som jeg skal lese på bussen hjem i dag, men synes boken ikke er så verst. Terningkast 3-4.

Paul og kona Claire er invitert ut på middag av Pauls berømte bror Serge og hans kone Babette. Serge Lohman er statsministerkandidat ved kommende valg og en absolutt alle vet hvem er. Derfor har Serge ønsket at de ikke skal møtes på et alminnelig sted, hvor han regner med å bli plaget av fansen, men på en svært dyr og eksklusiv restaurant der vanlige mennesker må påregne sånn ca. tre måneders ventetid på et bord, mens sånne som ham får bord på dagen.

Mens Serge og Claire venter på at broren og kona skal ankomme, fremkommer det med all tydelighet hvordan Paul irriterer seg over broren, som er kvalmt vellykket. Som f.eks. fra den ene dagen til den andre plutselig er blitt vinkjenner, fordi dette liksom hører med når man er berømt. Og som har en rekke politisk korrekte meninger, på tross av at broren Paul vet at dette bare er et spill for galleriet. Selv er Paul en arbeidsledig lærer på det niende året, men en nokså tung diagnose i bunn. Akkurat hva han lider av, får vi aldri vite, men impulskontroll og empati er kanskje ikke akkurat blant hans sterkeste sider ...

Det skal vise seg at middagen blir alt annet enn konvensjonell. At rammen for sammenkomsten er en - i følge Paul - latterlig dyr restaurant, forhindrer ikke at dette blir alt annet enn hyggelig. De skal nemlig diskutere sine barns skjebne. Deres tenåringssønner har begått en forferdelig forbrytelse som har vært mye omtalt i media. Et videoklipp fra et overvåkningskamera viser to tenåringsgutter i aksjon, uten at det er mulig å se hvem de er. Paul antar lenge at det kun er han som vet noe, men etter hvert viser det seg at han ikke er alene om å ha skjønt sammenhengen. Spørsmålet er hvordan de skal håndtere dette. Ja, om de blir enige om hvordan de skal håndtere det ... Skal hemmeligheten holdes innenfor familien eller skal de melde sine egne barn? Og varer ærlighet lengst?

Jeg strevde litt med å komme i gang med denne romanen, men etter 50-60 sider løsnet det for alvor. De siste 240 sidene leste jeg i løpet av en formiddag, ute av stand til å legge den fra meg. Jeg måtte hele tiden videre, videre ...

Boka er inndelt i sekvenser som refererer seg til en fem retters middag; aperitif, forrett, hovedrett, dessert og digestif. Handlingen foregår langs denne tidsaksen, og skrider frem etter hvert som rettene serveres. Underveis er det mange digresjoner til fortiden, og som forklarer forholdet mellom de to familienes medlemmer, store som små. Og ikke minst hvorfor jeg-personen Paul er så frustrert og skuffet over livet ... Viktige moralske dilemmaer som hvor langt foreldre er villig til å gå for å dekke over sine barns forbrytelser, samt hva dette i verste fall kan føre til av ansvarsløshet og mangel på samvittighet hos barna, tas opp i denne boka. Eplet faller kanskje ikke så langt fra stammen når alt kommer til alt?

Når en brors snobberi blir satt opp mot en annen brors følelse av mindreverd, skapes det en spenning i teksten som ga denne boka flere lag enn kun det ytre plottet som foregir å være bokas hovedtema. Dette i tillegg til at forfatteren generelt harsellerer med snobberiet innenfor gourmet-bransjen i sin helhet, gjorde mang en situasjon temmelig lattervekkende. Koch har både en skarp og vittig penn, og jeg antar også at oversetteren har en god del av æren for at denne boka fremstår som meget velformulert. Boka er ganske enkelt meget godt skrevet! Når jeg ender opp med å gi denne boka terningkast fem og faktisk ikke seks, er dette fordi jeg mener at spesielt starten på boka kunne hatt en noe strammere regi ved at noe av "pludderet" kunne ha vært fjernet. Ellers er oppbyggingen av boka glitrende, og den holdt meg etter hvert i et stramt grep som jeg ikke slapp ut av før siste side var vendt. Dette var virkelig en bok i min gate!

Jeg gleder meg allerede til å lese flere bøker av denne forfatteren!

Debutanten Linda Klakken får glatt terningkast 6 for boka "Den siste beatpoeten" - i utgangspunktet ei bok om San Francisco-poeten og forleggjaren Lawrence Ferlinghetti, men så mykje meir i tillegg - det har vorte til den ultimate boka (på norsk, i det minste) om beat-poesien - om Jack Kerouac, Allan Ginsberg og alle dei andre. Om beat-poesien i Noreg - Jón Sveinbjørn Jónsson, no død, intervju med Jan Erik Vold og andre, om jazz, om Linda Klakken si reise på lukke og fromme til San Fransico april 2009, med eit håp om å treffa Ferlinghetti. Det er ei herleg personleg bok, velskriven, eg vart fanga inn frå første side, takk vere nettopp Linda K. sitt personlege engasjement og skrivestil. "Den siste beat-poeten" er desidert boka for deg som var for ung til å få med deg 50- og 60-talet, for deg som berre er litt interessert i poesi. Desse folka forandra verda. Eg ønskjer LK eit langt liv som poesi-skribent.

Brutalt og åpenhjertig om en oppvekst ved bardisken

Dimitri Verhulst vokser opp sammen med sin far og tre onkler hos farmoren, etter at moren reiste sin vei da han var 12 år. Både faren og brødrene er alkoholikere "av rang", og drikking er det eneste som står i hodet på dem. Et hvert tilløp til snobberi blir det slått hardt ned på, for i dette miljøet bærer man sin fattigdom med stolthet. Det meste manglet i Dimitris barndom; rene klær, regelmessige måltider, oppfølgning av skolearbeide, noe han kunne kalle et skikkelig hjem ... I stedet dominerte kaos, fyll, slossing, skitt og elendighet. Besøk av namsmannen som innkasserte både kjøleskap, TV og andre nødvendighetsartikler, var mer vanlig enn det motsatte ... Og det lille de hadde av møbler ble som regel ødelagt i fylla når sinnet hos faren eller en av onklene tok overhånd.

Med barsk og nærmest brutal humor skildres bl.a. en drikkekonkurranse, hvor det viktigste ikke var å vinne, men å delta. Og møtet med Frankie, en gutt i gata hvis far mente at det var under deres verdighet å omgås denne gjengen med udugelige snyltere som man mente at Verhulst-slekten besto av. Den eneste som faktisk var i jobb, var Dimitris far, mens de øvrige brødrene knapt hadde gjort et ærlig arbeidsslag i hele sitt liv. Vi møter også dverg-tvillingene som vokser opp på puben og som er alkoholiserte før de når puberteten fordi de har hjulpet pubvertinnen, dvs. moren, med oppvasken ved å helle i seg ølslanter over flere år. For ikke å glemme farens edelmodige, men dog så mislykkede forsøk på å komme bort fra alkoholens åk ...

Så en dag skjer det noe som skal vise seg å bli redningen for lille Dimitri, som i mellomtiden er blitt 13 år, skjønt hendelsen der og da fremstår som en katastrofe. Familien får besøk av en vakker kvinne som spør etter faren hans. Har faren fått seg ny kjæreste? Nei, kvinnen er fra barnevernet og hun ønsker å inspisere forholdene Dimitri vokser opp under. Uten at dette på noen måte er viet stor plass i boka, får vi vite at dette blir innledningen til en epoke bestående av mange fosterhjem (som mislykkes), institusjoner osv. for Dimitri. Han som alle trodde skulle bli som resten av slekta, klarte seg imidlertid forbausende godt, og er i dag en av Belgias mest kritikerroste og leste forfattere. "Alle tings bedrøvelighet" er den første boka av Verhulst som er oversatt til norsk. Boka snublet jeg over rett før påske, og det var i første rekke den fantastiske tittelen som fanget min oppmerksomhet og i neste omgang nysgjerrighet. Jeg bare "måtte" ha den!

Det tok litt tid før jeg vennet meg til forfatterens fortellerstil, men ikke mer enn at boka stort sett var lest i løpet av en dag. Forfatteren er blitt sammenlignet både med Arto Paasilinna og Charles Bukowski. Jeg mener at Verhulst har sin helt særegne fortellerstil. I den grad han f.eks. kan minne om Bukowski, er det gjennom brutaliteten i sine skildringer. Her pakkes ingenting inn. Desto mer rørende er det å lese om da Dimitri tar med sin sønn til onklene (faren er for lengst død) på deres stampub, og forskrekket ser hvilken innflytelse dette har på sønnen og straks vil hviske vekk sporene.

Alt i alt en velskrevet og tragikomisk bok i genren "forfatter-selvbiografi", men som det absolutt ikke går tretten på dusinet av. Dette er for øvrig den andre boka jeg leser i løpet av kort tid, som nylig er oversatt fra nederlandsk noen år etter at aktuelle bok har gjort stor suksess i hjemlandet. Så langt har dette vært spennende lesning! Jeg gir terningkast fem!