Den morsomste av Hamsuns bøker?

Oliver Andersen reiser til sjøs og kommer hjem som en krøpling etter en arbeidsulykke ombord på konsul Johnsens båt Fia. Akkurat hvor skadet han er får vi ikke vite før helt på slutten, men det "alle" vet er at han har måttet amputere det ene beinet helt opp til hofta. Hans trolovede Petra står ham imidlertid bi, og de to gifter seg. Som en slags avlat overfor Oliver, gir konsul Johnsen - først omtalt som "Johnsen på Brygga" og etter hvert som "dobbeltkonsulen" - ham arbeid som bestyrer av hans pakkhus. For noen arbeidskar er jo ikke Oliver lenger, og dette var lenge før yrkesskadetrygd ble en rettighet for folk.

Etter hvert føder Petra det ene barnet etter det andre. Det underlige er at de fleste av barna er brunøyde, mens verken Oliver eller Petra har brune øyne. Den eneste på stedet som har brune øyne, er dobbeltkonsulen ...

Det viser seg at Oliver og Petras eldste sønn Frank har et særdeles godt hode og med særskilte evner til å tilegne seg språk. Doktoren på stedet klarer å få dobbeltkonsulen til å sponse en utdannelse for Frank, som velger å studere filologi. Folket i bygda kan ikke skjønne hva han skal med all grammatikken og kunnskaper bl.a. innen latin, og at han ikke i stedet vil bli prest. Broren Abel er noe enklere utrustet, og blir hjemme i bygda. Abels øyne har falt på Lille-Lydia, dobbeltkonsulens datter. Men Lille-Lydia er kun optatt av sin kunst, og elsker slett ikke Abel. Senere skal det vise seg at det er flere ting enn hennes vilje som står i veien for et ekteskap mellom de to.

Vi følger livet i den lille bygda, der alle helst vil være noe finere og bedre enn det de er. Tilhørighet til egen stand voktes, og man må for all del ikke menge seg med noen under egen stand. Alt er sentrert rundt dobbelkonsul Johnsens krambu.

Sjelden har jeg lest en morsommere bok av Hamsun enn denne. Underveis holdt jeg på å le meg fillete, for Hamsun gjør narr av alt og alle. Det meste i bygda styres gjennom rykter og snakk - derav tittelen "Konene ved vannposten", som et uttrykk for hvor ryktene ble skapt. Den som mest av alt får gjennomgå, er Oliver, en mann som på grunn av sin manglende manndom gjør alt som står i sin makt for å vinne tilbake sin verdighet, ikke bare som mann, men også som menneske. Hvordan han f.eks fortrenger at han umulig kan være far til barna kona føder ham ... I stedet for å ta dette inn over seg, skryter og praler han rundt, og fremstår som direkte latterlig i sine omgivelser. Men så lenge det kun er kona Petra som kjenner den hele og fulle sannhet, er det i grunnen lite som kan true hans verdighet. Det hele er glitrende beskrevet av Hamsun, som her virkelig overgår seg selv som en ironiens og komikkens mester.

De som synes at Hamsun er tung, bør virkelig prøve seg på denne boka! Nils Johnson er min yndlings-Hamsun-oppleser nr. 1! Jeg foretrekker å høre ham lese Hamsun fremfor å lese bøkene selv. Terningkast seks til Nils Johnson og terningkast fem til selve boka!

Godt sagt! (8) Varsle Svar

Viser 1 svar.

Dette var en virkelig god bok, og du Rose-Marie har beskrevet det så bra at det er ikke så mye å legge til.
Alle personene i boka har sin rolle og blir beskrevet på en måte som bare Hamsun kan. Personbeskrivelsene hans er noe av det ypperste jeg kan tenke meg i litteraturens verden.

Hamsun må ha moret seg der han satt og komponerte historien, modellene i boka fant han nok litt rundt forbi.
En meget god og ikke minst morsom bok, den får en femmer av meg også.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Libraritas vHarald KAnne-Stine Ruud HusevågTralteSigrid NygaardKay NilsenFride LindsethØyvind BjørnerudBjørg Marit TinholtEster SAnne ÅmoKari ElisabethTone SundlandBoktimmyLeseaaseReadninggirl20Andreas BokleserGVThina NordtveitInger Johanne SæterbakkKaren RamsvikRunar BMRisRosOgKlagingMonica CarlsenEivind  VaksvikMarte OnarheimBerit B LieGroBjørn  BakkenLine DahleVannflaskeLisbeth Kingsrud KvistenTuridRandi FramnesFrode KinserdalNinatuhamreKirsti Vettran Nederhoelkjell kTatiana Wesserling