Bokelskere.no

Jeg ble også nysgjerrig fordi handlingen foregår i Venezia. En by jeg har vært fasinert av siden barndommen og også besøkt noen ganger i ungdommen. Veldig all-rigth bok synes jeg. Er litt i tvil om jeg skal gi den terningkast 4 eller 5. En kan ikke se helt bort fra at en av grunnene til at jeg likte boka så bra, er at jeg kjenner litt til Venezia. Da blir det nok en 4`er foreløpig.

Hopper nå over til boka " Der lyset slipper inn" av Gabriel Michael Vosgraff Moro. Handlingen i denne boken er jo også lagt til Venezia. :-) Ser dere trekker en parallell mellom boka "Øya" og " Glassblåseren i Murano". Jeg likte klart best sistnevnte.

Jeg har også lest denne - på engelsk - og selv om jeg var tiltalt av ideen med å fremstille i språk og handlinger et slikt møte mellom de to kulturene, syntes jeg for min del at resultatet ikke var helt vellykket. Innimellom bød boken riktignok på interessante beskrivelser av situasjoner og utsagn som gir leseren innblikk i kulturforskjellene. Men jeg satt liksom igjen med en følelse at forfatteren ikke klarte å utnytte stoffet sitt og ideen bak boken godt nok. Så derfor var jeg skuffet over boken i sum.

Terningkast fire fra meg - nei vent, jeg ga den faktisk terningkast tre da jeg la den inn i boksamlingen min her, som betyr at jeg leste ut boken, tross alt, men - som Malin Persson i innlegget før meg - dessverre: ikke overbevist. Skulle ønske jeg hadde vært det.

Ikke akkurat en vakker fortelling. Det ble heller en vulgær historie og til tider ble lesningen både ekkel og grotesk. Likevel fortellingen er lagt til Venezia på 1500-tallet og du blir dradd inn i en atmosfære under lesningen som gjør at fortellingen fengsler mer og mer jo lenger ut i boka du kommer.

Den får meg til å minnes den gang for mange år siden da jeg så filmen "Ringeren fra Notre Dame". En film som jeg ble veldig fasinert av.

Jeg gir boka "Der lyset slipper inn" terningkast 5 :-)

Det er en fengslende reiseskildring Færøyvik her tar oss med på. I nåtid og fortid forteller han engasjerende om stedene der han befinner seg. Jo lenger ut i boka, jo mer levde jeg meg inn i reisen hans. Spesielt siste del av boka når han befinner seg i Tibet var interessant. Jeg har tidligere lest en del bøker derfra og han gir noen nye vinklinger her til kultur og miljø.

Jeg har gitt boka terningkast 5, men hadde der vært kart og bilder tror jeg jeg hadde gitt den terningkast seks. Måtte til alle tider inn på PC`en for å google bilder og kart av de stedene han besøkte. Nå var dette ei pocketbok jeg hadde med overalt, så jeg savnet virkelig et kart i selve boka.

Det er kanskje all skytte-energien min som gjør meg så fasinert av å lese om reiser og denne boka ga mersmak. Ser ikke bort fra at det blir flere bøker av samme forfatter. Da boka var ferdiglest satt jeg med følelsen av å ha fått enda mer kunnskap om kulturer som er fremmede for oss. Også de siste sidene i boka satte jeg pris på, der han har lagt til en oversikt over Kinas historie fra Qin-dynastiet (221-207 f.Kr.) og fram til året 2003. Konklusjonen min er en fengslende og lærerik bok. Vurderer terningkast 6 etterhvert. Vil se hva jeg tenker og føler om boka om noen uker.

Endelig var det klart for en ny bok fra Stephanie Meyer. Alle blodfanene ventet i spenning og nå er boka ute. Jeg var kjapp med å kjøpe et eksemplar og boka leste jeg ut før før-premieren på Eclipse. Anyway, boka handler om det nye vampyrlivet til Bree Tanner. Det er spennende å lese en bok som er skrevet fra en nyfødt vampyrs synsvinkel. Å få vite hva hun føler, tenker, ser og lukter. Alt er så facinerende! Til tider kan det kanskje bli litt kjedelig når man bare leser Brees tanker, men kanskje ikke for noen. Alt i alt, er boka helt fantastisk - like bra som de andre bøkene! Bra skrevet, Stephanie! Jeg håper på enda en ny bok snart, og det tror jeg resten av Twilight-fansene også håper på! Terningkast 6!

Xinran har klart det igjen! For noen år siden var det romanen ”Himmelgraven”, som handlet om en kvinne som lette etter sin forsvunne mann i Tibet i 30 år, som fengslet meg fullstendig. Denne gangen er det dokumentaren ”Tapte døtre” som jeg altså ikke klarte å legge fra meg.

Xinran er kinesisk og hun har bodd i Kina i mesteparten av sitt liv, inntil hun i 1997 flyttet til London. Idéen til boka fikk hun fordi hun traff så mange adopterte kinesiske barn, de fleste jenter, som stilte spørsmål ved hvorfor deres mødre ikke ville ha dem. Noe av stoffet til boka fremskaffet hun mens hun jobbet som journalist og programleder i et radioprogram i Kina, men mye er også fremskaffet etterpå. Det største problemet hun har støtt på er at kinesere generelt er lite meddelsomme. Gjennom mange år med angiveri er de fleste livredde for å bli fengslet, miste jobbene sine, miste privilegier de måtte ha etc. Mot et løfte om å holde kildenes identitet skjult, har Xinran imidlertid lykkes i å få frem en bitte liten flik av det som skjer med de såkalt tapte døtrene i Kina.

Det er allment kjent at det i Kina praktiseres en ettbarnspolitikk. Det er også allment kjent at det i fremtiden kommer til å bli et stort problem at overskuddet av menn er formidabelt. Hvem skal de gifte seg og få barn med når det kommer til stykket? Når familier må velge, viser det seg nemlig at svært mange – på landsbygda i særdeleshet – vil ha en sønn. Så hva er det som egentlig skjer med jentene? For det fødes jo jenter her som ellers i verden.

I boka forteller Xinran den rystende historien om alle døtrene som på ulike vis bare blir borte … Underveis kom tårene, for dette var rystende lesing! Det bør for ordens skyld presiseres at praksisen med å kvitte seg med jentebarn er svært forskjellig på landsbygda, hvor uvitenheten og analfabetismen er stor, og i byene, hvor folk er både mer utdannede og mer opplyste.

Når en kvinne på landsbygda føder et barn, sitter hele slekta utenfor og venter. Ble det gutt eller jente? Det første jordmoren sjekker, er ikke om barnet puster eller virker sunt og normalt.. Nei – det er kjønnet på barnet som undersøkes. En oljelampe blir holdt mellom beina på spebarnet for å undersøke dette – ofte med den konsekvens at mange nyfødte har brannskader mellom beina. Er det en jente … vel, så dumpes hun ofte i en utslagsbøtte. Der ligger barnet og dør. Kanskje drukner det i søppelet hvis det er av flytende karakter. Forfatteren var selv – fullstendig sjokkert – vitne til at et barn ble stappet oppi en utslagsbøtte, inntil dødskrampene etter hvert opphørte i de små, små spebarnsbeina.

Presset på å få en gutt er stort. Uten en sønn får ikke foreldrene tildelt dyrkbar jord for barnet. En jente er en munn mer å mette, uten at familien samlet sett får mer å spise. Når en sønn er født – da blir det fest! En sønn betyr velstand. En jente betyr enda mer fattigdom.

En av historiene i boka som gjorde meg mest opprørt, var den om faren som forlot sin datter nummer fire på toget sammen med vilt fremmede mennesker. I det ene øyeblikket satt han med sin ett år gamle troskyldige og tillitsfulle datter på fanget, og i det neste forlot han henne. Kona var nemlig gravid igjen, og pga. forbudet mot to barn, risikerte de at hun måtte tvangsabortere en mulig sønn. Det kunne de ikke risikere. Farens foreldre hadde sendt dem bort og bedt dem om å forbli borte inntil de fikk en sønn … Når jeg tenker på andre ting jeg leste i boka, er sannsynligheten for at noen skulle gidde å ta seg av et jentebarn på dette toget, svært, svært liten. Hva skjedde med henne til slutt? Kanskje var det å bli stappet ned i utslagsbøtta tross alt en mer human skjebne?

Fenomenet med unge par på flukt, kalles tilleggsbarngeriljaen. Ved å flykte over kommunegrensene, unngikk de den verste og mest pågående kontrollen mht. å ha flere barn. Og begynte det å brenne under beina deres, reiste de videre til et nytt sted.

Xinran forteller også historien om de mange barnehjemmene som dukket opp etter hvert. Forholdene på disse barnehjemmene var intet mindre enn helt ubeskrivelige. Grunnet mangel på utstyr, medisiner, mat og klær, døde barna ofte som følge av bagatellmessige sykdommer. Hvis de da ikke frøs i hjel … Å bli adoptert bort til utlendinger var det beste som kunne skje for ei lita jenta, for i Kina hadde hun virkelig ingen fremtid.

Jeg kjente meg fysisk dårlig mens jeg leste denne boka. Jeg er så rystet inni sjelen over at det går an å behandle små, små barn så til de grader elendig. På netthinnen flimrer nyhetsoppslag fra Russland, Romania og andre østblokkland etter Berlinmurens fall, hvor vi fikk se hvordan forholdene var på enkelte barnehjem. Vi trodde nesten ikke det vi fikk se. Like fullt må jeg konstatere at forholdene for barnehjemsbarn i Kina er atskillig verre …

Og mødrene? Selvsagt elsker de sine barn. Ja, kanskje elsker de i særdeleshet døtrene sine mest av alt. Fordi de er kvinner selv, vet de hvilken elendig skjebne som møter nettopp jentene. Og det er i denne konteksten man må forstå hvordan de er i stand til å være med på å drepe sine egne barn. Lidelsene deres er imidlertid ikke noe mindre av den grunn.

Selv om boka er rystende, mener jeg at det er svært viktig at denne type informasjon kommer ut og at verden får kjennskap til slike forhold. Mon tro om Xinran er velkommen i Kina lenger …

Boka fortjener terningkast fem.

Første intrykk.. Forvirrende.. litt rotete kanskje? Handlingen (hvis det er en handling og ikke flere små historier) skifter fra sted til sted og fra tid til tid.. Jeg syntest det var vanskelig å følge med til tider.. Boken hadde flere gode øyeblikk men.. Jeg tror jeg trenger litt mere tid på å fordøye den før jeg egentlig kan si om jeg liker den eller ikke... Har ikke gitt den noe terningkast ennå.. Kanskje neste gang jeg er her :-)

Det var med høye forventninger jeg startet på Aldebaran.
Jeg likte umiddelbart bevegelsen i tid, at historien hoppet litt frem og tilbake og at vi fulgte historien fra flere vinkler. Det var ikke forvirrende, men tvert i mot det som gjorde boken ekstra god. Språket forfatteren bruker for å fortelle historien likte jeg også. Slutten er genial :-) Terningkast 6 for måten historien blir fortalt på.

Når jeg hadde lest ferdig satt jeg lenge og funderte på hvorfor Kristian bar på så mye skyld. Disse følelsene var for store og virket derfor ikke helt ekte. Dette gjorde at jeg ikke falt pladask for historien, allikevel god nok til en firer tenkte jeg. Historien ble værende hos meg, jeg gikk rundt og bar på alt som var sakt, tenkt og gjort. Kristian og faren svirret rundt og tok fra meg noe av nattesøvnen mens jeg prøvde å forstå Kristian. Så spurte jeg meg selv hva jeg ville tenkt om jeg hadde mistet en av foreldrene mine og etter litt fundering så skjønte jeg hvilket mesterverk forfatteren har skrive. Dette ble en bok til ettertanke, akkurat slik jeg liker bøkene. Historien bare vokser og vokser for meg. Jeg stiller meg mange spørsmål rundt foreldrene mine. Har jeg noe jeg ville sakt, spurt om? Vet de hvor glad jeg er i dem? Det er mange spørsmål og mye å tenke over.
Det blir en 6'er for historien også :-)

Denne boka anbefaler jeg virkelig.

Gratulere Jan :-)

Det er mange grunner til at jeg gir denne boka terningkast 6. I tillegg til at boka er underholdende, så er dens hensikt å gi leseren en innføring i grunnleggende økonomiske prinsipper. Jeg vil gå så langt som å si at det er den absolutt beste innføringen i økonomisk og kapitalistisk tenkning, fordi den måten den presenterer stoffet på er meget intuitiv og eksemplene er rett og slett et godt utvalg og av høy kvalitet.

Etter å ha lest denne boka, har jeg skrevet følgende bokomtale, som også finnes på bloggen min ( http://rosemariechr.blogspot.com/ )

Siegfried Lenz er for meg en svært kjent forfatter, men jeg var faktisk uvitende om at han fremdeles er i full vigør da jeg kom over denne lille boka fra 2008/2009.

I bokas åoningsscene befinner jeg-personen Christian seg i en minnestund. Engelsklærerinnen Stella er død, uten at vi får vite under hvilke omstendigheter før på slutten av boka. Det vi derimot aner er at det har vært et forhold mellom den 18 årige eleven Christian og hans noe eldre, men på ingen måte gamle engelsklærerinne. Stella har vært en usigelig vakker kvinne, som de fleste ble besnæret av. Det er så vidt Christian orker å delta i minnestunden, så stor er hans sorg. Han orker ikke å holde noen tale heller, fordi hele ham er fylt av følelser han ikke kan dele med noen.

Gradvis får vi vite hvordan det i løpet av en varm sommer i en småby ved Østersjøen på 50-tallet har oppstått varme og forbudte følelser mellom lærer og elev. Med et vart og sanselig språk beskrives kjærligheten mellom disse to som noe ekstraordinært vakkert. De må selvsagt skjule sine følelser for omverdenen, vel vitende om at den dagen det skulle bli kjent at det er noe mer enn vennskapelige følelser mellom dem, vil alt de har sammen bli tilsmusset og ødelagt. Desto mer opphøyet og dyrebare blir de stjålne øyeblikkene de får sammen. At det skal bli Stellas død som gjør at forholdet tar slutt nesten før det har kommet ordentlig i gang, er de to elskende fullstendig uvitende om.

Historien som sådan er ikke original, for dette temaet har det vært skrevet et utall av bøker og produsert mengder av filmer om. Det som like fullt gjør at denne boka står i en klasse for seg, er de litterære kvalitetene ved den. For hvor lett blir ikke beskrivelse av forelskelse og kjærlighet banalt og klisjefylt for andre enn dem det gjelder? Ikke en eneste gang tråkker forfatteren i denne fellen. Kanskje var det derfor jeg brukte uforholdsmessig lang tid på å lese denne novellen? De poetiske beskrivelsene krevde nemlig at man stoppet opp inni mellom og leste flere avsnitt om igjen.

Dette er en liten perle av en bok som jeg synes fortjener terningkast fem.