21/7-17: At en bok om spikking med kniv og øks kan være så spennende og informativ hadde jeg ikke trodd. Etter å ha lest en del begynte jeg å ha med meg kniv når jeg er ute med hunden for å se om det var noen fine emner jeg kunne spikke på. Sundqvist er idealist, og får det å lage en smørkniv eller ei tresleiv til å høres ut som om det er noe du har hatt lyst til å gjøre hele livet. Jeg har alltid både likt og hatt kniver, og med denne boka har jeg fått en helt ny dimensjon på det å bruke kniv. Ei mesterlig bok.

Eksepsjonell fortellerkunst!

Rune Christiansen (f. 1963) har utgitt mer enn 20 bøker siden debuten i 1986 (se forfatterens egen nettside). Nå er han ute med romanen "Fanny og mysteriet i den sørgende skogen", tre år etter at "Ensomheten i Lydia Enemans liv" kom ut. Etter å ha lest Miriam Stendal Boulos´ meget interessante bok "Lykke og eksil" om Rune Christiansens forfatterskap, er min interesse for dette forfatterskapet for alvor tent. Jeg var for øvrig på Litteraturhuset i Oslo den 28. januar 2015, i forbindelse med hans lansering av Lydia Eneman-boka. (Samtlige lenker peker til tidligere innlegg på bloggen min.)

Fanny er 17 år og har nettopp mistet foreldrene sine i bilulykke. Etter foreldrenes død er hun helt alene. Ingen søsken og ingen slektninger - bare Fanny tilbake.

"Til tross for sine unge år fikk Fanny lov til å bli boende i barndomshjemmet. Månedene gikk, men sorgen fulgte henne, den tilhørte henne, som øyefargen, den skjeve nesen og formen på fingrene. Det var en både arbeidsom og kravløs tid der i det gamle huset. Fanny gjorde som best hun kunne, det var ingenting særskilt, komme seg på skolen, reparere takrennen, hugge ved og holde ugresset nede." (side 10)

En dag oppdager Fanny en hjort inne på soverommet sitt. Hun må få den ut, og det hele ender med at den blir skremt og hopper ut av vinduet fra andre etasje. I fallet knekker den noe i kroppen, og klarer ikke å komme seg videre. Fanny tvinges til å ta livet av hjorten med en øks.

Fanny er ensom og har ikke veldig mange mennesker rundt seg. Etter hvert skal presten Tobias Alm forbarme seg over henne og gi henne en jobb som gjør at hun ved jevne mellomrom må komme til kirken. Fanny skjønner at han gjør det for å hjelpe henne, men hun takker ja likevel.

Mest av alt handler Fannys hverdager om å komme seg på skolen og sørge for at dagene går på sitt vis.

"Hun tenkte ... at hun husket så lite, at hun kanskje ikke ønsket å huske, at hun helt uvilkårlig holdt hukommelsen på armelengs avstand. Det dukket opp en hendelse, og så forstyrret hun den med å tenke på noe annet. Men "tenke på noe annet", hva betydde det? Uansett hva man tenkte på, tenkte man på noe annet. Slik hang verden sammen. Gjorde den ikke? Man la nykløyvde vedkubber i en stabel og tenkte straks på sin far. Man tenkte på faren sin og så for seg en skogssti som ledet oppover en ås. En morgen da Fanny var liten, bare en jentunge, åpnet hun kjøkkendøren og ropte på hunden, som lå under takskjegget slik den pleide om nettene. Den sto på stive bein og klynket. Men hvorfor? Hva var det som hadde fanget dens oppmerksomhet? Hva hadde skremt den? Det hadde hun glemt. Glemt eller fortrengt, drevet tilbake. Og hundens navn? Nei, nå måte hun virkelig av gårde." (side 28-29)

Jeg tenkte underveis i min lesning at dette sitatet forteller en del om stemningen i boka, og om hvor sentral Fannys forhold til egen hukommelse og glemsel er. Hun fyller tilværelsen med vedhugst, støvsuging, vask av tøy og rydding i huset, mens hun konstaterer at hun ikke har skapt noe som helst av det hun har rundt seg. Uten sorgen, som hun holder på armelengs avstand, er det egentlig ingenting tilbake ... Likevel savner hun ingenting - bortsett fra Janos, en gutt i klassen som hun er avstandsforelsket i. Men hvordan har det seg at hun er forelsket i en gutt som er selve innbegrepet på avvisning? Som hun tenker: " ... i hans nærhet var hun en det var kastet vrak på". (side 61) Etter hvert skal det likevel være Karen hun tiltrekkes av.

Avstanden mellom det virkelige og det drømmeaktige er tidvis marginal, og det er ikke alltid like opplagt hva som er hva. Som da hun og Karen kjører til havet ...

"En svær lase av hvitt skum reiste seg fra brottsjøen, og rett før dønningene trakk seg ut, lignet den flagrende skumfilla en hest, en ponni som desperat forsøkte å unnslippe drukningsdøden. Fanny plukket opp en kjepp og kastet den mot den kavende stakkaren. Ponnien steg i en skyndsom bue, klarte endelig å rive seg løs før et vindkast slet den i stykker. Det var en selsom forsvinning. Det var som om en død en stakket stund hadde trådt inn i de levendes verden." (side 175)

Forholdet mellom Fanny og presten er nært, og presten har etter hvert gitt henne et par bøker han ønsker at hun skal lese. Fanny blir nedstemt av bøkene - den ene som handlet om "det mest bedrøvelige av liv", og den andre om "ikke å reise dit man ønsker seg, aldri å ankomme det stedet man drømmer om, en slags sammenrast eller aldri påbegynt ferd" ... Vennskapet med presten ender tragisk. Som om bøkene er et slags forvarsel på all den meningsløshet han selv har gått og båret på lenge ...

Jeg har ikke en dyptpløyende kjennskap til Rune Christiansens bøker, men har et sterkt inntrykk av at han har en helt umiskjennelig fortellerstil i bøkene sine. Det er noe litt gammelmodig eller tidløst over måten han skriver på, og jeg sitter med en opplevelse av at hver setning er finslipt og avstemt. Teksten er overlesset av adjektiver, men uten at dette virker påtatt eller feil. Tvert imot passer det svært godt til resten. Noen ganger ble jeg sittende og smile av små detaljer, som først bæres frem nesten pompøst, for så å bli alminneliggjort av fortelleren - som om det ikke har noen vesentlig betydning likevel. De fleste som elsker stor fortellerkunst, faller for dette og kjenner på det poetiske i romanen. Der andre forfattere til dels kan oppleve å bli latterliggjort av kritikerne for bruken av metaforer, adjektiver og innsikter, ville det ikke ramle noen inn å gjøre det samme med Rune Christiansen. Jeg er overbevist om at det skyldes at Christiansen er så gjennomført og at han behersker denne helt spesielle skrivekunsten ned til fingerspissene. Derfor blir det aldri klisjéfylt eller kleint. Det er som Dagbladets kritiker Maya Troberg Djuve skriver i sin anmeldelse av boka tidligere i høst: "Få skriver bedre enn Rune Christiansen. Presist om dramaene i våre uanselige liv." Bare boktitlene hans! "Fanny og mysteriet i den sørgende skogen" høres kanskje pompøst ut, og likevel er det så dekkende for romanens tema at jeg imponeres!

Selv mener jeg at det er eksepsjonell fortellerkunst vi er vitne til i denne romanen! Romanen er kanskje ikke for alle, men den er heller ikke tungt tilgjengelig etter mitt syn. Dersom man harver over sidene i full fart, kommer man mest sannsynlig ut i den andre enden uten å ha hatt særlig glede av boka. Man risikerer nemlig å gå glipp av poesien i teksten, eventyret som ligger der i grenseland mot det realistiske og stemningen i Fannys liv.

Jeg anbefaler boka varmt!

Det skulle eigentleg ikkje gå an. At ei bok om vedhogst, stabling, fyring etc skal bli ein bestselgar i Norge i våre dagar, meiner eg. For ærleg talt, vi bor stort sett i byar og tettstadar, rundt 80% i følge ssb. Og av dei øvrige 20%, kor stor del er det egentlig som har høve til å hogge eigen ved? Og av dei som har høve til det, kor mange er det som faktisk orkar? Det kan i alle fall ikkje vere det påtrengande behovet i det breide lag av folket for praktisk rettleiing som gjer at denne boka har blitt så populær.

Men det er vel ikkje usannsynlig at veldig mange likevel har tatt borti ei vedøks ein eller gang i livet. Kanskje på hytta for den som har det, kanskje på vinterferie på gardsbruket til ei tante i familia, eller kanskje som meg, som fekk høve til å hogge eit par favner med ved per år i ungdomstida, for å tene litt lommepengar. Det å jobbe med ved er det kjekkaste kroppsarbeidet eg veit om. Spesielt når eg har god tid, og kan nytte buesag og øks i staden for motorsag og hydraulikk. Det er rein terapi å sjå an ein vrien bjørkekubbe, lese korleis veden gjeng på innsida, og kvar en må setje øksa for å greie å kløyve den i pene skier. Og så luktar det så godt medan ein held på, ikkje minst.

Dette med å sjå an vedkubbar før ein kløver dei er så vidt eg kan sjå noko av det einaste Mytting ikkje tek opp i boka si. Til gjengjeld får ein rikeleg med historie, fakta, råd og anekdoter om alt frå røkt av vedskog, motorsager, stabling og tørking, fyring og ovnstyper. Boka er rikt illustrert med bilete, og ein møter eit knippe menneske som har eit nært forhold til ved og vedfyring. Trilveleg lesnad, med andre ord. Sjølv las eg denne medan eg pusla med mitt eige vesle vedprosjekt i seinvinter/vår, ca ¾ famn som med vårt beskjedne forbruk varer minst ein vinter, kanskje to (treng berre å fyre når det blir kaldare enn -5, og det skjer ikkje så ofte her eg bur).

Det er eit populært munnhell at veden varmar to gangar, først når du lagar den og sidan når du brenn den. I og med denne boka har eg lyst til å føye til ein tredje gang: når du les om den.

Likte denne boka godt. Mysteriet rundt selve koden i særdeleshet. Plottet er også bra. Om ikke spenningen hele tida er på topp, så er boka likevel vanskelig å legge fra seg. En gammel og en ny forsvinning-sak med mange mulige, men få plausible løsninger etterforskes på noe et noe u-ortodoks vis. Og den ellers så plettfrie Hr. Wisting må jobbe litt utenfor "komfort sonen" for om mulig å fremprovosere en tilståelse fra en av de aktuelle mistenkte.
Mye bra her og jeg koste meg godt underveis.
Positivt og typisk for Horst er også troverdigheten og den nokså nøkternt fortellerstilen. Her utpensles ingen grusomheter og det krypes i liten grad rundt i mørke skumle kjellere med hevet øks ventende bak neste sving. Ingen "grøsser m.a.o., men nok spenning til at det er godt driv i boka.
- Jeg tenkte lenge at her har vi en "femmer".

Men, slutten av boka bringer Wisting på "hyttetur" med en mistenkt. Dialogene her synes jeg er stive, tomme og unaturlige. Nesten litt ubehagelig å lese. Disse to karene er liksom beste venner, og så har de så lite å snakke om...
Denne delen ble for meg mindre troverdig, og femmer'n forsvant.
Likevel en solid terning med kast 4

Dette kan vel ikke beskrives som annet enn en salig blanding av dameroman og kriminalroman. Her er det mye triviell handling rundt familie, kjærlighet og atn. På slutten, etter svært mye stillestående prat, topper intensiteten i handlingen seg og går over i det svært dramatiske. Men siden man alltid omtrent vet hvordan en slik roman ender, kommer heller ikke slutten som noen stor overraskelse.

*ADVARSELTIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……**

Som de andre bøkene til Viveca Steen foregår også denne i den svenske skjærgården, og har sitt faste persongalleri med advokaten Nora og politimannen Tomas og deres familier i bakgrunnen. I forgrunnen står en tilflytterfamilie. Det dreier seg om den steinrike oppkomlingen Carsten Jonsson og hans kona Cilia og deres to små barn. De bor for tiden i London, men har nå kommet til ferieøya der Carsten har fått bygd et usedvanlig stort hus i strandsonen. Carsten er en mann som ikke lar seg stoppe av kommunale lover om byggeløyve En av dem som har reagert sterkt på mannens selvtekt, er naboen Per Anders Agaton som selv er jurist og en typisk kranglefant. Når nå ulike hendelser finner sted (et knust vindu, en død fugl og en trusselbeskjed på trappa), er ikke Carsten sen med å gi naboen Agaton skylden for det inntrufne. For å få øybefolkningen på sin side bestemmer Carsten seg for å arrangere en storslagen fest der et hundretalls mennesker er invitert. Utpå natta etter at festen er slutt, oppstår det en brann på tomta. En gjestehytte som er under oppføring, brenner ned. Og ikke nok med det, en død mann blir funnet i brannruinene. Det viser seg at dette er en av bygningsarbeiderne, en polakk, som egentlig ikke skulle være der, men som i smug hadde forsynt seg grådig av drikkevarer og så lagt seg til å sove i den nyoppførte hytta. Før denne sammenhengen omsider blir kartlagt, er det en allmenn oppfatning at det er denne polakken som sammen med naboen Agaton som står bak ildspåsettelsen. Dette viser seg senere å ikke stemme.
Carsten er nå i ferd med å gjøre store forretninger i Russland. Dette er ment å innbringe mangfoldige millioner. Foreløpig lever han mest på lånte penger som til dels stammer fra svigerforeldrene sine. For Cilias skyld bidrar de, selv om de nærer stor skepsis til svigersønnen. Så viser det seg at de russiske forretningene slett ikke går etter planen. Lånet er i ferd med å forfalle og den forventete inntekten ligger i det blå. Carsten er i ferd med å miste all bakkekontroll. Han har et sammenstøt med sin kone. Hun vil ikke være der lenger, vil heller ta sine to barn med hjem til London. Dette tåler ikke Carsten som nå slår løs på kona si og påfører henne store skader. Også den sju år gamle sønnen sin har han skremt. Oppførselen hans er så illevarslende at barnepiken Maria i all hast forlater familien. Tidligere har Nora møtt Maria. Advokaten som ser hvor skremt den unge jenta er, bestemmer seg for å ta en tur bortom Jonssons hus. Der finner hun en stygt forslått Cilia som ikke er i stand til å ta seg av barna sine. Isteden er hun i ferd med å gli over i koma. Etter flere mislykkede forsøk får Nora omsider kontakt med politivennen Tomas. Han rekvirerer et ambulansehelikopter som skal hente den forslått Cilia.

I mellomtiden er Carsten på tur i båten sin. Han skal hente en russisk medarbeider, Anatoli. Denne har kommet med fly fra Moskva. Carsten rar med russeren til en hytte på en avsidesliggende øy Samtalen mellom de to har sannsynligvis også endt med forferdelse, for noen dager etter blir Anatoli funnet sterkt forslått i den samme hytta. Nå er Carstens tilstand gått over i full psykose. Utstyrt med bensinkanner er han tilbake på øya si. Nå vil han sette fyr på naboen Agatons hus. Denne prøver å stoppe ham, men blir brutalt slengt i bakken og mister livet.

Fra politihelikopteret fåt politifolkene, Tomas og Aron, se den nyoppståtte brannen, men de kommer for sent til å berge huset. Nora som har sett at Carstens båt har lagt til er redd. Hvor blir det av Tomas og Aron? Hun sniker seg ut av huset der barna har falt i søvn. Det er så vidt hun ikke blir oppdaget av Carsten som nå er på vei mot sitt eget hus med en øks i hånden. Dramaets sluttscene utspiller seg på Jonssonfamiliens soverom der Carsten står ved siden av sengen til den bevisstløse Cilia med hevet øks. Aron blir nødt til å skyte Carsten i låret. Han mister så mye blod at også dette blir dramatisk.

Boka ender med oppklaringen og tilståelsen av brannen i gjestehytta. Den har sine røtter i fortiden. Det var hushjelpen til Jonssonfamilien, Linda Øberg, som hadde forårsaket den. Og motivet var skjebnen til hennes avdøde bror. Broren til Linda hadde i sin tid gått i samme klasse som Carsten (som den gang kalte seg Lars eller Lasse). Broren, som het Gustav, ble som liten mobbet av Lasse, så mye at han senere endte som narkoman. Det eneste minne etter broren som linda hadde, var en lighter. Det var den hun brukte for å sette fyr på gjestehytta. Hun hadde ingen anelse om at det befant seg en person der inne.
En ting jeg reagerte på under lesingen av boka, var kjønnsrollemønsteret man møter her. Alle kvinnene er mer eller mindre svake og lett forskremte. Når det røyner på, er det alltid mennene de vender seg til. Det er disse på ordner opp, både på godt og vondt.

Tre små gutter blir hundset med på skolen fordi de er veenstehendte. Uforstandige lærere tvinger dem til å ha på seg en stor og ekkel hanske på venstrehanda. Sammer danner de en forening.

ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger

Litt senere får foreningen tilsig av to jenter, Clara og Birgitte Behrens. De er tvillinger, til forveksling helt like av utseende. Også en litt større gutt kommer til. Med tiden finner de seg et klubblokale. Her sitter de og hører på musikk, ofte fra plater som de har nasket til seg. Så får de en idé som kan innbringe raske penger. Tvillingjenter er ofte barnevakter hos en svært velstående familie. Begge foreldrene jobber med film og er ofte hjemmefra. De har en svært bedårende datter, Madeleine, og den litt eldre sønn, Ludvig, som til gjengjeld er høyst innesluttet. Ideen ungdommene har, er å kidnappe lille Madeleine, holde på henne noen dager og så slippe henne fri. I starten er det de to opprinnelige , godt maskerte, som holder vakt. Deretter kommer som avtalt andre maskerte medlemmer for å overta. Men så kommer sjokket da Madeleine noe senere blir funnet, drept! Etter en tid blir en ung mann arrestert. Han tilstår drapet og dømmes til lang fengselstraff. Mange, mange år senere får politiet et brev der fortiden til denne unge morderen nlir fortalt. Han har vokst opp i et kloster. Som nyfødt plasserte moren ham utenfor klosterportene. Her tilbrakte han barndommen og en del av ungdomstiden. Men så ble han knepet på fersken i sengen med en av nonnene. Begge ble jaget ut av klosteret. En tid bodde de to sammen utenfor klosteret. Men den unge mannen klarte ikke å innordne seg i samfunnet, og det gikk mer og mer nedover med ham, avhengig som han var blitt av rusmidler.

Medlemmene av De venstrehendtes forening tør aldri fortelle noen om sin delaktighet i kidnappingen av jenta. Selv etterat de har blitt voksne, ligger det der og tynger samvittigheten. Så en dag kommer en invitasjon til hver av dem. Det skal arrangeres et gjensynsmøte på et pensjonat. Hvem invitasjonen egentlig kommer fra, er uklart. Alle unntatt én, Clara, bestemmer seg for å dra. Clara ber tvillingsøsteren sin, Birgitte å reise i hennes sted. Ingen vil ære i stand til å oppdage forbyttingen for i ungdomstiden hadde Brigitte vært lite delaktig i gruppa. Det er 5 personer som ankommer vertshuset Utpå natten starter en brann der. Da er kokken og vertshuseieren allerede gått hjem.Fire personer som sitter i spisesalen, kommer seg ikke ut og omkommer i brannen. Politiet trekker den slutning at det må ha vært den femte personen, Qvintus Maasenegger som må ha tent på brannen, sannsynligvis etter først å ha bedøvet de fire andre. Nå lar det seg ikke gjøre å finne denne mannen, og politiet må til slutt henlegge saken. Mange år går, og så finner man den savnede nedgravd i skogen i nærheten av vertshuset. Det kan altså ikke være Maasenegger som tente på og drepte de fire andre.

Samtidig skjer det noe i Sverige som ser ut til å ha forgreninger til den aktuelle saken. En mann blir funnet død på terrassen til en avsidesliggende feriehytte. Han har fått en øks i ryggen. Siste leietaker av huset var en kvinne fra Maardam, nemlig Birgitte Behrens. Nå viser det seg at Birgitte ikke er den hun gir seg ut for å være Siden tvillingsøstrene byttet identitet p

å tidspunkt for brannen, har Clara måttet fortsette i rollen som sin tvillingsøster. For ikke å bli avslørt har hun flyttet fra Maardam til Sverige der hun lever svært tilbaketrukket. Men så dukker en elsker fra fortiden opp. Han har vært ansatt i politiet, men praktiserer nå som privatdetektiv. Det viser seg nå at det er han som har blitt funnet øksedrept på hytteterrassen. Dette får Birgitte (eg. Clara) først vite under et ferieopphold i Maardam. Nå forstår hun hele sammenhengen. Den skyldige er en annen mann fra fortiden. Denne har oppsporet Birigitte/ Clara og vil rydde henne av veien, men hun over-rumpler ham og får tilkalt politiet i siste instans.

Det er en merkelig og svært sammensatt historie vi her har fått servert. Den foregår over mange år, med 4 faste holdepunkter (1957, 1969, 1991 og 2012). Den etterforskes fra to vidt forskjellige politikamre og er «befolket»av ganske mange personer. Ellers hopper handlingen stadig fram og tilbake i tid. Det spesielle er at lite av det som skjer blir fortalt gjennom direkte handling. Vi lesere følger saken først og fremst gjennom etter-forskningens gang, gjennom eterforskernes samtaler seg i mellom og gjennom deres resonnementer. Også på en annen måte skiller boka seg ut. Her opptrer samtidig to av forfatterens mest kjente karakterer, Van Veeteren og Gunnar Barbarotti. Den første har en ganske filosofisk tilnærming til mysteriet, mens den andre lar seg gjerne styre av intuisjonen. For første gang møtes disse to etterforskerne.

Jeg har lest t.o.m. «Hvor jeg levde, og hva jeg levde for»

Som flere har poengtert, var det lange første kapitlet «Økonomi» tungt å komme gjennom. Det lille «Hvor jeg levde, og hva jeg levde for» er betydelige greiere. Det inneholder også vakre og levende naturskildringer, som denne: «En innsjø som denne er aldri så speilblank som i en slik stund, for når det klare luftlaget over den er lavt og formørket av skyer, blir selve vannet, som er fylt av lys og reflekser, lik en slags nærværende himmel av desto større verdi.» (side 87-88, Pax 2007). Fulgt opp av en poetisk konklusjon (om sin egen utsikt): «Det var beitemarker nok for fantasien.» (side 88). Ønsker meg mer av dette slaget!

Jeg ser at mange bokelskere er svært begeistret for Thoreau. Selv sliter jeg fortsatt med å få taket på denne mannen. I hans kritikk av det moderne samfunnet er det mye vi kan kjenne oss igjen i nesten to hundre senere (hva gjør det med oss å eie så mange ting, medienes sensasjonsjag mv.). Thoreau drar argumentene ut i sin ytterste konsekvens. En måte å prøve dem ut på? Men hva er det han vil? Hva er hans livsfilosofi? Det er mangt og meget jeg synes er selvmotsigende og ikke får til å henge sammen. Det er fullt mulig dette stoffet krever en langt grundigere lesing enn min, og mitt bekjentskap med forfatteren er nytt.

Thoreau prediker at det å eie ting, ødelegger for vårt indre liv. «… for jo flere ting et menneske har råd til å la forbli urørt, jo rikere blir det.» (side 84). Men det er fint at naboen eier jord der Thoreau får sette opp sin stue vederlagsfritt, og det er fint at naboen eier en øks han kan låne slik at han får bygd stuen. Studentene bør helst bygge sitt eget universitet. Det er både lærerikt for studentene og økonomisk. Men den dagen Thoreau trenger legehjelp, vil han synes det er like fint å skulle bygge sykehuset først …

Kanskje poenget bare er å provosere leseren til å tenke over disse forholdene?

Keiserens nye klær

Jeg opplever boken nesten som eventyret om keiseren som gikk naken, forledet til å tro at han bar de vakreste og mest florlette gevanter. En liten gutt avslørte sannheten: Keiseren har jo ingen klær på seg!

Forfatteren Henry D. Thoreau (1817-62) presenteres som en filosof som «reflekter rundt natur og kultur, livets veivalg og verdier» og hans verk Walden, Livet i skogene som «en klassiker for livsfilosofer, sivilisasjonskritikere og naturelskere» (begge sitater fra baksideteksten, Pax 2007). Boken er skrevet som en samling essays og kom ut første gang i 1854. Thoreau skildrer sitt opphold i et lite hus han selv har bygd i skogen ved Walden Pond, Massachusetts, New England, på den amerikanske østkysten. Noen egentlig ødemark er dette ikke, huset ligger få kilometer fra byen Concord.

Thoreaus grunnide synes å være en hyllest til det enkle og selvbergete livet. Og i hans kritikk av det moderne samfunnet er det mye vi kan kjenne oss igjen i, nesten to hundre år senere. Men mannen er vanskelig å bli klok på. Han sparker i øst og vest og er full av selvmotsigelser. Han stiller ingen eller få spørsmål, men inntar gjerne en nedlatende jeg-vet-best-holdning.

Thoreaus prediker at det å eie ting, ødelegger for vårt indre liv. «… for jo flere ting et menneske har råd til å la forbli urørt, jo rikere blir det.» (side 84). Men han aksepterer glatt at hans venn Ralph Waldo Emerson eier jord, der Thoreau vederlagsfritt får sette opp huset sitt. Og det er fint at naboen eier en øks han kan låne, slik at han får bygd huset. Når oppholdet i skogen er over, flytter han inn hos Emerson som en slags vaktmester med vide fullmakter og friheter. Langt mellom liv og lære?

Thoreau har en slags teori (som jeg ikke får taket på) som går ut på at jo mer du arbeider, jo mer penger trenger du. Ergo må du arbeide enda mer osv. i en endeløs spiral. Dette belærer han den fattige og hardtarbeidende landarbeideren John Field om: «Jeg forklarte ham at siden han strevde så hardt ute på myra, trengte han kraftige støvler og solide klær, som likevel snart ble sølete og fillete, mens jeg gikk med lette sko og tynne klær som kostet halvparten så mye, ...» og litt senere: «Hvis han og familien hans ville leve enkelt, kunne alle sammen dra ut om somrene og plukke blåbær bare for fornøyelsens skyld.» (side 189) Og dette etter at John Field har tatt godt imot Thoreau da han kom ut for et plutselig uvær. Livsfjernt og arrogant.

En forakt for såkalt vanlige mennesker kommer til syne i passasjer som denne: «De store dikternes verker er ennå ikke blitt virkelig lest av menneskeheten, for bare store diktere er i stand til å lese og forstå dem. De har bare blitt lest på samme måte som folk leser stjernene, i høyden astrologisk, og ikke astronomisk. De fleste mennesker har lært seg å lese av simple makelighetshensyn, akkurat som de har lært seg å regne for å kunne føre regnskap og ikke bli snytt i handel. Men om lesning som en edel intellektuell øvelse, vet de lite eller ingenting, …» (side 103)

Bokens styrke ligger i naturskildringene, de presise observasjonene og enkelte muntre betraktninger. Et par eksempler:

«En innsjø som denne er aldri så speilblank som i en slik stund, for når det klare luftlaget over den er lavt og formørket av skyer, blir selve vannet, som er fylt av lys og reflekser, lik en slags nærværende himmel av desto større verdi.» (side 87-88). Fulgt opp av en poetisk konklusjon (om sin egen utsikt): «Det var beitemarker nok for fantasien.» (side 88).

«Andre ganger kunne jeg skue et par hønsehauker som kretser omkring høyt oppe. De vekselsvis steg og dalte, nærmet seg og fløy fra hverandre, som om de skulle være inkarnasjonen av mine egne tanker.» (side 130)

«En eneste regndusj gjør gresset flere nyanser grønnere – slik oppkvikkende tanker gjør våre egne utsikter lysere. Tenk å kunne vie seg til å leve mer her og nå, å dra fordel av hver ting som falt i vår vei, slik gresset drar fordel av hver minste duggdråpe.» (side 280)
Vakkert og til ettertanke.

Jeg likte også historiene om skogens dyr og fugler, selv om jeg ikke skjønner hvorfor nøtteskrikene har gjort seg fortjent til benevnelsen «rene tyvepakk», men de røde ekornene bare tok «det som rettmessig tilkom dem.» (av maten Thoreau hadde lagt ut)(side 247)

Tilbake til Keiserens nye klær. Thoreaus verk har fått status som «et evangelium for naturelskere og alle som vil tilbake til et enklere liv”. Av en filosof hadde jeg forventet en mer analytisk, reflekterende og systematisk tilnærming til de temaene han tar opp. Men dessverre, Thoreaus tekst skaper lite undring og ettertanke hos meg. Ved å gå Thoreaus mange innfall og påstander nøyere etter i sømmene, kle av han mytestatusen, er det, etter min mening, ikke mye igjen av det omtalte evangeliet.

Å trille trening over dette klarer jeg ikke.