Bokelskere.no

Er ca halvvegs i Terra Roxa av Jon Michelet. Overraskande bra, men eg har nok ekstra utbytte av den sidan eg har vært ein del i Brasil. Eg vil tru der er mange referanser til ting og hendingar som kan verke meiningslause for den som ikkje kjenner noko vidare til landet.

Vidare har eg såvidt starta på Salamanderkrigen av Karel Čapek. Anslaget er av typen "god gamaldags røvarhistorie", det passar meg bra. Og blir det noko køyring i helga så har eg framleis att mesteparten av lydboka A Tale of Two Cities av Charles Dickens.

God helg!

Inspirasjon til å kjøpe og lese Doris Lessings selvbiografi Under huden fikk jeg fra boken jeg skrev om i innlegget:

Biografi: Doris Lessing En litterær forfølgelse av Elisabeth Beanca Halvorsen

Doris Lessing ble født i 1919 og døde i 2013. Selvbiografien ble utgitt i 1994 og tar for seg tiden frem til hun flyttet fra Sør-Rodesia, dagens Zimbabwe, til England i 1949. Den er på 404 tettskrevne sider. Interessant, underholdende og godt skrevet. Livet hun har levd og samfunnet hun var en del av, har gitt grunnlag for bøkene hun har utgitt. Beskrivelsen av perioden hun var med i kommunistgruppen, Left Book Club, i Salisbury kunne for min del kunne vært kortet ned.

«Men min mor var samvittighetsfull, arbeidssom, gjorde alltid det hun mente var best. Hun var et godt, hederlig menneske. Det hendte aldri at hun slo eller fikte til et barn. Hun snakket ofte om kjærlighet.
Ømheten hun aldri hadde lært, kom ut som bekymring og engstelse, og - i min brors tilfelle - gjennom å gjøre ham 'svakelig', slik at hun kunne pleie ham; i mitt tilfelle, gjennom faktisk å gjøre meg syk en stund.
Far var kjærlig, men ikke øm. Ingen av mine foreldre likte å vise hva de følte. Hvis min mors datter hadde vært som henne, av samme stoff, ville alt ha gått bra. Men hun var så uheldig å få et overfølsomt, alltid observerende og dømmende, opprørsk, kjærlighetshungrende barn. Som manglet ikke bare ett, men flere lag hud.»

Det var i yrket som oversøster på et sykehus i England moren møtte faren. Han måtte amputere et ben å ha vært i skyttergravene i 1. verdenskrig. En krig som forfulgte foreldrene, men også fikk følger for Doris oppover i barndommen.

Doris, broren og foreldrene bodde de første årene i Persia (dagens Iran). Faren var bankansatt. Doris har mange erindringer fra denne tiden.

«I årevis hadde jeg lurt på om jeg kunne skrive en bok, en personlig historie, men fortalt gjennom drømmer, for jeg husker drømmer godt og har tidvis skrevet dem ned. Graham Greene har prøvd noe slikt. Denne ideen om en drømmebiografi ble til verdenen bak veggen i En overlevendes erindringer. Jeg brukte barneværelset i Teheran og mine foreldres personligheter, begge overdrevet og forstørret, for slik er det i drømmeverdenen. Jeg brukte den siden av min mor hun selv beskrev som 'jeg har ofret meg for mine barn'. Den tidens kvinner hadde ingen hemninger mot å si dette; de fleste hever seg over det nå. Hun var den frustrerte, klagende kvinnen jeg først møtte som min mor, men som ofte har dukket opp i mitt voksne liv, noen ganger som en venninne. Hun snakker ustanselig om hvilken byrde barna er for henne, hvordan de sliter henne ut, hvor mye hun har brent inne med og hvor lite hun blir satt pris på, for bare en mor vet hvor mye av seg selv hun må gi til utakknemlige barn som suger til seg hennes dyrebare talenter og safter som svamper.
Poenget er at denne typen snakk foregår i barnas nærvær, som om de ikke var der, ikke kan høre henne fortelle verden hvilken byrde barn er, hvordan de tar livet av henne.»

Faren var bitter og anså England som fullt av selvgode skurker som hadde beriket seg på krigen. Folket som ikke hadde den ringeste skyttergravene hadde vært.

I 1946 reiste familien til England via Russland med tog. En strabasiøs reise. Etter seks måneder i England reiste de til Afrika. De var blitt oppfordret til å dra til Sør-Rhodesia – de ble forespeilet at de ville bli rike på fem år av å dyrke mais. Forberedelser var det mange av, moren hadde store forventninger til det livet de skulle leve og gjorde derfor store innkjøp. Men en av forberedelsene er nærmest grotesk og tragisk å lese om:

«Bortsett fra å handle på Harrods, Liberty's og Army & Navy-butikkene, fikk begge to trukket alle tennene. Tannlegen og legen sa de måtte. Tenner var årsak til utallige onder og lidelser, de var bare til besvær, og dessuten ville det ikke finnes gode tannleger i Sør- Rhodesia. (Løgn.) Denne vanvittige selvlemlestingen var alminnelig den gangen. 'Vi fortsetter a brenne lys i kirker og konsultere leger' - Proust.»

Men ingenting gikk som forventet:

«Begge to trodde i årevis at lykken ville snu seg for dem. Kanskje innså hun ikke med en gang at den uføre mannen hennes ikke ville være i stand til å hamle opp med bushen, og at de aldri ville tjene seg rike, som utstillingen hadde lovet, men hun innså iallfall at det var slutt på det livet hun elsket, med middagsselskaper, musikkaftener, teselskaper og pikniker. Hun må ha følt seg dypt og inderlig snytt. Da de dro til Persia, hadde hun med seg alt som trengtes til et middelklasseliv. Hun kom til Afrika med klær til å gå på besøk i og til å ta imot gjester i, visittkort, hansker, skjerf, hatter og fjærvifter. Selskapskjolene hennes var langt mer elegante enn noe en kunne vente seg å se selv i Government House den gangen. Hun trodde antagelig det var dit hun ville bli invitert. Hun hadde nok kanskje trosset sin far for å bli noe så alminnelig som en sykepleierske, men hun hadde aldri tenkt å gi avkall på familiens middelklassestatus. Barna skulle leve opp til hennes ambisjoner, og vel så det. Så det første året, da hun ble grundig klar over sin egen situasjon og hva slags naboer hun hadde, utsatte hun dem bare. Farmen ville snart gå godt, og da kunne hun reise hjem til England, få barna inn på gode skoler, og det virkelige livet ville begynne. I mellomtiden kunne hun ikke ha gjort mer effektiv, oppfinnsom, energisk bruk av det hun fant rundt seg i bushen og på farmen.»

Moren ble foreskrevet å gå til sengs en periode med det Doris mener etter dagens diagnoser var angst. Doris kokte når moren sutret over situasjonen og sa til dem «Stakkars mamma, stakkars syke mamma» og ville klemme dem. For å hjelpe mor kom den grusomme og alkoholiserte Mrs Mitchell med sin tyranniske sønn. Men det var fortsatt moren som underviste Doris og broren Harry.

Her er et av minnene som har bitt seg fast i Doris hukommelse som forteller om hvordan de svarte ble behandlet og farens holdning til dette:

«Jeg har et skarpt lite minne fra den tiden, og det var lignende episoder opp gjennom hele barndommen. Min bror, eller jeg, gjorde som vi hadde sett andre gjøre, og ropte til husboyen at han skulle komme med skoene våre - som var i samme rom. Far ble kok rasende - høyst ulikt ham. Hvordan våget mor å la barna bli ødelagt, hvordan våget hun å la oss kalle en voksen mann 'boy'? Brydde hun seg ikke om at vi ville bli bløtaktige og bortskjemte av å bli vartet opp? Dette fikk det bli slutt på. Denslags ville han ikke ha noe av. Han hadde ikke for vane å slå i bordet, men i dette tilfellet gjorde han det. Gjennom hele barndommen irettesatte han mor, mer bedrøvet enn sint, for galskapen i å vente at en mann som kom rett fra en hytte i bushen, skulle forstå betydningen av å dekke bordet med sølvtøyet i riktig rekkefølge, eller hvordan han skulle ordne børster og speil på et toalettbord. For allerede meget tidlig hadde mors stemme steget til den skingrende fortvilelsen typisk for hvite fruer hvis syn på seg selv, sin familie, avhang av at det hersket middelklassenormer hjemme. 'For Guds skyld, jenta mi, ' sa han, mildere i tonen straks han så engstelsen i det sinte fjeset hennes. 'Skjønner du ikke? Det er rett og slett latterlig.' 'Men det er jo jobben deres, ikke sant?'»

Når moren er ulykkelig over ikke å bo i England, sa faren til henne at hun måtte tenke på at England var ikke noen dans på roser med tiggerne, de arbeidsløse, krigsveteranene og de lettsindige jentene. For foreldrene var krigen et stadig tilbakevendende samtaleevne, ikke minst for faren med hans stadige klagesang, sviket mot soldatene, makthavernes hjerteløshet og korrupsjon.

For all del, biografien er ikke noen tristesse. Før Doris begynte på Klosterskolen, var hun innom to skoler. Da hun gikk på Rumbavu Park, rett utenfor Salisbury, bodde hun hos en Mrs Scott som drev et pensjonat. Biddy er en jente som passet på barna en periode. Nancy var datteren til Mrs Scott:

«Jeg var allerede et sosialt vesen, ivrig etter å glede folk med opplysninger om andre. Jeg fortalte Mrs. Scott at mannen hennes hadde sagt god natt til Biddy da hun var i bare underkjolen. Stemmen jeg brukte var mine foreldres - verdensklok og misbilligende. Jeg ante ikke hva jeg sa. Om Mr. Scott ga Biddy en klem, og sto med kinnskjegget, duftende av Pears såpe, trykket mot øret hennes, var det bare et tegn på en allmenn menneskevennlighet jeg lengtet etter. Men Mrs. Scott la øyeblikkelig budbringeren for hat, og skjelte ut mannen sin»

Doris var åtte år da hun bodde hos dem. I tillegg til den uvennlige Mrs Scott ble hun mobbet av datteren i huset, Nancy. Oppholdet på åtte måneder var tilstrekkelig til at hun i lange tider etterpå ble uvel av å kjøre forbi huset deres.

En redd og ulykkelig pike begynte på Klosterskolen. Utrolig hva foreldre kan utsette barn for når en leser om hvordan de katolske søstrene behandlet barna. For noen må det ha vært selveste House of horror. Det eneste som var positivt var at det fantes ingen mobbing på skolen.

«Jeg gikk på Klosterskolen i fire år. Eller i en evighet. Jeg pleide å våkne om morgenen når klokken ringte, og ikke tro at jeg ville overleve den endeløse dagen til det ble kveld. Og etter denne endeløse dagen ville det komme en til. Og en til. Hjemlengselen herjet meg som en sykdom. Det er en sykdom. Da jeg var i slutten av sekstiårene og bukket under for sorg, tenkte jeg: Herregud, det er dette jeg gikk gjennom som barn, jeg hadde glemt hvor forferdelig det var. Hva lengtet jeg etter? Hjemme. Jeg ville være hjemme. Jeg savnet moren min, faren min og lillebroren min, som inntil han var åtte år, fremdeles bodde hjemme. Jeg savnet hundene, og katten min. Og savnet å være i nærheten av fuglene og dyrene i bushen. Jeg vansmektet, higet etter at denne pinselen skulle være over. Jeg trodde den aldri ville ta slutt. Jeg har utvekslet minner med menn som ble sendt på kostskole i England da de var syv år, og noen husker denne bunnløse fortvilelsen. Det må finnes hundrevis av memoarer og selvbiografier som vitner om fortvilelsen til små barn som ble sendt for tidlig på skole. Det er grusomt å sende små barn på pensjonatskole. Vi vet del alle sammen. Men likevel gjør folk som utmerket godt husker hvordan de led, som ble sendt hjemmefra da de var syv eller åtte, det samme mot sine egne barn. Dette sier noe ganske viktig om den menneskelige natur. Eller om engelskmenn.
Jeg kan neppe ha levd konstant med denne smerten i fire år, men hver gang jeg tar frem mine indre bilder av Klosterskolen, blir jeg overveldet av sorg.
Når jeg dro hjem i feriene, virket slutten av dem så langt borte at det var som en benådning. Seks uker. Selv fire uker. Når hver dag var endeløs, var selv en uke et osean av tid.»

Det hun lengtet hjem til var de fine opplevelsene i feriene som det var mange av. Hun undrer på hvorfor da de vonde opplevelsene de fire årene er sterkere den gode, og hva det kommer av.

Bøker var en stor del av barndommen til Doris. I begynnelsen barnebøker i bokpakker fra London:

«Problemet med disse bøkene var at de var så forførerisk lette, som å spise karameller. Noen ganger undres jeg over barnebøker. Hvis ingen sier om Dickens eller en hvilken som helst annen voksenbok at den kanskje er for vanskelig, snubler og sjangler du deg gjennom bøkene, og hopper over det du må, men det varer ikke lenge for du får tak i dem. Barnebøker tar fra en appetitten på å anstrenge seg. Jeg leste disse bøkene i årevis, dysset meg i søvn med dem, dagdrømte over dem. Jeg levde nesten utelukkende i dagdrømmer. Bortsett fra når jeg var med broren min i bushen, hvor du måtte være våken.»

Doris klarer å skape bilder av hvordan det var å leve på farmen; lyder, lys, lukter osv. Et av de øyeblikk som hun følte seg levende til stede i livet:

«Jeg kommer gående opp fra bushen hvor jeg har vært alene, og stopper da jeg ser foreldrene mine sitte i hver sin stol foran huset. Av en eller annen grunn, kanskje noe jeg har tenkt på i bushen, ser jeg dem meget klart, men fra et barns synspunkt, to gamle mennesker, grå og trette. De var ennå ikke femti. Begge disse gamle ansiktene er engstelige, anspente, fulle av bekymring, nesten sikkert om penger. De sitter i skyer av sigarettrøyk, trekker røyken inn og slipper den langsomt ut, som om hvert drag er narkotisk. Der sitter de, sammen, sitter fast sammen, holdt der av fattigdom og - mye verre - av hemmelige, forbudte behov fra dypet av deres to så forskjellige livshistorier. På meg virker de patetiske, ikke til å holde ut; det jeg ikke orker, er hjelpeløsheten deres. Jeg står der, et sint, nådeløst, trassig barn, og sier t i l meg selv: jeg skal ikke. Jeg skal ikke. Jeg skal ikke bli sånn. Jeg skal aldri bli sånn som dem. Jeg skal aldri sitte og trekke ekkel røyk ned i lungene og holde sigaretter med nikotingule fingre. Husk dette øyeblikket. Husk det bestandig. Ikke glem det. Ikke bli som dem.»

Det er mye mer jeg kunne skrevet om denne biografien. Notatene er mange. Om mennesker hun har kjent, mange som har gitt ideer til karakterer i romanene. Livet hun levde etter at hun flyttet til Salisbury. Det kompliserte forholdet til moren. Giftemål, barn og skilsmisser. Jobber hun hadde. Hennes politiske liv. Tidsånden. Biografien er rikholdig. Men skal jeg få lest flere bøker, etterhvert biografien som tar for seg livet etter at hun flyttet til England, stopper jeg her. Juni har helt klart vært en måned for biografier, og flere skal leses fremover.

Omtalen er et innlegg fra min blogg Tones bokmerke

Fantastisk ver her heime no, styrtregn og kjølig, ingen grunn til å forlate godstolen. Unntatt for å rusle ut på kjøkenet for å hente meir kaffe, då.

Eg las ferdig Smuglere av Arthut Omre i går. Grei forteljing, imponerande forteljarstil. Det seiast veldig mykje med få ord. Neste bok ut er Innvandrerne 2 av Vilhelm Moberg, då er eg passeleg i rute for å kome meg igjennom heile denne serien i løpet av kalenderåret.

Dystopilesesirkelboka Salamanderkrigen nærmar seg også slutten, og eg må seie at eg har lyst til å lese meir av Čapek.

Som lydbok i bilen har eg høyrt på A Tale of Two Cities av Charles Dickens dei siste vekene. Denne nærmar seg også slutten, men for ei fantastisk historie dette er! Ikkje nødvendigvis plottet i seg sjølv, men skildringane av det som skjer. Dette er den første "ordentlege" Dickens eg les/høyrer (har sikkert lest nokre sterkt forkorta utgåver av Oliver Twist etc i barndomen), og det gir absolutt meirsmak.

Men medan eg skriv, så ser eg noko blått utanfor vindauget, bak tretoppane. Er usikker på kva det er, men må vel ut og sjekke. God helg!

På ein lengre biltur denne helga, på øyret blei eg ferdig med A Tale of Two Cities (Charles Dickens), og er godt i gang med My Man Jeeves av P.G. Wodehouse. Sidan familien er med på turen blei det også ein del prating og musikk undervegs, det er triveleg det også.

På nattbordet har eg Politi av Jo Nesbø. Dei første 100 sidene eller deromkring har vært svært bra, på linje med dei beste av dei andre Harry Hole-bøkene. Men sidan programmet for helga er ganske tett så tviler eg på at eg kjem særlig langt i den før ut i veka ein gang.

God Helg!

Et par historiske krim som jeg syns var både underholdende, historisk troverdige og akkurat passe sære:

Dan Simmons: Drood
Kanskje ikke en krim i den vanlige betydningen, men et fantastisk bad i 1800-tallets London. Stemning, fantasterier, grøss, tvil og tro, opiumsrus, hypnose, Charles Dickens, Wilkie Collins, dikterhjem, den dypeste slum, hemmeligheter, gotisk mørke. Dickens siste ufullendte bok "The Mystery of Edwin Drood". Var Drood en virkelig person? En overnaturlig person? Var Drood Charles Dickens? Var Wilkie Collins ravende gal? Var Dickens en morder? En mastodont av en bok som garantert slår krøll på leserens hjernevindinger.

Robert van Gulik: The Fox-Magic Murders
Dommer Dee (basert på en legendarisk og muligens virkelig person fra 600-tallets Kina) etterforsker og dømmer.

Kerry Greenwood Miss Phryne Fisher Investigates
Lettbent men facinerende setting (Australia på 20-tallet) og detektiv man heier på (ung, steinrik rags-to-riches sosietetsdame-pippi-langstrømpe-type som har sett det meste og vært med på det verste)

John Dickson Carr: The Devil in Velvet
Historieprofessor inngår veddemål med Djevelen. Blir sendt tilbake til 1600-tallet for å løse en mordgåte - eller miste sjela.

John Dickson Carr: Fire, Burn!
Politidetektiv havner på uforklarlig vis i 1820, hvor han blir med på å bygge opp Scotland Yard, opplever kjærligheten og må løse en umulig mordgåte.

Sammenlikninger med reality-show og Dickens er passende. Jeg ser egentlig bare fiksjon og dokumentarer på skjermen og har lest lite av Dickens, og uttaler meg allikevel friskt om det. Han er det største forbildet til John Irving, og Franzen minner vel litt om Irving også. Siden i går har jeg tenkt at den største skuffelsen med Renhet er at jeg forventet noe mer enn underholdning og fikk en bok som minner om "Et helt halvt år" i stedet. Så forventninger betyr mye. Hva er det Franzen vil si med boka? Det forsvinner litt i mellom alle relasjonene folk har her. Han tror, som jeg også gjør, at situasjonen vi lever i, er viktigere enn og preger livet mer, enn de valgene vi selv gjør innenfor rammene. Da blir vi straks mindre sammensatte og nokså mye kjedeligere, for du har rett i at ihvertfall Pip og mora er det. Neste gang er det fint om personene overrasker meg litt mer. Jeg skal lese den neste boka, men låner den på biblioteket istedet for å kjøpe den. Så Franzen har blitt redusert til underholdning, men god underholdning.

Forbrytelse og straff har jeg ikke lest, så den kan jeg ikke si noe om. Men 1984 er en veldig bra bok, så den vil jeg anbefale på det varmeste! Den er ikke veldig tykk, så jeg tror ikke du vil miste motet, hvis det er det du er bekymret for. Av andre "klassikere" kan jeg blant annet anbefale Glassklokken av Sylvia Plath, Stormfulle Høyder av Emily Brontë, Hobbiten av Tolkien, Store Forventninger av Dickens osv. Lykke til med lesningen!

Olsok i dag og rømmegrøten ligger som en blyklump i magen. Men da er det jo godt å fordøye i godstolen med Charles Dickens "Skisser fra London".Leste hele boka for ikke så lenge siden,men nå koser jeg meg med å lese litt her og der. Fornøyelig. Har også tatt fram ei bok av Egil Elseth om salmedikteren Magnus Brostrup Landstad som jeg leser litt i innimellom.
Så helga er dekket,lesemessig. Får vel ta en trimtur også etter grøt-utskeielsen.
God helg til alle bokelskere.

Denne helga skal eg på gjetarhundkurs, så ambisjonane når det gjeld lesing må nok vere deretter. Men det eg måtte få av lesetid blir via til dystopilesesirkelboka Metro 2033. Har såvidt starta, og den virkar lovande. Får litt av same kjensla som då vi las Silo.

På bilturen til kurset blir eg ferdig med The First Men on the Moon av H.G. Wells. Derfor må eg laste ned ei bok til før eg reiser. Har ikkje heilt bestemt meg, men det er store sjansar for at det blir noko av Dickens.

God helg!

Lenge leve latskapen! Eg heng meg på den no ei stund framover, det blir mykje innever i helga. Kom nettopp heim frå ei økt med gjetarhundtrening, måtte dusje hunden etterpå slik at det gjeng an å ha han innandørs, No har vi planta baken i kvar vår stol, og tek livet med ro.

På bilturen til og frå høyrde eg på Oliver Twist, har fått veldig sansen for Dickens. På papir så er det Metro 2033 som gjeld. Har kome rundt 1/4 i veg, og liker den godt. Vidare følger eg i spaning med på nomineringa av bøker til gretemor sin lesesirkel, skal bli moro å sjå kva for bok vi ender opp med.

God helg!