Bokelskere.no

Jeg savner også den lille opplysningen, hvorvidt man følger en bokelsker eller ikke. Den kunne vi tidligere se når man gikk inn på profilen til en bokelsker.

Det er jo en del andre sider der de "innloggingsnavnene" også dukker opp - for å eksemplifisere trenger jeg en bokelsker med to forskjellige navn, så jeg bruker deg, André - OK?

På profilsiden til André kan man gå ned på venstremenyen. Nederst finner vi de to menyvalgene "Følger an" og "an følger". Altså: André kaller seg "an" når han logger seg inn. (Nå ser jeg at URL-en til Andrés profilside er http://bokelskere.no/an - og dermed gikk det opp for meg at brukerprofilene våre er knyttet til innloggingsnavnet, ikke til det jeg tenker på som "profilnavnet"/det åpne navnet. Betyr det at ønsket mitt om å få skjermet innloggingsnavnene er urealistisk??? Hos meg er det jo ikke forskjell, så jeg har ikke sett den sammenhengen før....)

Og det er flere andre sider/funksjoner som viser innloggingsnavn og ikke profilnavn - sjekk selv hvem du har fått stjerner av, for eksempel. Da jeg var ny her inne, ble jeg litt forvirret av at jeg fikk stjerner av bokelskere jeg aldri så snurten av i trådene - inntil jeg oppdaget at folk flest hadde to navn...

Jeg har lest ikke noe av verken Jane Austen eller P. D. James fra før. Men etter gode erfaringer med såkalte pastisjer, syntes jeg dette bokprosjektet virket som en god idè. Etter å ha lest første kapittel var imidlertid det hele en eneste grøt for meg, og jeg måtte inn og lese om ”Stolthet og fordom” på Wikipedia for å få litt orden på persongalleriet.

Jeg ser ikke bort fra at det kan være en fordel med tanke på å få utbytte av denne boka å ikke ha noe forhold til SoF fra før. Jeg har vondt for å se at den kan bli annet enn et apropos for ihuga Jane Austen-fans.

Da har den nok bedre sjanser når den blir vurdert som en krim. Problematikken er at i forsøket på å få to sjangre til å forenes i ”en høyere enhet”, kan den fort ende opp med å falle mellom to stoler i stedet. Bokas to ”identiteter” er ganske ulike, og for å treffe helt blink må den finne lesere som har sans for denne spesielle kombinasjonen.

Jeg regner meg selv for en temmelig anglofil bokelsker. Men her ble det nok rett og slett et for feminint preg. Krimplottet utviklet seg litt kleint, og hovedtråden i boka ble litt ekkelt snobbete og usympatisk.

Takk for tilbakemelding. Uansett alltid hyggelig. Ekstra hyggelig at du skriver "interessevekkende" om min anmeldelse. For det er akkurat slik den er ment fra min side. Hverken du eller andre trenger være enig med meg i hvor god en bok er, men har jeg vekket interesse for objektet, er min hensikt oppnådd. Pluss : Viktigere(!) : å ha oppnådd kontakt med en annen bokelsker, mer direkte enn en stjerne. Lykke til med "Jeg nekter" som vi (som ikke har lest den) kanskje kan få sitater, anmeldelse m.a.o -for min del:Her kan du vekke min interesse! (Når et tilfelle vil og tiden er inne.)
Ha en fin søndag og igjen; takk.

Jeg visste med meg selv at en gang måtte jeg skrive noe om denne romanen skrevet av Leo Tilstoy , utgitt i 1877.
De sitater jeg har lagt inn her fra denne boken for ikke lenge siden er fra min tredje gangs (minst) av dette kunstverket. Første gang ? Kanskje jeg var sytten-atten.
På en måte virket den på meg noe foreldet, i dag er det nesten motsatt.
Den var med i en bokserie gitt ut av Gyldendal i 1937 , nærmest som et abonnement med pene rygger til -om ikke annet- å tapetsere unge hjem med, samtidig som å tilføre høyverdig litteratur. Noe sånt , tror jeg.
Det som endelig fikk meg til å gi noe i nærheten av en bokanmeldelse av den nå skyldes en tilfeldighet og en "link" til en korrespondanse mellom meg og en annen bokelsker her på siden for bortimot et år siden. En søndag formiddag slo jeg tilfeldig på radio-apparatet som igjen tilfeldig var innstilt på NRK-P2. Det var ordene Anna Karanin som vekket meg. Den som uttalte seg var Nationalteaterets nye sjef Tømta som nettopp hadde besøkt Moskva Kunst-teater (Kjent for hele verden for det første teateret som gjennomførte Stanislavkij's metoder fra hans verk " En skuespillers arbeid med seg selv" og som ennå på sitt spir på kuppelen har et flagg med en måke som symbol, selvfølgelig som en hyllest til Russlands svar på Ibsen ja tilogmed Shakespeare: Anton Tsjekov og tittelen på hans mest spilte drama.
Nok om det, nå kommer "linken": Hun kunne fortelle at Anna Karanin var et symbol på en heltinne i Russland, fra 1877 , tvers gjennom Sovjet-tiden og frem til nå. Og så de forløsene ord. Folk -både ved teateret, i gatene og turister spurte hvorfor det ikke fantes noen statue av "damen" (horen som samtiden dømte henne, jeg sikter absolutt ikke til prostitusjon, men til utroskap, nærmest en dødssynd i hennes dager; vel og merke når det gjaldt kvinner, menn derimot.......)Men, altså så vakker som hun var -noe alle var ovebevist om-så omtalt hun var på ondt men merkelig nok; mest på godt.Hvorfor var der ingen skulptur? Det var da jeg "linket" dette til en korrespondanse mellom meg og bokvennen Kjell G (i forbindelse med min lesing av Thérèse Raguin (Zola)) på mitt spørsmål eller fastslåing av hans bokinteresse fikk til svar at joda, det var han. Dog var han ikke kommet så langt som en i følget under en slags exekursjon til Sigrid Undsets hjem på Lillehammer som ville vite hvor Kristin Lavransdatter lå begravet. I hvertfall så jeg en slags allergori her.
Vakker? Anna Karanin? JA, hun måtte være vakker, så frapperende vakker at ikke bare menn fant å elske henne, men kvinnene måtte jo misunne henne? Altså Janteloven lenge før Sandemose (Du skal ikke tro du er bedre enn oss må da omskrives til: Du må ikke tro du er vakrere enn oss. For øvrig (nok en digresjon) jeg mener Jantelovens ti bud kunne omgjøres til "Du må'kke komme her og kommer her" (Øystein Sunde). Men, det er jo en helt annen sak.
Og viddene er store nok i Russland, bare mellom St. Petersburg og Moskva som omtales i denne boken, så la meg ikke gjøre viddene ennå større.

Mange har -særlig i samtiden- sagt at dette er verdens største ( i betydningen beste) roman. Endog Tolstoys samtidige, Fjodor M. Dostojevskij var over seg av begeistring, og det sier mer enn selve bedømmingen, for det var en kjent sak på den tid at Dostojevkij hadde en stor motvilje angående personen og forfatteren Tolstoy. Denne motviljen skal jeg ikke grave dypere ned i her, men kan det tenkes det sosiale skillet mellom greven og godseieren Tolstoy og den svært lite bemidlede Dostojevskij? La akkurat det fare.

Av alle de bøker jeg har lest, er det som dette verket stadig vender tilbake i min bevissthet. (For øvrig ikke bare i min, presis på dagen i dag opplyste man at romanen ble filmatisert for 13. gang i disse dager!)

Tolstoys "fremførelse" av romanen greier ingen å femstille hverken filmatisk eller på scenen (Jeg har sett den i begge media, og er glad jeg leste boken først)!

Anna Karaninas vakkerhet ( den manglende skulptur) finner jeg for min egen del i plakaten fra første filmatisering: Med Greta Garbo poserer ansiktsmessig så stolt og "kneisende" vakker. Man kan si hva man vil om den gåtefulle skjønnheten fra Sverige: Vakker var hun! Og nærmere mitt indre bilde av Anna Karanina kommer jeg ikke.

Flere historier veves inn i verket, med en så sikker hånd at tilfeldighetene som spiller sin rolle hele tiden, aldri viker fra troverdighetens trange vei.

Men hovehistoriene er likevel i utgangspunktet to ekteskap som liksom forsvinner i to paralelle kjærlighetshistorier som nærmest "kolliderer" på en togreise mellom Russland to stotbyer.

Ekteskapene er1) Anna med den høyst ansette embedsmannen Karanin og det er 2)hennes Stiva (Annas bror!) en ustanselig og uhelbredelig rundbrenner gift med Dolly som er av fyrstelig herkomst og ikke bare Annas svigerinde , men også hennes fortrolige venninne. Det begynne med at hun griper mannen på "fersken" og skandalen ser ut til å væ're uungåelig. Skandale? Skilsmisse? en må huske på at bakteppet er den russiske adel og embedsstanden, det man gjerne den gang bare lot kalle sosieten i datidens Russland. Og Stiva ser det gode forholdet med sin søster i St.Petersburg og trygler henne om å komme til Moskva for å hjelpe ham med å få den ulykkelige Dolly på andre tanker. Anna på sin side lever et innelukket liv med sin kalde og fjerne embedsmann Karanin og deres sønn den 11 år gamle Sasja. Og det er sønnen, ikke mannen som holder hennes liv gående. Om det er for å hjelpe sin bror eller for å trøste Dolly skal ikke sies, men reise gjør hun.
På en togstasjon på tilbakeveien møtes hun og den militære "greven" Vronskij, og dette møtet så tilfeldig lagt inn av forfatteren at det bli mer enn snedig. (Spør du meg, noe du selvføgelig ikke gjør.) Hør: det finnes en type menn som kvinner faller pladask for og grev Vronskij var en av disse. Hans intensjoner var å forføre Dollys meget yngre og ugifte søster Kitty. Og hun er så forelsket i denne mannen (eller hans uniform) at hun sier nei til et frieri fra sin ungdoms elskede Levin,- En rik, men stille arbeidende storbonde som hun har kjent hele tiden. Til overmål er denne lavmælte person bestevenn med den uforbederlige Stiva, hvis utroskap denne gang egentlig setter det hele i gang.
Og nå først kommer to helt paralelle kjærlighetshistorier: Den nydelige og bedårende mellom den sjenerte Levin og den noe naive Kitty: La oss bare fastslå at det siste kjærlighetsforholdet ender på beste måte gjennom hardt arbeid ute på landet.( Utrolg likt Tolstoys eget!-Unnskyld nok en digresjon).

Men først må Kitty komme over "tapet" og skammen etter først å si ja til Vronskij, denne forlater henne straks hans og Annas øyne har slått gnister på et togstopp mellom de to byer. Og mens det ene kjærlighetsforholdet ender i slike romanser som særlig unge mennesker (den tid jeg var ung) liker så godt, ender Anna og Vronskij ut i den skandale den måtte føre til i St.Petersburg sositetsliv. Kvinnene med titler , penger og rader med perlesmykker vi nærmest kan høre klirre i salongene mens de utveksler siste nytt på skandalefronten. Og endelig får disse sin belønning. Den vakre, plettfrie Anna Karanin får endelig en skandale knyttet til sitt navn.
Hvordan det ender? med mer enn forferdelse. Hun ofrer ikke bare sin mann , men sin 11år gamle Sasja (det er forbrytelsen). Da hun er blitt mor til Vronskijs uekte datter og forholdet som aldri var ment sånn helt bindende fra denne lykkejegers side slokner: Ja, så tar Anna livet sitt ved å kaste seg foran et tog.
Så utmerket gjort dette også av Tolstoy. For det var egentlig slik de fant hverandre på reise, hun og Vronskij. Toget måtte stanse for å rydde linjen fordi en ung kvinne hadde forulykket ved å "komme under toget".
Ja, historien er kjent . Ikke et annet storverk av samme forfatter KRIG OG FRED formår å komme opp mot denne, som velkomponert, spennende og toverdig roman.
Les den, og du glemmer den ikke du heller!

At Anna blir fordømt? Ja, ihvertfall skal vi tro Vronskijs gamle mor som uttaler : "Ikke bare ødela hun et ekteskap, men hun ødela også min sønn.

Er det ikke deilig?

At vi er så forskjellige....

I hvor stor grad tillater du andre å være seg selv, ha egne meninger, like det de liker, tro og velge det de vil i sitt liv?
Fint når vi, så langt, er på nøytral grunn... ikke sant...?
For jeg har ikke skrevet noe om HVA vi kan velge å være uenige om... ennå :-)

Jeg sitter i et glasshus... og jeg vet det.... så jeg kaster ikke sten!
Jeg tenner et lys!

Til de som nå kjapt henter frem sabler og fordømmende ord.... jeg er IKKE intressert i å diskutere på det planet.
Jeg kommer i fred.
Jeg kommer med budskap, som jeg vet mange andre også bærer i sine hjerter.... la oss få lov til å tenke, mene, like og elske det som føles godt.
Det blir så fattig når redde mennesker roper etter BEVIS og nedverdiger seg til å kalle sine med-søstre/brødre for dumme, når de så tydelig selv bader i sin frykt for å være i nærheten av undringens, kjærlighetens og det uforklarlige... i landskapet der vi utøver Egenskapelse...utenfor det oppgåtte og A4 formatet.

Jeg ønsker meg et samfunn, og et forum her inne på Bokelskere, der vi kan dele fritt.
At vi kan heve graden av glede! :-)
Ingen ekte elskende krangler....og å være en Bokelsker... Tja, om noen liker og tror på eventyr, andre liker krim og andre kaster seg gledesstrålende over fakta om edderkopper, så er vi alle fri til å elske de bøkene, forfatterene, ordene, meningene og indre bildene det vi leser bringer frem i oss.

Når vi leser andres frykt(elige) ord som f.eks fordømmer Klarsyn, Healing osv her inne, foreslår jeg at vi heretter legger den type "diskusjon" helt ned... og minner vedkommende om

"Jeg er Meg og Du er Deg... og det er helt Okei :-)

I kjærlighet, fra hjerte til hjerte!

Denne helgen skriver jeg julekort - og alle for hånd! Jeg pleier å legge ved et dikt. I år blir det Vintervise, en humoristisk hyllest til kulde og snø, av sørlandsdikteren Vilhelm Krag. Diktet har jeg fått av bokelsker Karin. Nå får dere det videre av meg :-)

Og nu har det sned i hele nat,
så nu er her hvidt over mark og knat,
og nu får vi føre i skov og på vei,
så kan vi få tømmeret kjørt ned fra hei
den sagen er grei.

Du Ane du, – tro hvor nu skindluen er?
og hvor har vi gjemt mine vinterklær?
og lovåtterne med en tommeltot på –
forleden dag de på loftsgulvet lå,
gu gjorde de så!

Og giv mig så endelig kaffespand med.
og stik nogle smørbrød i lommen ned.
Og hav så færdig lidt varmt til – ikvæld.
Ajjøs da, farvel!

Hojal. Det er såmæn nokså bra,
at komme sig lidegran hjemmefra.
Jeg tror det er reneste helsebod, når
det fryser så farligt, at rimfrosten står
i skjæg og i hår.

Ja det er så snodigt slig midtvinters da,
en blir så besynderlig sjælegla’.
Og solen skinner velsignet ned,
og dombjælden synger det bedste den ved,
og jeg synger med.

Som nevnt tidligere har jeg oppdaget det samme. Virker litt tilfeldig om antall leste sider oppdateres eller ei, selv om jeg har sjekket at bøkene det gjelder er registert med sideantall. Synes denne funksjonen bare blir irriterende når den allikevel viser feil antall leste sider. Det er månedsvis siden jeg først oppdaget dette, men har ikke brydd meg med å nevne det før nå, når en annen bokelsker også opplever det samme. Funksjonen har forøvrig virket på de to siste bøkene jeg la inn nå nylig.

Her står Orhan Pamuk for tur: "The Naive and the Sentimantal Novelist. Understanding What Happens When We Write and Read Novels". Det handler altså om hva som skjer (med oss) når vil leser og/eller skriver - mao noe for en bokelsker. Kapitlene er basert på en forelseningsrekke nobelprisvinneren hadde ved universitetet Harvard. Det ser ut til å bli bra :-)

Ellers så ligger romanene "Canada" (Richard Ford) og "Wool" (Hugh Howey) og lurer i bakgrunnen. Samt noen lydbøker. Men Pamuk står først i rekka.

Jeg leste mesteparten av "Det var DDR. Forteljingar om eit nedlagt land" sist helg. Den er så bra at jeg haler ut å lese de siste kapitlene - dere kjenner følelsen: man vil liksom ikke lese boka ferdig fordi den er så bra at man vil holde på opplevelsen! :-)

Uten tvil Erich Maria Remarques "Tre kamerater" - ei bok som har alt. Det er så herlig når man blir dradd inn i ei god historie, og nesten en sorg når boka er slutt. Jeg tillater meg å sitere hva en annen bokelsker, Hilde S, skriver om boka: En nydelig bok om kjærlighet og vennskap. Men også om bitterhet og angst for livet. Og om hvordan alkoholen erstatter tryggheten de aldri finner.