Frihet er definert som retten til å si ja til det politisk korrekte,
slik det presenteres i media.

Vår europeiske kultur er i dramatisk endring. (...)

I dag har vi skiftet verdigrunnlag.

Vestlig kultur har vært igjennom en altomfattende ny-marxistisk
strukturell endring som kulminerte i 1970-tallets verdirevolusjon,
der det gjaldt å angripe familiestrukturen, kjønnsrollemønstre,
religiøse og tradisjonelle verdier. (...)

Den opprinnelig sekulære tanke, altså skillet mellom kirke og stat,

var ikke at staten og maktelitene skulle hetse og forfølge
de gudstroende i Europa.
Men gapestokken fra middelalderen har gode kår i vår anti-kristne tid,

det er bare å se på de hatske holdningene mot konservative kristne.

Jeg reiser mye internasjonalt og skremmes stadig mer av frihetsinnsnevringen
i Norge
som ser ut til å bli verre med årene.

Vi kaller oss liberale, men er i realiteten gjennomsyret av en intolerant,
innbitt motstand mot de som bryter med konsensus.

Vi er liberale mot alt unntatt de som hevder at det finnes positive sider ved
nasjonale verdier og gudstro.

Frihet er definert som retten til å si ja til det politisk korrekte,
slik det presenteres i media.

Dette gir seg utslag i en stadig mer kynisk mobbekultur

på en måte som i andre samfunn defineres som ren forfølgelse av de troende.

Dette gjelder muslimer så vel som jøder, kristne og andre (...)

/

(fra debattbrev, Hanne Nabintu Herland)

Usaklig synsing og overgrep mot Hege Storhaug

Istedenfor å møte saklig kritikk med rasjonelle argumenter, velger enkelte kulturradikale i offentligheten å forfalle til det som tidvis har vært de progressive eliters førstevalg i møtet med motstand: Man tar i bruk hersketekniske virkemidler som latterliggjøring, usynliggjøring eller bevisst marginalisering av motstanderens budskap. Utfordringen er at når argumenters saklighet og relevans forsvinner, står bare usaklige personangrep igjen.
Et talende eksempel er forsøket på karakterdrap mot informasjonsleder for Human Rights Services (HRS), Hege Storhaug. Dette ble iscenesatt blant annet av Dagbladet sommermånedene i 2009. For Hege Storhaug er ingen rasist. Hun er en aktivist som har våget det nesten ingen andre tør i Norge: å kritisere enkelte ikke-vestlige innflytteres usiviliserte skikker og umoralske adferd, samt den multikulturalistiske snillismens naivitet. Den slags gjør man ikke ustraffet i dagens meningstrange Norge.
At Storhaugs bøker ikke alltid blir strålende mottatt, er i og for seg en redelig sak. Det som derimot ikke var redelig, var hvorledes debattredaktør i Dagbladet Marte Michelet 10.september forsøkte å tilintetgjøre Storhaugs betydelige bidrag til den høyst nødvendige moderniseringen av innvandringspolitikken. For å unngå sementeringen av en ny ikke-vestlig stønadsavhengig underklasse, må man tenke nytt. Her kan deprogressives naive tro på multikulturalismen trenge en dose realitetsorientering. Dette har Arbeiderpartiet etter hvert innsett og bidrar nå med en høyst nødvendig innstramming.
Michelet bedrev derimot en sladderjournalistikk, av det slaget som ynder å bevisst fordreie virkeligheten, videreformidle ondskapsfulle rykter, spre sladder og henge ut personer uten at en eneste rettsak har avgjort skyldspørsmålet. Storhaug har aldri sagt at all innvandring ødelegger Norge slik Michelet påsto i artikkelen der hun usmakelig antydet at alt rakner for Storhaug, at hennes tid er forbi, at hun kommer til å bli sittende fast i et hjørne, at Human Rights Services driver med tvilsomme metoder og at sympati for FrP gjør at ingen andre partier vil samarbeide med HRS.
For alle visste at somaliske Amal Adens politianmeldelse av Storhaug og HRS ble henlagt på grunn av mangel på bevis. Ingen endelig uttalelse forelå dessuten fra myndighetenes side. Kritikken mot Storhaug besto følgelig av usivilisert synsing som åpenbart hadde til hensikt å svekke troen på hennes troverdighet og integritet. Først når full og objektiv informasjon foreligger, kan man med rette anklage den ene part som beviselig har gjort enkelte feil. Før det bør tvilen komme tiltalte til gode. Dersom kravet om multikulturalistisk toleranse reduseres til å bli en kynisk hersketeknikk for å tvinge motstandere i kne, er maktmisbruket et faktum.
Det er klare paralleller mellom den massive forhåndsdømmingen i Storhaug-saken og rasistanklagene fra et samlet mediekorps i dagene etter Ali Farah ble slått ned i Sofienbergparken i 2007. Ikke en eneste domfellelse eller rapport ble lagt på bordet, likevel tillates en hatsk injurierende vendetta mot Hege Storhaug og Human Rights Services i mediene. Det er automatisk synd på somaliske Amal Aden som skal beskyttes og ukritisk hylles som sannhetsvitne, mens Hege Storhaug blir utsatt for den slags karakterdrap som vitner om falske holdninger.
Enten man er enig med Storhaug eller ikke, så trengs kritiske røster i Norge. For det er store mørketall i innvandringsregnskapet som mange vegrer seg for å snakke om av frykt for å bli stemplet som en intolerant rasist.

"Under et feltarbeid blant muslimer i Kenya i 2004, ble jeg konfrontert med følgende paradoks da en kjent muslimsk leder spurte hvorfor europeere kaller muslimer fra Saudi Arabia for barbariske fordi de hugger hånden av en mann som beviselig har stjålet noe som ikke rettmessig var hans. Han var forundret over at man kunne betegne denne arabiske skikken med de groveste skjellsord under henvisning til menneskerettigheter og andre statutter. Parallelt gir man i eget samfunn europeiske mødre full rett til å ta livet av sine egne barn. Han pekte på at dette var mennesker som beviselig aldri hadde gjort noe galt. Hvilken kultur er egentlig mest barbarisk?"

Er det oligarkene i Arbeiderparti-lobbyen i Oslo som i sovjetisk stil skal diktere hva kirken til enhver tid skal stå for? Det virker temmelig underlig å kreve at en kirke som er en del av en religion med 2.3 milliarder mennesker skal omforme hele sitt teologiske grunnlag og uten videre reflektere Arbeiderpartiets oppfatninger.

Multikulturalismen som håndteringsmodell for innvandring mener følgelig at man bør tone ned egne kulturelle og idealer for å forstå ikke-vestlige på deres egne premisser. Langs aksen "Europa - de andre" ble det i Derridas ånd viktig å nedrive makten til den dominerende part, i dette tilfellet Europa, som ble anklaget for å anse sin egen kultur som overlegen. "De andre" skulle gis forrang siden "den hvite mann" angivelig hadde forårsaket så mye elendighet i verden under kolonitiden.
Eksempelvis situasjonen i Den Demokratiske Kongo Republikken der over seks millioner mennesker har mistet livet i borgerkrigen det siste tiåret. Argumentet om den hvite manns grådighet under kolonitiden ødela Afrika, holder ikke lenger mål. Femti år etter de afrikanske statenes frigjøring, er det åpenbart at kongoleserne har vært vel så harde mot hverandre.

Det multikulturelle prosjekt har radbrukket nasjonens stolthet over å være norsk - nettopp den type identitetsforankring som er så viktig å opprettholde i en globalisert tidsalder der differensiering utgjør et uforholdsmessig press på individet, for å sitere sosiolog Zygmunt Bauman. Det har gått så langt at den som nevner Olav den Hellige eller Harald Hardråde i et foredrag, straks blir sammenlignet med et møte i Nasjonal Samling. Det er knapt lov å være stolt over tradisjonelle europeiske verdier, uten å bli overfalt av beskyldninger om at man er intolerant, rasistisk, fallokratisk eller allment mannevond.

I dag er ikke-vestlige innflyttere overrepresentert i volds- og kriminalstatistikken, samt i stønadssystemet. De siste årenes overfallsvoldtekter i Norge er utelukkende gjennomført av usiviliserte ikke-vestlige som åpenbart mangler en grunnleggende respekt for kvinnen. Gleden over å undertrykke andre og påføre uskyldige lidelser, ser dermed ut til å være et trekk som rammer mennesker fra alle raser. Idyllen som Derida antok ville inntreffe straks det tradisjonelle Europa ble ydmyket i møtet med fremmede kulturer, har altså uteblitt.

Men intet århundre i historien har sett så mange folkemord som det tyvende århundre under gudsfornektende ateister. Stalin, Pol Pot og Mao tilintegjorde alene titals millioner under sosialismens faner.

Ønsker man et samfunn der enhver hensynløst hengir seg, blottet for selvkontroll, til dyrkingen av sitt eget kjønnsorgan?