Da er romanen Hjem fra krigen på 473 sider lest. Jeg er ikke den eneste som leste serien som barn. Det samme forteller forfatteren av boken som jeg skrev om i dette innlegget at hun gjorde:

Lese: en liten bok om store opplevelser av Kari J. Spjeldnæs – interessant bok som fremmer leselysten

Godfølelsen er veldig til stede når jeg leser bøkene nå også. Jeg misunner Mazo de la Roche f. 1879 som hadde evne og vilje til å skrive bøkene i serien. Det ble en suksess. Tenk om noen kunne sett potensialet til å filmatisere historien…

I bok nr. 13 er vi kommet til 1943. Unge Maurice Whiteoak f. 1926 kommer hjem til Canada fra Irland der han har bodd hos en slektning:

«Da den første sommeren i Irland var over, kom krigen. Nå hadde den vart i fire år. Tross alle brevene hjemmefra hadde Maurice følt seg uendelig fjernt fra krigen, like fjernt som fetter Dermot. Selv da faren og onklene hadde reist ut for å være med og kjempe, selv da han fikk høre at hans far var tatt til fange i Tyskland, hadde han følt seg fjernt fra krigen og fortsatt sitt fredelige liv sammen med sin lærer og den gamle fetteren.»

Fetteren og velgjøreren Dermot Court er nå død, og Maurice arver Dermot når han blir 21 år.

I løpet av krigen er onkel Maurice, gift med tanten Meg, død. Faren Piers kommer hjem etter hvert med et ben mindre. Patriarken Renny på Jalna kommer også hjem.

Det er mye som skjer, ikke minst fordi Meg selger huset til en initiativrik investor Clapperton som skaper mye støy med sine planer for eiendommen. Den unge Adeline f.1930 tegner å ha arvet utseende fra sin farmor og en sterk vilje av sin far. Når boken slutter, er året 1945. 2. verdenskrig er over og et nytt familiemedlem er kommet inn i familien, Dennis, sønnen til Finch.

Nå har jeg tre bøker igjen av serien på 16 bøker. I tillegg må jeg lese ferdig biografien av Mazo de la Roche. Den må jeg prioritere å lese i sommer og høst.

Omtale fra dette blogginnlegget

Godt sagt! (0) Varsle Svar

«De som dør tar minnene med seg, såfremt de ikke har rukket å gi dem videre til de som blir igjen. Det er en arv vi slipper å betale avgift på: minnene som skjøtes til en annens erindring. Vi rekker det dessverre sjelden. Når det gjelder døden er vi aldri ute i god tid. Vi våger ikke. Vi tror vi lever i morgen også. Noe annet kan vi heldigvis ikke tenke oss. Så haster det plutselig. Døden er en vert som går rundt i huset etter at gjestene har gått, og slukker lyset.»

Sitatet over er fra Lars Saabye Christensens bok i Min kinesiske farmor. Anmeldere har jublet over boken. Jeg er ikke overrasket. Mye fint å lese i denne. Det jeg er overrasket over, er tittelen. Jeg synes jeg har fått mere kjennskap til forfatterens farfar, far og forfatteren etter å ha lest boken. Og kun et omriss av farmoren.

Samuel Johnson skal ha sagt: "En forfatter begynner bare en bok. En leser avslutter det."

Ut ifra det øvrige Lars Saabye Christensen skriver om i boka er det jeg selv som må fylle ut portrettet om jeg skal få et bilde av hvem denne kvinnen var. Samtidig er det tidstypisk for den tiden hun levde, kvinnene er det lite spor etter.

Slik er boken utgitt i 2020 omtalt:

Etter år med konflikter og uroligheter ble det i 1898 inngått en avtale der britene skulle få leie Hongkong i 99 år.
Det er til denne britiske enklaven, et knutepunkt for handel og sjøfart og en internasjonale smeltedigel der øst møter vest, Jørgen Christensen drar i 1906. Han er på vei for å bekle en stillingen i Svitzers Bjergings-Enterprises tjeneste. Bergingsselskapet, med hovedkontor i København, er framtidsrettet og opprettet kontor i Hongkong. Et par måneder senere kommer hans Hulda etter. Jørgen og Hulda Christensen er Lars Saabye Christensens farfar og farmor.
På sin fars dødsleie spør Lars Saabye Christensen om Hongkong, om farfaren og farmorens år i Østen. Hvem var disse menneskene han stammer fra? Hva fikk en ung dame fra København til å legge ut på en lang og strabasiøs sjøreise alene? Hvordan var livet blant kolonister og handelsfolk?
Lars Saabye Christensen åpner en kinesisk eske, der det som er inni den, ikke alltid er det vi forventer. Han har gjennomgått brev og bilder i familiens eie, skriftlige kilder fra offentligheten og møysommelig gravd fram historien. I prosessen oppdager han at den skjønnlitterære forfatteren ikke kan hjelpe ham, her kan han ikke la fantasien eller gjettingen tett igjen hullene i historien, her kan han ikke løfte fram dem som ikke er alt er dokumentert i historiens annaler. Men nettopp gjennom å være tro mot det som er dokumentert, tegner Lars Saabye Christensen et fascinerende bilde av en tid, en familie, et par og et individ. Med det også et besnærende bilde av vår tid – og kanskje også av oss og forfatteren selv?

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg kjøpte en bok av en bruktbokselger, og det var plass i postpakka til en bok til, og da valgte jeg romanen til Nevil Shute fordi navnet En by som Alice var kjent. Det angrer jeg ikke på. Selv om romanen bærer preg at den ble utgitt i 1950, likte jeg romanen. Til kun å være på 275 sider er romanen handlingsmettet og jeg ble revet med. Handlingen starter i London etter 2. verdenskrig, tilbakeblikk på brutale opplevelser under krigen i Malaysia og deretter til Australia etter krigen, et kontinent jeg vet veldig lite om. Jeg er derfor ikke like skeptisk til romanen som vedkommende som presenterer den her:

Tiden er løpt fra den tidligere bestselgerforfatter Nevil Shute. Norske forlag jakter på glemte perler à la John Williams Stoner. Nevil Shutes nesten 70 år gamle roman har kun historisk interesse.

Nettopp fordi romanen har historisk interesse synes jeg det er verdt å lese den. Særlig fordi handlingen tar utgangspunkt i en sann og dramatisk del av historien som det er viktig å kjenne til. Krig er bare elendighet uansett når og hvor den foregår. Det trenger vi å bli påminnet om gang på gang.

Romanen er filmatisert i 1956 og det ble laget en TV serie av romanen i 1981. Filmen fra 1956 finner man her på You Tube. Skulle gjerne ha sett TV serien som bilder over er hentet fra.

Eksemplarer jeg har lest var månedens bok i den norske Bokklubben juli 1972, og oversetteren er Anders Hagerup, ektefellen til Inger Hagerup. Romanen presenteres slik:

«I En by Som Alice tar Nevil Shute for første og eneste gang sitt utgangspunkt i en dramatisk historie som virkelig har skjedd. Forfatteren sier selv at han ikke kunne motstå appellen i hendelsen, og at han på dette vis ønsket å hylle den tapreste kvinne han har møtt.
Etter erobringen av Malakka i 1941 innvaderte japanerne Sumatra. En gruppe på 80 hollandske kvinner og barn ble tatt til fange. I to år vandret de på landeveien fordi ingen visste hva som skulle gjøres med dem. På slutten levde bare tredve.
I gruppens sentrum sto den engelske kvinnen Jean Paget. Nevil Shute lar henne møte en australsk krigsfange, Joe Harman, og en nattlig samtale mellom disse to er et av bokens høydepunkter. Kvegoppdretteren fra Australias ødemark forteller om byen Alice — et samfunn hvor alt ser ut til å lykkes, Alice er drømmen, paradiset . . .
Krigen slutter. Jean Paget blir fri, reiser tilbake til England og lever et alminnelig liv. Men hun vender tilbake — hun drar på en pilegrimsreise til Malakka og til Australia for å lete etter Joe. Egentlig skjedde denne historien i Sumatra, men Nevil Shute har lagt handlingen til Malakka, fordi han kjente forholdene der bedre.»

Godt sagt! (6) Varsle Svar

«Mitt stoff ligger i det vanlige livet, vil jeg si. Altså i de nære relasjonene, familien. Jeg har ikke behov for å skrive science fiction eller krim eller noe sånt; jeg synes det er mer enn nok stoff i det. Det slo meg her en dag at dette med familierelasjoner er faktisk noe av det eldste i europeisk litteratur, bare tenk på Ayskhylos som skrev Orestien, tre tragedier. Altså, hva familien har å si. Noen ganger så kan familien være det farligste stedet å vokse opp og andre ganger det beste, og for de fleste av oss er det vel noe midt imellom. Men altså, det preger oss på hvem vi blir.»

Det er i forbindelse med at Odd Klippenvåg vant Ungdommens kritikerpris 2021 for novellesamlingen En lykkelig gift mann og andre noveller utgitt i 2020, at Klippenvåg uttaler ovennevnte i denne videoen:

Men mer interessant er hva ungdommer som har lest novellesamlingen forteller om sin leseopplevelse i videoen. Jeg kan anbefale at du ser videoen, enten før du leser novellesamlingen, eller etter, som jeg gjorde. Det er så forfriskende å høre unge og entusiastiske lesere uttale seg om boken som de har stemt frem. Jeg blir rett og slett glad av å lytte til dem. Og får troen på at påstanden om litteraturens død er overdrevet 😊

Jeg har lest to romaner av Klippenvåg tidligere, og er ikke overrasket over at novellene er gode, og slutter meg helt til Nominasjonsjuryens begrunnelse

"Odd Klippenvåg er en ringrev og en relativt godt bevart hemmelighet i norsk litteratur, med en mengde utgivelser bak seg gjennom over 40 år. Årets bok består av seks middels lange noveller av den realistiske, psykologiske typen, hvor seks ulike individer får bevitne hvordan nære forhold slår sprekker foran øynene på dem – både i plutselig nåtid, i saktegående sanntid og i retrospekt. Det handler om utroskap, om invalidisering og Alzheimers sykdom, om bisarre overskridelser og om familiehemmeligheter som lusker fram fra fortidens mørke. Klippenvåg forteller passe illusjonsløst og i høyeste grad drivende; dette er noveller som både foruroliger og gjør deg oppslukt."

Omtale kopiert fra dette blogginnlegget

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Jeg ble påminnet om at jeg ikke hadde lest Grensen av Erika Fatland som ble utgitt i 2017 etter at hun hadde gitt ut boken Høyt: en reise i Himalaya i 2020. Grensen ble kjøpt og nå er den lest. Jeg kan ikke huske å ha lest en faktabok som har fascinert meg som boken til Fatland. Fra første til siste side. 600 sider, og jeg kan ikke huske å ha lest en bok på 600 sider der jeg har tenkt at jeg skulle ønske det var flere sider. Jeg er rett og slett imponert

Det er i boken en god balanse mellom forfatterens tilstedeværelse og hva hun opplever underveis, menneskene hun møter og det de forteller, og de historiske hendelsene hun skriver om. Les og lær skriver en anmelder. Helt enig, dette er folkeopplysning. Den bør også leses av sneversynte norske journalister og politikere som jeg synes ensidig interesserer seg mest for folk og konflikter som er utenfor Europa. Les og lær; det tenker jeg også forfattere som tenker å skrive bøker i samme kategori kan gjøre. Det er for mange faktabøker der det lesses på detaljer som kun spesialister på tema har interesse for.

Ikke før jeg i går hadde lest ferdig boken kom en melding i media om denne hendelsen:

Utenriksdepartementet reagerer kraftig, etter at et passasjerfly på vei til Litauen ble tvunget til å lande i Hviterussland. En opposisjonell journalist som var ombord, ble arrestert rett etter landing.

Det er skremmende å lese om dette etter å ha lest boken til Fatland. Men enda skremmende må det være for folk i landene som har vært underlagt Russlands jernhæl og ikke ønsker seg tilbake.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Det var etter å ha hørt om boken til Schewe og Oakley her Ekko på NRK 23.10.2020 som gjorde at jeg kjøpte den. Fra innledningen:

«Bruker du mye tid på å lære uten at du oppnår de resultatene du ønsker? Utsetter du til stadighet det du skal gjøre? Sliter du med dårlig konsentrasjon og synes det er vanskelig å huske det du har lest? Denne boka er for deg.»

Boka på 162 sider er lettlest og oversiktlig. Perfekt for travle studenter. Men også for andre som har behov for å lære seg teknikker for å jobbe mer effektivt. Innholdet er fordelt på 10 kapitler og avsluttes med kildehenvisninger. Her er mange tips å ta med seg.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg likte historien i romanen Hva hun klager over når hun klager over husarbeidet av Heidi Linde. Utgitt i 2020 og 314 sider. Ikke minst liker jeg at historien ikke er tung og mørk selv om den omhandler temaer som generelt sett er alvorlige nok for de som opplever det romanen omhandler. Jeg fant mye humor i den. Lettlest og med et godt driv i seg. Overraskende vendinger. Ikke minst avslutningen av første kapittel. Det eneste som er negativt er tittelen, den unødvendig treig synes jeg.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Jeg var spent på romanen Morgenstjernen av Karl Ove Knausgård. Årsaken er at jeg ikke er spesielt interessert i det overnaturlige selv om jeg ikke stiller meg helt negativ til alt rundt dette tema. Men jeg ser f. eks ikke på TV programmet Åndenes Makt. Men på tross av dette synes jeg romanen var god. Knausgård skriver så bra at det skal lite til at jeg liker det han skriver om.

Jeg kjente igjen Knausgårds tilnærming til det hverdagslige fra andre bøker. Men den var annerledes enn andre bøker jeg har lest skrevet av Knausgård. Jeg kjente ofte at pulsen steg når jeg leste. Ubehagelig lesning innimellom. Men min interesse for det overnaturlige er ikke blitt større etter å ha lest romanen. Der er jeg nok mer eller mindre upåvirkelig.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Handlingen i romanen Farlig forelskelse av Mazo de la Roche starter våren 1939 og avsluttes høsten 1940. I denne perioden skal det skje mye rundt familien Whiteoak på Jalna.

Vi får være med til England, Irland og Wales. Wakefield og Finch bor i London. Wakefield forsøker seg på teaterscenen. Finch er musiker. En hest gjør at brødrene reiser til slektninger i Irland der Finch gjenforenes med sin kone Sara, til familiens store fortvilelse. Renny tar med seg Adeline til London for å besøke brødrene og til Irland for selv å se hesten som spås store fremtidsutsikter. Wakefield treffer Molly fra Wales på teateret og forelsker seg. Men det planlagte giftemålet blir det ingenting av, og årsaken er et forhold Renny hadde for mange år tilbake.

Når romanen slutter er 2. verdenskrig i gang, og Renny, Piers og Wakefield deltar i krigen. Et nytt familiemedlem er kommet til verden og et har forlatt verden. God underholdning fra første og siste side.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Forlagets omtale av boken:

«3. november 2020 avgjør valget i USAs 50 delstater hvem som blir landets president og verdens mektigste politiker for den neste fireårsperioden. Den 74 år gamle og sterkt omstridte presidenten Donald Trump utfordres i år av den 77 år gamle demokratiske presidentkandidaten Joe Biden. Trump og Biden er begge hvite menn født på 1940-tallet. De står imidlertid langt fra hverandre politisk, og er to svært ulike personligheter som fra to vidt ulike utgangspunkt har gått to helt ulike veier frem til årets presidentvalg.
Denne boken er en lettlest og fortellende dobbeltbiografi om Donald Trump og Joe Biden, og samtidig en svært kvalifisert analyse av deres sjanser til å vinne høstens presidentvalg. I tillegg gir boken sine lesere en nyttig innføring i USAs politiske system - og et tankevekkende innblikk i hvordan supermakten USA gradvis ble til dypt polarisert og splittet samfunn.»

Boken Trump, Biden og slaget om USA av Hans Olav Lahlum ble utgitt i 2020 og han avsluttet skrivingen i august 2020. Selv om jeg fulgte med i valgkampen og vi kjenner utfallet av valget, var livshistorien til kandidatene og innspurten til dramaet som valget utløste greit å få med seg. Så lenge Trump lever er det vel ikke usannsynlig at han vil skape mer dramatikk i årene fremover. Også Bidens høye alder er et spenningsmoment fremover selv om han har en oppegående visepresident i Kamala Harris. Boka settes tilbake i bokhylla, og så er det bare å nyte stillheten så lenge den varer.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Bok står i bokhylla, ulest, men etter å ha lest det du skriver rykket den frem i køen av bøker som skal leses.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

«Da protestantiske Elizabeth Tudor krones til dronning av England, vender resten av Europa seg mot England. I kulissene i Paris venter katolske Maria Stuart, som mange mener er den rettmessige arvingen til tronen. Den unge monarken skjønner tidlig at hun må beskytte seg mot mulige attentat og oppretter landets første etterretningstjeneste.
Det er jul, og den unge Ned Willard er på vei tilbake til hjembyen Kingsbridge. Lite vet han om at det kommende året, 1558, skal snu opp ned på hans eget liv, og forandre Europa for all framtid.
Kingsbridge er en by splittet av religiøs ekstremisme og hat, i konflikten mellom katolikker og protestanter. Ned drømmer om å gifte seg med den katolske Margery Fitzgerald. Men da Ned blir hemmelig agent i dronningens etterretningstjeneste, er hans kjærlighetsforhold til Margery dømt til å få en tragisk utgang.»

Det er min interesse for de historiske rammene for romanen Den evige ilden av Ken Follett som er grunnen til at jeg kjøpte boken da den ble utgitt i 2017. Sammenlignet med Richard Herrmanns faktabøker om denne tiden, som jeg kan lese om og om igjen, er Den evige ilden bare «grei nok» å lese. Selv om vi følger de fleste karakterene gjennom romanen, er den handlingsdrevet. For meg ble romanen til Ken Follett for lang, over 850 sider, til at han klarte å holde på min interesse hele tiden. Innimellom gikk jeg lei og da ble det skumlesning. Tidligere har jeg lest Ken Folletts Kjempenes fall som er på 921 sider og som jeg brukte to uker på å lese. Den evige ilden har jeg brukt en uke på å lese. Samtidig har jeg en god følelse at jeg kan se på boken i mine overfylte bokhyller og vite at den er lest.

Omtale fra dette blogginnlegget

Godt sagt! (0) Varsle Svar

«Balansekunst er en av «mine» bøker fordi den leverer levd liv som setter varige spor hos meg. Romanpersonenes sorger, gleder, kvaler og drømmer blir mine. Balansekunst viser hvordan romanen fanger en kompleksitet som er umulig å formidle like effektivt på andre måter. Her trer geografi, klasse, kaste og kjønn fram gjennom handling som imiterer virkeligheten. Ved å bringe fire personer sammen i en liten leilighet i Mumbai beskriver Mistry forskjellene i menneskelig handlingsrom fra innsiden. Skulle en fagbok ha formidlet samme nyanserte bredde, er det stor risiko for uendelig mange flere sider, men med langt dårligere driv for leselysten. Og, enda viktigere: Det må en roman til for å få fram hvordan samfunnsstrukturene påvirker tenkning og handling for den enkelte, hvordan mellommenneskelig kommunikasjon på individnivå er gjennomsyret av tradisjons- og historiebestemte inndelinger basert på familietilhørighet i India anno sent 70- og tidlig 80-tall.»

Sitatet over er fra boken jeg skrev om i innlegget:

Lese: en liten bok om store opplevelser av Kari J. Spjeldnæs – interessant bok som fremmer leselysten

Det er det Kari Spjeldnæs skriver om romanen Balansekunst av Rohinton Mistry som fikk meg til å kjøpe og lese boken som er på 770 sider, utgitt i 1995 og på norsk første gang i 1997. Det er sjelden jeg gir meg i kast med bøker på så mange sider. Men jeg angrer ikke at jeg har brukt tid på å lese Balansekunst. Det er en veldig god bok. Når den beskriver tilværelsen til mennesker som lever på et eksistensminimum er den brutal. Hvordan har dagens lavkaster i India det, tenker jeg ofte på når jeg leser om kampen for tilværelsen. Men som sitatet over beskriver, det er en mangeartet fortelling Rohinton Mistry gir oss orkesterplass til. Den får mange andre bøker jeg har lest til å bli spinkle og ubetydelige. Jeg setter boka tilbake i bokhylla med visshet om at jeg ikke kommer til å glemme denne fortellingen.

Omtale fra bloggen min her

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg hørte om boken Høy på deg sjæl- endorfin som medisin på NRK P2 programmet Ekko. Boken som jeg har kjøpt, ble utgitt i 2020. Interessant og lettlest. Oversiktlig med kapitler og underkapitler.

Forfatteren skriver i innledningen:

«Endorfiner kan gjøre underverker både på kort og lang sikt, og du kan dra ekstra nytte av dem om du lærer deg å gjenkjenne når du har behov for endorfiner – og hva som sørger for at akkurat din kropp setter i gang masseproduksjonen.»

Om bakgrunnen for boken skriver Aili Kristina Hannisdal innledningsvis blant annet dette:

«I min legeprofesjon har jeg et ønske om å hjelpe. Og jeg er overbevist om at endorfiner i stor grad kan ha positiv påvirkning både på velvære og psykisk helse. Endorfiner har mange åpenbare fordeler: De er uten bivirkninger, helt gratis, og veldig effektive.
Endorfiner, eller føl-bra-stoffer, er signalmolekyler som produseres i hjernen og trigger følelsen av eufori og velvære, samtidig som de bidrar til å dempe frykt og uro. De er kjent som kroppens naturlige lykkemedisin og smertelindrende substans, og kalles ofte kroppens eget morfin. Det er nok gammelt nytt for mange at endorfiner frigjøres ved hardt fysisk arbeid eller intens trening — men vet du at produksjonen av de magiske signalstoffene også kan settes i gang når du opplever mestring og glede, mottar nye inntrykk, nyter natur, sol, musikk, sjokolade eller god mat, eller når du slår deg?
Den siste tiden har interessen økt for å behandle psykisk syke gjennom fysisk trening og andre endorfintriggende aktiviteter. Dette har jo vist seg å være veldig virkningsfullt. Forskning dokumenterer for eksempel at deprimerte pasienter har like god effekt av fysisk aktivitet som av medikamentell behandling. Og enda bedre: Denne effekten er langvarig! Nærmest helt uten kostnader — men selvsagt ikke uten egeninnsats — har vi alle mulighet til å ta saken i egne hender og skape en positiv endring. Vi kan påvirke oss selv til å føle oss bedre. Gevinstene er enorme.»

Forlagets omtale av boken og forfatteren:

«I Høy på deg sjæl – endorfin som medisin får du en rikholdig verktøykasse for å ta i bruk føl-bra-stoffene som den utrolige hjernen din stimulerer produksjonen av. Kom i god hjerneform og opplev en daglig endorfindusj.
Hodet kjennes som bomull og bena som gelé. Motivasjonen er fullstendig fraværende. Men ikke undervurder hjernen din, den er et fantastisk maskineri. Og nøkkelen til å gjenfinne balanse, motivasjon og lykkefølelse ligger i hvordan du bruker den.
Så bli med inn i hjernens og nevrotransmitternes forunderlige verden, hvor lydbølger blir musikk og lidenskap, og glede og sorg blir til. Fordi hver eneste følelse filtreres gjennom dine sildrende elektriske kretser og nevrologiske baner, skjer ikke livet med deg, men gjennom deg. Derfor kan det å endre en eneste ting forandre alt, nemlig ditt eget fokus.
Lær hvordan du kan gå fra å være umotivert til produktiv, opprørt til balansert, ukonsentrert til fokusert. Bli høy på endorfiner, og føl deg bedre når du trenger det!
Aili Kristina Hannisdal er lege, musiker, låtskriver, endorfinentusiast og hundeeier. Hun spesialiserer seg innen psykiatri.»

Omtalen er kopi av dette blogginnlegget - link

Godt sagt! (0) Varsle Svar

«Ingen visste hvem Gatsby var.
Noen sa han var tysk spion, andre sa han tilhørte en europeisk kongefamilie. Alle nøt godt av hans gjestfrihet. Den var utroIig. I sitt overdådige hjem ga han stadig de mest bugnende selskaper, fester som imponerte selv de mest blaserte verdensborgere på Long Island. Det mest oppsiktsvekkende ved selskapene var imidlertid at verten selv glimret med sitt fravær, få av gjestene hadde noengang sett ham.
Gatsby ble en myte. Langsomt trekkes leseren innover i hans forunderlige verden. Gatsby lever på en vakker drøm, en drøm om kjærlighet, en drøm som setter ham i stand til hva det skal være, og hans suksess synes uten grenser. Drømmen er samtidig en uhyggelig illusjon som, hvis den brister, på et øyeblikk kan knuse ham.
Den store Gatsby er regnet som en av var tids store kjærlighetshistorier og er et hovedverk i den verdenskjente amerikanske forfatter Scott Fitzgeralds produksjon. Boken er også filmatisert med Robert Redford i tittelrollen.»

Det var i boken til Haruki Murakami Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping jeg leste om boken til Francis Scott Fitzgerald Den store Gatsby, der han skriver:

«Jeg sier det så ofte at det nesten er litt pinlig, men Den store Gatsby er en helt fantastisk roman. Uansett hvor mange ganger jeg leser den, går jeg ikke lei. Romanen renner over av næring. Jeg gjør nye oppdagelser hver gang jeg leser den, opplever noe nytt som griper meg sterkt. Hvordan i all verden kunne en forfatter på 29 år ta til seg og formidle livets realiteter på en så innsiktsfull, hederlig og varm måte? Hvordan var det mulig? Desto mer jeg tenker på det, og desto flere ganger jeg leser romanen, desto mer mystisk blir det.»

Eksemplaret jeg kjøpte (brukt på Finn) er en utgave fra 1984, utrolig fint eksemplar og alle bildene er fra boken. I etterordet skriver Haagen Ringnes blant annet dette

«Den som har lest Den store Gatsby, vet også litt om ham som skrev den. Forfatteren er usynlig til stede i boken, han bar merker av miljøet han skildrer, han hadde førstehånds viten om Det søte liv.
Francis Scott Fitzgerald (1896—1940) var født og oppvokst i Minnesota, slik Gatsby også var det. Født med en sølvskje i munnen, vil mange si: Moren kom fra en rik slekt, og gutten la seg snart til velstandsvaner, ikke minst etter at han kom til Princeton-universitetet hvor han fant seg til rette blant velbeslåtte venner. Under 1. verdenskrig ble han innkalt til militærtjeneste, og mens han avtjente verneplikten, begynte han på sin første roman, «This Side of Paradise». Boken utkom i 1920, den vakte øyeblikkelig furore, ikke minst hos collegestudenter og annen ungdom. Det var på mange måter deres verden han skildret — deres lengsler, deres kynisme og jazzalderens hissende rytmer.
Etter suksessen giftet Scott seg med den vakre sørstatsjenta Zelda Sayre. Sammen levde de et temmelig viltert liv; selv bemerket Fitzgerald at de «hadde drukket seg gjennom 40 000 dollars i året» (mange penger den gangen). Det er så man må tenke på hans egne ord til moren da han var liten gutt: «Mor — når jeg blir stor, får jeg da alt jeg ikke har godt av?»

Fortellerstemmen er Nick Carraway:

«Jeg bodde på West Egg, det — nå ja, det minst fasjonable av de to, skjønt dette ordet er svært dårlig egnet til å gi inntrykk av den utrolige, rent dystre kontrasten mellom dem. Mitt hus lå helt ytterst på egget, bare femti meter fra vannet, og det var klemt inn mellom to veldige hus som kostet tolv, femten tusen dollar i leie for en sesong. Huset til høyre for meg var kolossalt, et fjell av et hus — en tro kopi av et eller annet Hötel de Ville i Normandie — med et tårn på den ene siden, dekket av tynn eføy som absolutt ikke kunne skjule hvor helt nytt det var, svømmebasseng av marmor og hundre og femti mål med gressplener og have. Det var Gatsbys hus, skjønt jeg kjente jo ikke Gatsby, så jeg bør vel heller si at det var et hus som tilhørte en herre ved det navn. Mitt eget hus var en liten skjønnhetsplett som hadde mtt lov til å være i fred, slik at jeg kunne nyte utsikten over bukten og over en del av min nabos have og glede meg over å ha millionærer så tett innpå meg. Alt dette fikk jeg for åtti dollar måneden.
På den andre siden av den lille bukten lå East Eggs fasjonable palasser og speilte seg i vannet, og beretningen om denne sommeren begynner i virkeligheten med den aftenen da jeg kjørte over til East Egg for å spise middag hos Tom Buchanan. Daisy Buchanan var i familie med meg langt ute, og Tom og jeg hadde vært samtidig på college. Dessuten hadde jeg bodd hos dem i Chicago et par dager like etter krigen.»

Å lese denne boka fikk meg til å tenke på NRK serien Exit. Det er ikke mye vold som i Exit, men den finnes i dette følelseskalde og grådige velstandslivet Nick blir vitne til. En lesverdig bok på 167 sider som er blitt filmatisert to ganger. Jeg har ingen problemer med å forstå at Hurakami er fascinert av romanen. En siste smakebit:

Det strømmet ut musikk ut i sommernatten fra min nabos hus. Menn og kvinner kom forsvant som møll i hans blå have mellom hviskende lyder og champagne og stjerner. Midt på ettermiddagen, mens det var høyvann, så jeg gjester stupe fra tårnet på flytebryggen hans eller sole seg den varme sanden på stranden hans, mens hans to motorbåter rispet opp vannet i bukten og hoppet bortover fossestryk av skum. Hver eneste weekend ble Rolls-Roycen hans til en buss som fraktet gjester til og fra byen mellom ni morgen og lenge etter midnatt mens en annen bil spratt av sted som et stort gult insekt og møtte opp på stasjonen til alle tog som kom. Og hver mandag slet åtte tjenere, medregnet en ekstra gartner, med skurekoster og børster og hammere og haveredskaper for å reparere ødeleggelsene fra foregående natt.»

Omtale kopiert fra dette blogginnlegget

Godt sagt! (0) Varsle Svar

«De slentret bortover stien som slynget seg parallelt med veien. Gresset var lysegrønt, og løvetannen lyste gult og muntert overalt. En kunne ikke riktig se på himmelen om den hadde tenkt å la det regne eller skinne sol, og småfuglene fløy fra tre til tre, nesten som de hadde tenkt å forfølge brødrene der de gikk.
De stoppet et øyeblikk foran kirken som var blitt bygget av bestefaren, kaptein Philip Whiteoak, for over åtti år siden, og ble stående en stund og høre på bekken som slynget seg rundt kirkegården, hvor faren, hans to koner, to nyfødte brødre og en søster, en voksen bror og besteforeldrene var begravd. Kirken lå på en bakkekam og så like fjern og utilnærmelig ut som da skogen lå tett opp til den og bare en liten sti som Whiteoakene, deres naboer og folk fra landsbyen hadde tråkket, førte frem til døren. Den grå steinbygningen lå der som en uinntagelig festning. Renny elsket den, men mer fordi den var bygget av familien, enn fordi den var tempel for hans Gud. Det var vondt å tenke på at Wakefield som snart skulle gifte seg med Pauline Lebraux — hun var katolikk — var gått over til den katolske tro. Han hadde ikke satt seg mot det, for han ville gjerne at Wakefield skulle gifte seg med Pauline, men han lot sjelden sjansen til å lufte sin misbilligelse gå fra seg. Nå sa han: — Det synd du er blitt papist, Wake. Han brukte det ordet han hadde hørt bestemoren bruke, den bestemoren han lignet på så mange måter, både åndelig og legemlig.»

Vi er på 1930 tallet. På Jalna er det ikke mange som bor når boken starter. Det er Renny, kona Alayne og datteren Adeline. I tillegg den yngste broren Wakefield. Som skal gifte seg med datteren til Clara Lebraux. Det skal vise seg at Wakefield får andre planer, og det blir ingenting av giftemålet til familiens store overraskelse. Men familien skal få flere overraskelser. Alayne reiser til tanten sin i New York etter at hun oppdager at Renny har hatt et forhold til Clara Lebraux. Det som får begeret til å flyte over for henne, er at Finch og kona Sarah kommer til til Jalna og har med seg Edens datter som ingen kjente til. Roma blir raskt innlemmet i familien forøvrig. Ikke minst den ellers uregjerlige Adeline tar henne godt imot.

Drama er det nok av også i denne boken i serien. Men når boken slutter har ting roet seg. Alayne er flyttet hjem igjen, tidsnok til å føde sønnen Archer. Med seg tilbake til Jalna har hun tanten som blir en stabiliseringsfaktor i familien. Onklene er hjemme igjen etter å ha vært en periode i England. Sarah, den brysomme kona til Finch er flyttet fra Jalna.

omtale fra dette blogginnlegget

Godt sagt! (0) Varsle Svar

USAs krise angår hele verden og kan virke som et speil for tendenser vi kan gjenkjenne i vårt eget samfunn. Både fordi vi på så mange måter følger USA og fordi dette landet nyter så stor innflytelse, spiller det som skjer her en betydelig rolle. Jens Bjørneboe skrev en gang under Vietnam-krigen et essay med den megetsigende tittelen «Vi som elsket Amerika Denne tittelen har iblant dukket opp for meg under arbeidet med denne boken. «En kjærlighet», skriver Bjørneboe, «kan begynne brått og voldsomt, men den dør langsomt, litt etter litt. Jeg kan ikke si med bestemthet når det var over, men en dag var jeg klar over at jeg ikke lenger elsket USA.»
Selv har jeg bodd i dette landet i over tjue år — først som student og senere som professor. Mine barn har gått på skole her, jeg har et trivelig hus og gode venner, et variert kulturtilbud i den fascinerende storbyen Philadelphia, og har på mange måter høstet av det beste av hva USA har å tilby. Jeg ville ikke vært mitt amerikanske liv foruten. Det har gitt meg veldig mye. Etter alle disse årene kjenner jeg fremdeles at det banker litt i brystet når jeg ser Manhattans skyline i det Oerne. Jeg har alltid hatt sans for mangfoldet, dynamikken, troen på individet, den enorme gjestfriheten, de veldige storbyene, den varierte naturen, den storslagne kunsten. Kanskje går det fremdeles an å elske dette landet? I så fall trengs det en Idargjøring.

Det har vært mye å lese, se og høre om USA i norsk media i tiden før det amerikanske valget og frem til Donald Trump forlot scenen. Og selv om jeg har fulgt med så godt jeg kan, var det veldig interessant å lese boken skrevet av Espen Hammer: USA en supermakt i krise utgitt i 2021. I boken er Trump statist, heldigvis.

Jeg har lånt boka, men skulle helst ha eid den. Utrolig hvor mye forfatteren har klart å få med på knappe 152 sider. Det er som en anmelder skriver; boken er stramt komponert, skarp i analysen og klar i talen. Heldigvis er det gode nyheter hva angår vaksinering mot Covid 19 i USA. Er man interessert i tema som boken til Espen Hammer omhandler, så er den å anbefale. Sitatet innledningsvis er fra innledningen i boken.
Omtalen er fra dette blogginnlegget

Godt sagt! (1) Varsle Svar

«Inn kommer Ayoola, hvert eneste hode vendes mot henne og blir der. Jeg blir stående med ranglen i hånden mens jeg prøver å skjønne hva som skjer. Hun ser ut som om hun har tatt med seg solskinnet inn. Hun er iført en knallgul blusekjole som på ingen måte skjuler hennes fyldige bryster. På føttene har hun grønne, høyhælte lissesandaler som mer enn kompenserer for det hun mangler av lengde, og hun bærer en hvit clutch, stor nok til å romme en kniv med et drøyt tjue centimeter langt blad.
Hun smiler bredt og kommer spradende mot meg. Jeg hører en mann mumle «å, fy faen».
«Ayoola, hva gjør du her?» Stemmen min er anstrengt.
«Det er lunsjtid.»
«Og hva så?»
Hun slentrer videre uten å svare på spørsmålet mitt og setter kursen mot resepsjonsdisken. Blikkene deres er som spikret på henne, og hun setter opp sitt mest sjarmerende smil. «Dere er vel arbeidskameratene til søsteren min, da?»

«Er du søsteren til Korede?» piper Yinka. Jeg kan se at hun prøver å finne koblingen, sammenlikner Ayoolas trekk med mine. Det fins en viss likhet — vi har samme munn og samme øyne — men Ayoola ser ut som en Bratz-dukke, og jeg likner en voodoo-figur. «

Dersom han som kjøpte boken Min søster er seriemorder til meg hadde lest denne negative anmeldelsen på NRK.no, hadde han neppe kjøpt boken. Men han leste denne positive anmeldelsen i Aftenposten.

I begynnelsen av lesingen av boken på 230 sider, utgitt i 2018 og på norsk i 2020, var jeg tilbøyelig til å være enig med anmeldelsen på NRK.no. Men etter hvert ble jeg fascinert av historien og er enig med anmelder i Aftenposten. Det er gøy med bøker der ikke alle leserne er enige om boken kvalitet. Uansett, ekspertene får mene hva de vil, jeg eier min egen leseopplevelse.

Min søster er seriemorder engasjere meg til å mene noe om søstrene, empatier og antipatier. Og etter hvert endrer jeg mine synspunkter på karakterene i handlingen. Jeg synes boken absolutt var lesverdig, lettlest og med et fint driv, og det var spennende hvordan dette dramaet med flere akter skulle ende. Det er også fint å kunne lese en bok fra et miljø som er annerledes enn det norske.

Omtale kopiert fra dette blogginnlegget

Godt sagt! (0) Varsle Svar

«Gjennom å behandle deg selv som en god venn, åpner du opp dine egne muligheter. Det er alltid muligheter, verden er aldri ferdig skapt — den er aldri gitt en gang for alle. Menneskets oppgave er å skape sin verden, det gjør vi ved hjelp av de ordene vi bruker for å beskrive våre opplevelser. Språk skaper virkelighet, derfor bør du lytte til det språket du benytter i din egen samtale. Kanskje det er på tide å velge nye ord? Kanskje du skal presentere deg for et nytt bilde av deg selv? Om du forteller deg selv at du er hjelpeløs, så blir du det også. Du kan i stedet respektere din evne til å styre deg selv.

Opplevelsen av å ha kontroll over sin egen situasjon, er den sunneste erfaringen vi kan gjøre oss. Den kan gjøre syke mennesker friske. Sunnhet dreier seg ikke om hva du spiser eller drikker, eller hvilke sykdommer du har. Din sunnhet har å gjøre med ditt forhold til deg selv. Et godt selvforhold gir et sunt menneske. Om du blir din egen venn, vil du frigjøre din egen livskraft.»

Jeg vil huske at boken Å bli sin egen venn til Einar Øverenget poppet opp da jeg var og kjøpte en annen bok på nettsiden på Bokklubben. « andre har også kjøpt….». Bokens innhold er fordelt på ti kapitler og hvert kapittel har underpunktet. Smakebiten over er fra første kapittel Om du endrer den gyldne regel. Boken omtales slik:

«Utgangspunktet for denne boken er det forfatteren kaller "den ekstra gylne regel": Gjør mot deg selv det du vil andre skal gjøre mot deg! Det handler om å akseptere seg selv som et fullverdig menneske. Alle ønsker vi å være sunne og lykkelige, og til syvende og sist dreier lykke og helse seg nettopp om hvilket forhold man har til seg selv.»

Einar Øverenget er professor i filosofi, og jeg har sett og hørt han uttale seg i Dagsnytt 18 og Debatten, der han stilte mange interessante spørsmål til konsekvensene koronatiltakene har på det norske samfunnet mv fra et etisk ståsted.
Boken Å bli sin egen venn ble utgitt i 2006, og innholdet i boken vil slik jeg ser det alltid være ferskvare. Å snu tankene sine slik Øverenget skriver om, det tar tid. At det er et viktig tema han belyser i boken, er det ingen tvil om. Jeg har brukt lang tid på boken på 200 sider. Men jeg burde lest den enda mer grundig, notert mer eller understreket. Det siste har jeg ikke gjort da det ikke er usannsynlig at andre jeg kjenner vil lese den.

Konklusjonen etter å ha lest boken at jeg bør lese den om igjen slik at den kan bli en slags oppslagsbok som påminner meg om hvor viktig tema er. Ikke bare for at jeg skal bli min egen venn. Men også for å unngå å overkjøre andre mennesker slik at de ikke klarer å være sin egen venn. I kapittel 8 I begynnelsen var ordet er Øverenget blant annet innom hvordan opplevelser i barndommen kan skape skader i et menneskesinn – en smakebit til:

«Alice i Eventyrland møtte en liten eggformet figur som har et helt spesielt forhold til språket. «Når jeg bruker et ord,» sier Humpty Dumpty, «så betyr det det jeg velger det skal bety.» Jeg har møtt mennesker som tror at ord er noe de kan gjøre hva de vil med, at ord bare er ord. Ek føler seg ikke forpliktet av det de har sagt, de bruker ord som om de ikke betyr noe. I sinne kan de velge ord bare for å ramme andre, ord de ikke står inne for. Har de behov for støtte, velger de andre ord — som de heller ikke står inne for. De sier én ting den ene dagen, noe annet da neste — alt avhengig av hva de står oppe i der og da, og heh uten å ta hensyn til at språket skaper en felles virkelighet.
Språket lar seg ikke bruke på den måten uten at det får følger. Det som er sagt, kan ikke gjøres usagt. Språket er ikke reversibelt. Det kan bare følges opp med mer språk. Et sårende ord kan ikke trekkes tilbake, det kan ikke retusjeres bort — men det kan unnskyldes. De som bruker språket til helt egoistiske formål, som et middel til utelukkende å rapportere om sin egen nå-situasjon — som en slags usensurert kanal for hva som helst — fratar seg selv muligheten til å se at livet og virkeligheten er noe mer enn det de føler akkurat nå. De kan også ødelegge den muligheten for mennesker rundt seg.»

Omtale er fra dette blogginnlegget

Godt sagt! (2) Varsle Svar

«DET TAR sÅ LANG tid å komme overeins med seg sjølv.
Men så gjer ein det. Til slutt.
Ein dag står alt ein har gjort og alt ein har sett og alle ein har møtt, på rekke og rad framfor ein, og det er ryddig. Alt saman. Det vonde og det gode. Då veit ein at ein har komme overeins med seg sjølv.
Slik er det for meg no.
Dei svarte hundane kan komme.
Gjer meg ingenting.
Eg legg innpå ein kubbe til.
Flaska står i skapet.
Snart ser eg dei oppe i svingane. Ho Hillevi og han Jan Vidar.
Eg skal snakke. Oddo.»

Jeg har gledet meg til å romanen Tollak til Ingeborg av Tore Renberg utgitt i 2020 som har fått svært gode anmeldelser. Jeg jeg har stått lenge i kø for å låne eksemplaret jeg har lest, og ble overrasket over hvor tynn den var. Jeg leste den i løpet av noen timer i dag. Fantastisk god roman. Sitatet over er fra nåtid, Tollak venter på barna sine. Hva han skal fortelle får vi vite midtveis i romanen.

Bokklubben presenterer romanen slik:

«Dei kallar han Tollak til Ingeborg. Den gamle stabukken som bur oppe ved sagplassen. Alle veit at han har gjort ting på sin eigen måte. Alle veit kva han gjorde med dei gutane. Alle veit at ungane hans ikke kjem heim så ofte. Alle veit han tok til seg han dei kalla Oddotosken. Og alle hugsar den gode kona hans, Ingeborg. Men det er noko folk ikkje veit. Det er på tide å fortelje.»

Jeg skal ikke avsløre mer av handlingen om denne sinte mannen som tida har gått ifra, og avslutter med et sitat der dette beskrives slik:

«EG HØYRER FORTIDA TIL.
Den tida vi lever i no, ho er ikkje mi. Det var ikkje her eg blei fødd. Det var ikkje her eg blei skapt. Det var ikkje dette eg lærte.
Eg merka det med ein gong eg såg henne komme. Her blir det vondt å vere. Og slik blei det. Den nye tida vrikka på hoftene, skapte seg til framfor auga mine, skapte seg til som om ho var full, med blenkande tilbod eg ikkje var det grann interessert i. Ho valsa inn og baud seg fram, kom med ting eg aldri hadde bedt om å få, spurde aldri om eg trong det ho kom med. Det gjorde eg slett ikkje. Eg hadde mitt. Jorda, nevane, arbeidet, Ingeborg. Eg klaga aldri. Men den nye tida gav seg ikkje. Ho skulle forandre alt vi hadde, alt skulle gå i ein jagande fart, ho hadde ingen respekt for det som var gammalt. For det som var mitt.
Den nye tida spurde ikkje om lov. Ho tvinga seg på livsmåten vi har her oppe i dalen. Tvinga seg inn i stova, inn på soverommet, ned i kjeften og inn i kroppen. Og slik held ho på, dag ut, dag inn. Ho tar ikkje omsyn til meg og mitt, og eg liker ikkje ganglaget hennar. Eg liker ikkje ansiktet hennar. Eg liker ikkje lyden hennar, lukta hennar.
Vi har inga interesse av kvarandre.
Ho er grim, synest eg. Eg er grim, synest ho.
Eg vende den nye tida ryggen for lenge sidan. Eg heldt meg her oppe i dalen, med Ingeborg, med saga, med markene og fjella, med hendene mine, med øksa, og no kjem slutten.»

Omtale kopiert fra dette blogginnlegget

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

NinaStine_JHildeHarald KMorten BolstadÅsmund ÅdnøyEivind  VaksvikSolgretemorVivian M.Libraritas vHilde H  HelsethJarmo LarsenIdaGunn FalkbäckKarin BergTanteMamieTrude JensenMonica CarlsenLene AndresenMarit HøvdeVibekeKay NilsenBirkaLinnElinBeTor Arne DahlHeidiIngeborg Kristin LotheBerit RKirjalabyrinttiIvar SandLisbeth Kingsrud KvistenAgnete M. HafskjoldLesevimsaNeda AlaeiKjetil Klakegg BergheimTrygve JakobsenEileen BørresenSverre