Bokelskere.no

Hmm, jeg ble smått nysgjerrig på hvorfor?

Selv leste jeg "Elevens verden" for noen år siden og det hender seg jeg slår opp i den. Vurderer den som en bred innføringsbok om emnet, uten at jeg i utgangspunktet kan påstå¨at den er særskilt god eller overrumplende dårlig.

Etter hvert har det sneket seg inn en liten ambivalens i forhold til Kjærstad. I en årrekke har han vært en av mine kjæreste leseopplevelser og jeg husker ennå den lamslåtte følelsen da jeg var ferdig med Wergeland-trilogien: var det mulig? Suverent! Intet mindre; var det i det hele tatt noen vits i å lese noe mer, og videre, skrive noe?

Men så, de seneste utgivelsene smakte mer og mer av konstruksjon. Ikke så å forstå at de var mer konstruerte enn de foregående, men vurdert under ett. For meg er nærheten til personene i Kjærstads verker i ferd med å blekne. Forøvrig tror jeg noe av dette kan skyldes nettopp det som er påpekt over:"übermensch-liknende figurer".'

Men igjen, Kjærstad er ufattelig dyktig, og må få lov til å øse av sine ferdigheter og dossere sine kunnskaper, og heldig er vi som får ta del i dette. Samtidig kan man måle litteratur etter forskjellige kriterier, og selv om Kjærstad utvilsomt hevder seg, blir mitt endelige og høyst udefinerbare og subjektive ankepunkt tekstens kjølighet og dermed en distanse til personene (som jeg faktisk ikke tror Kjærstad har fabrikert med overlegg).

Men for all del: bedre enn det aller aller meste, men samtidig: listen er anbragt (umenneskelig) høyt...

Jeg må bare slenge meg med: denne boken, i likhet med de fleste av Lindgrens bøker, er kort og godt fantastisk: min mamma leste de til meg, og jeg har lest dem til mine barn, akk, jeg husker hvordan spenning krøp fysisk nedover ryggen min, hvordan blodet kokte i triumf sammen med disse figurene; hun foregrep det meste: bare prøv og les Harry Potter med Lindgrens bøker under vesten...!

Tja, at det er en spesiell bok er vel uomtvistelig, men for min egen del vil jeg gjerne legge til hvilken enestående bok dette er; stemningen og universet som Kafka skaper er både uforståelig og absurd, men på samme tid et sterkt og uttrykksfullt bilde. Dersom man gir etter og lar seg føre, kan teksten holde fram ukjente sider ved... vel, med fare for å lyde litt pretensiøs, tilværelsen.

Vil også trekke fram novellen "Forvandlingen", som i all sin enkelhet har fulgt meg en årrekke, nyttig i så mange sammenhenger (som for eksempel denne...).

Ah, fin og sprelsk bok, selv om den er vrien å lese uten samtidig å gløtte bort på livet til Jølster, som uvergelig henger der som et sprakende sort bakteppe.

Tja, kanskje litt Loe, men fanden så mye bedre! Og absolutt en humørspredende bok, som jeg dog tok alvorlig...

Yepp, jeg er enig. Selv om det er en god stund siden jeg leste denne boken, husker jeg hvor godt jeg likte den. Stemningen i boken skapte et fint landskap, og det var en av de bøkene det faller tungt å bli ferdig med.