Bokelskere.no

Menneskenes evne til å se det de ønsker å se, kjenner ingen begrensninger.

Jeg tenker meg at hvert øyeblikk, hvert skritt er forbundet med et stort antall muligheter. I tid og rom. Skal jeg gå ut nå, eller om en time? Gå til høyre eller venstre? prate med den personen jeg møter, eller ikke? vi har så mange valg, selv om vi ikke alltid ser dem, eller hvilke konsekvenser de kan komme til å få.

Nå mens jeg sitter her og skriver, tenker jeg at hvis man er to som husker samme tid og sted, har man kanskje litt større sjanse til å nærme seg den absolutte sannheten. Tror du at det kan stemme? Ville bildet av vår tid blitt sannere hvis jeg kunne legge ditt perspektiv til mitt? Eller har vi rett og slett ulike minner fordi to personer aldri har helt identiske opplevelser av noe som helst.

Men noen ganger har jeg lurt på om vi kanskje bærer med oss alle minnene likevel. Absolutt alle inntrykk sinnet vårt har registrert. Ja, til og med det som hjernen i ettertid har konstruert ut fra våre lagrede inntrykk. I så fall tror jeg at vi har et filter som bare slipper igjennom det vi tåler å bære med oss. Og det betyr jo at alle de bevisste minnene våre er en forvrengning av virkeligheten - tilrettelagte bruddstykker. Vi gjør dem til utholdelige øyeblikksbilder som vi kan sette inn i en oppkonstruert sammenheng. Det er en slags kamp for å skape en begripelig og akseptabel historie av noe som ikke henger sammen.

Når jeg snakker om likeverd mellom kjønn, tenker jeg ikke lik lønn, men likeverd mellom egenskapene vi tillegger kjønnene. Det rasjonelle versus emosjonelle. Mange ønsker å definere maskulinitet som det motsatte av feminitet. At det ene forklarer det andre som det motsatte av. Slik er det ikke. Feminin og maskulin komplementerer hverandre, De er på ingen måte motsetninger og skal derfor heller ikke defineres ut fra hverandre. De er to separate ting. To fantastiske ting.

Det er på tide å utvide begrepet mann. Det må være bredere. Det må favne mer. Romme flere typer maskulinitet.

Når sorgen først har slått rot, dør den aldri ut, men blusser opp og tiltar når den finner det for godt.

Hvis du fortell nåkka om deg sjølv, så skal det godt gjøres at du ikkje fortell nåkka om andre og. Hvis du fortell det som e sant. (Kari Bremnes)

Ingen er hundre prosent introvert eller hundre prosent ekstrovert. Det gjelder like mye for barn som for voksne. Vi befinner oss alle på hvert vårt unike sted i spekteret mellom de ekstremt ekstroverte i den ene enden og de ekstremt introvert i den andre.

Hva sier det ikke om sivilisasjon når det er nor suspekt i å være alene, når man må unnskylde seg for det, komme med bortforklaringer, skjule det faktum at man liker ensomheten - som en hemmelig last. (Anne Morrow Lindberg)

Selvsagt kan vi introverte også glede oss til sosiale arrgamenter. Vi er ikke asosiale eller misantropiske. Vi foretrekker bare å være sosiale på en annen måte enn de ekstroverte.

Alle bør få sjansen til å skape et bedre liv for seg selv - uansett hvor godt eller dårlig utgangspunkt de har.

Samme hvor lang unna
det virker som jeg er
og hvor mye kulde
og nedbør
jeg har å komme med
så skal jeg
dukke opp i livet ditt
hver dag
akkurat som
Longyearbyen
blir klippet inn
oppe i venstre hjørne
på værkartet
som verdens mest
naturlig ting

Om du bare
kunne svart
på alt
jeg ikke spør om

Klart det er du
som skal være ankeret mitt
hvem vil ha et anker
som ikke aner hvordan
det ser ut på bunnen

Når hjertet mitt stopper
skal det ikke være
en millimeter til overs
alt skal være
brukt opp

Flekkene du ikke kan viske ut
skal du male over
og over
og over
til mørket er så dekket av lys
at ikke engang natten
kjenner seg igjen lenger

Psykisk smerte forteller deg noe om deg selv, livet, verden og slipper ikke taket før du har konfrontert og forstått den og ser en vei videre.

Om du ikke liker deg selv, hvordan skal du da tro at noen andre kan elske deg?

Det meste i livet kan bearbeides og gjenopprettes,slik at vi kan få en dag i måra,som rein og ubrukte står,for å si det med Prøysen. Døden fjerner denne muligheten.