Sårt og poetisk vakkert om morsfiguren.
Denne likte eg godt. Helene Uri er god på sosiolekter og i denne romanen møter vi mange menn der språket blir sentralt. Sjølv om det er Margrete Ecker og tematikken rundt hjartet (både medisinsk og som symbol på kjærleik) som binder historia saman, synest eg det er minst like interessant korleis Uri har jobba med språket til dei ulike karakterane. Måten tankane til faren til Kristian blir skildra i det første kapittelet frå hans perspektiv er nydeleg.
Spennande pageturner! Denne psykologiske thrilleren har det meste ei god spenningsbok skal ha. Dei parallelle historiene driv handlinga framover og persongalleriet er interessant, sjølv om nokre av karakterane kanskje blir vel klassiske. Eg les garantert neste bok av Silje Ulstein!
Ei bok basert på instagramkontoen til Mads Hansen. Om du har fulgt han der, har du allereie fått med deg store delar av innhaldet i boka. Lettlese, litt uinteressant, men heilt grei underhaldning.
Eg elska Bjørneboe.
Ei vanvittig velkomponert bok. Elias Ruklas gammelmodighet og fremmedfølelse overfor samfunnet er gjennomført og velfungerende til fingerspissene. En av mine absolutte favoritter.
Jeg synes det er noe solstadsk over gammelmodigheten og over hovedpersonens fremmedfølelse overfor samfunnet. I hovedsak synes jeg boka er underholdende, men med en noe trist og underfundig undertone.
Ja. Det er en skikkelig klump i halsen-roman.
Ja, du burde absolutt lese Vaffelhjarte også. Den er like herleg og like trist. Maria Parr er utruleg god til å samle alle element i ei bok, frå det hysterisk morosame til det tristaste av det triste.
Enig med Nagel. Den siste delen av boka understreker at Bjørn Hansen er og blir en eremitt uten evne til å forholde seg til noe eller noen. Jeg likte den.
Enig! Boka er både fornøyelig og rar. Bjørn Hansen framstår som en innfløkt karakter, jeg føler ikke at jeg ble kjent med han, uten at det er nevneverdig negativt. Det er flere sekvenser i romanen, flere små historier som dukker opp og forsvinner uten å ha en videre betydning for historien, slik jeg ser det. Boken kan vel sies å ha tre slike hovedsekvenser, Turid Lammers-perioden, Peter-perioden og Vilnius/post-vilnius-perioden. Etter min mening er det disse som underbygger Bjørn Hansen (som alltid blir henvist til med fullt navn) som underfundig karakter. Og interessant er det. Nå gleder jeg meg til å ta til på Solstads nyeste.
"Man skal ei lese for å sluke, men for å se hva man kan bruke" (Ibsen), ergo: kvalitet over kvantitet.
Noen bøkers kvalitet ligger nettopp i setningene, oppbyggelsen og språket. Da er det gjerne fint å dvele litt over dette, og ikke lese for raskt.
Andre bøkers kvalitet ligger i handlingen, og i en roman med sterkt driv kan et raskere lesetempo gjøre leseopplevelsen større og mer intens.
Kvantitetslesing har jeg aldri hatt sansen for. Mål heller antall minutter lest, i stedet for sider.
(fra Tolv meditasjoner)
TONEN
kom. Langsomt la den seg
flat.
Gabriel
løftet
øyet over kanten. Lyset steg
som en
fjærvekt.
Det fins
intet
ansikt. Når klokken slår tolv
er havet
et kors. Er havet et egg.
Jan Erik Vold
Jeg leser Huckleberry Finn for første gang nå. Den er som du sier - til tider deilig naiv. Underholdningsnivået er høyt og det er virkelig en fornøyelse å være med Huck på eventyr.
Helt enig. Dette er virkelig tungsinn på sitt beste.
Dette er et av mine favorittdikt av Mehren:
Elskede, hva tenker du på?
Ingenting. (Eller) På deg. Svarer jeg
Jeg tenker på kjærlighetens ensomhet
som vi drar med oss gjennom favntakene
Jeg tenker at det gjør vondt å elske
Men det sier jeg ikke
En stor kjærlighet som dør
og tidevannet når det synker,
eller et elveleie
som er regulert og tomt for vann
Det tenker jeg på
Men jeg sier ikke: Hvis du forlater meg nå
da forlater jeg deg aldri. Men det tenker jeg på
Jeg har det så vondt, midt i vår kjærlighet
Kom ikke nær meg. Elsk meg. Ta meg imot
Forsvinn. Gå aldri fra meg. Slik tenker jeg
Når en stor kjærlighet dør
blir den en forferdelsens måne som stiger
opp over all senere kjærlighet hos de elskende
Det tenker jeg på. Hva tenker du på
På deg. På ingenting. På bunnen av denne byen
ser jeg et ansikt, blindt, skjelvende
slått av vill ensomhet. Sorg
Stein Mehren, fra Vintersolhverv 1979
Jeg er så enig, så enig! Romanen er fantastisk og en av mine favoritter. Jeg har enda ikke turt å begynne på noen andre av Nygaardshaugs bøker, i frykt for å bli skuffet (slik noen ytrer at de har blitt). Mengele Zoo er en miljøroman med et utrolig viktig budskap.
En av mine absolutte favoritter.