Bokelskere.no

Det største organet bærer også den største glemselen.

Været er mildt som kjærlighet som vender tilbake. Himmelen er gråblå som tennene på noen som akkurat har spist en skål blåbær.

En tidligere klassekamerat går på toget ved Stadion. Herje. Morris har ikke sett ham på to år. Han virker annerledes. Andre klær. Ny frisyre. Mer selvsikker. De later som om de ikke ser hverandre. Sånn er det med noen. De gikk i samme barnehage. Ni år i samme klasse. Det er ikke noe å si. Ingenting. Det de har til felles er at de en gang befant seg på samme sted uendelig lenge.

Hjertet er ikke firkantet. Det fins ikke noe system for kjærligheten. Hvordan han enn vrir og vender på det, så fins det ikke.

Han tar en meitemark opp fra gata. Sliter den i to deler. Nå er den ikke like ensom lenger. Han slenger stubbene i hver sin retning. Er de ment for hverandre, kommer de til å finne tilbake til samme sted. Hjertet styres av et system som skaper og overfører elektriske singaler. Kjærligheten kan være en elektronisk kortslutning i hjertet. Meitemarker har ikke spesielt store hjerter. De er bare slimete.

De sa til hverandre at de to til sammen var noe spesielt, mens verden med alle andre mennesker var ordinær. Da det tok slutt, mistet alt mening. Västerbron var ikke lenger bygd bare for at de skulle slippe å svømme på besøk til hverandre. Sukkerspinn var bare forvirret sukker. Framtiden var også stjålet fra dem. De visste når og hvor alt fantastisk skulle skje. På hvilken fødeavdeling og hva hvert barn skulle hete, også om det ble tvillinger, trillinger, eller firlinger.

Hva skal de si som overgår det de har sagt før? De vet at det ikke er mulig. Derfor sier de bare hei uten å snu seg. Selv om han alltid sjekker, i tilfelle hun skulle angre seg. Da skulle han si:

"Vi er skapt for hverandre. Tross alt."

Hun skulle svare:

"Vi er skapt mot hverandre."

Han skulle si:

"Vi kan vel knurre til hverandre som dyr."

Hun skulle knurre:

"Knurr."

To Bæ or not to Bæ! Det er fårikålet! Ha det på bædet...

Om natten så man bare et svart tomrom der oppe, og ingen visste hvor høyt opp det gikk. Den dag i dag så det ut som noen hadde brukt alle kreftene sine på å rive hull i stjernehimmelen. Folk ble urolige av å se inn i dette intet, for det var så veldig tomt, og ingen mennesker kan holde ut slik tomhet.

Pappa pruster som et udyr. Morris springer stille og lett ved siden av. Et udyr som er til å elske når han springer så hjertet slår doble slag. Iblant må pappa dra på sykehuset for å stille det riktig igjen. Elektriske plater på brystet. Pappa har løpt seks dager i uka hele livet. Jogger bort depresjonene sine. Jogger dem fram igjen. Morris svetter ut det han håper er siste rest av den kjærligheten han fremdeles føler.

Men begge vet at det ikke handler om lyst. Ikke bare. Det handler om å løpe samme hva. Selv om han blør neseblod. Selv om hjertet slår doble slag.

Jeg er en tåkedott. Hva skal det bli av meg?

Huset står som før. I hagen. Sånne ting forandrer seg ikke så lett. Som husene. Og hvor de står. Bare alt mulig annet forandrer seg. Som menneskene. De er ikke like fra dag til dag. Det finnes det ingen garanti for.

Den eneste bevegelsen som fantes i henne, var hjertet som banket et sted langt inne.

Hver sommer mellom 1972 og 1979 reiste Erika alene med fly fra Norge til Sverige slik at Elisabet skulle få hvile hodet sitt og strekke ut nervene som hadde krøllet seg hele vinteren og hele våren.

Kveldslyset er som melk på himmelen.

Moren lå i senga, en liten hvit og grå stripe av kjøtt og hjerte og lyd.

Det lyse håret var bustete. Hun var så tynn som regnet. Hun sukket, satte blikket i foreldrene, gjorde en bestemt bevegelse med begge hendene og sa: -Alle er fine. Og ingen er døde. Kan vi gå nå?

Og nå var skogen helt stille igjen og Siri visste det før hun visste det helt sikkert, at nå var Syver død.