Bokelskere.no

Firfislegutt hvor er du, roper jeg. Det er ingen som svarer. Det er ingen som svarer. Det finnes ikke en lyd i hele verden utenom min stemme som roper. Og stemmen blir sånn hul som den alltid blir når man roper ute ved hytta. Det er fjellene og vannet som gjør at det blir sånn, sa pappa en gang jeg spurte. Fjellene og vannet. Fjellene. Vannet. Den røde prammen. Jeg vil ro, roper jeg. Jeg vil ha vafler, jeg vil ha saft, jeg er sulten, roper jeg. Hvor er badedrakta mi, roper jeg. Jeg roper og skriker. Jeg skriker og skriker. Men det er bare fjellene og vannet som hører. Det er ingen som svarer.

Ute på veien finner jeg det enklest bare å rygge videre.Gatene er tomme, og trafikklysa blinker gult og lunkent. Himmelen er skjoldete og forslått. Fattern sitter stille og hikster, mens jeg ryggen inn i framtida, inn i alt det som ligger og venter på oss der framme.

Jeg løp og spydde om hverandre til knærne skalv og himmelen var lys som vaniljesaus.

Merkelig nok hatet Hellføkkfamilien trønderne nesten mer intenst enn de som bodde lenger sør. Det er vanskelig å sette fingeren på hvorfor, men hvis de fikk tak i trøndere, spiste de dem til frokost.

Sykehus er ofte ganske hvite. Gulhvite vegger, hvite frakker, hvitt sengetøy. Jeg hater hvitt sengetøy, og sover aldri i det hvis jeg kan unngå det, fordi det minner meg for mye om den hvite verdenen. Selv var jeg grå, fremtiden var svart, og sammen med alt det hvite ble det bare enda mer grått.

Jeg ønsket egentlig ikke å dø, men jeg ante ikke hvordan jeg skulle makte å leve, så jeg prøvde å ta livet av meg.