Kulda kunne en holde på avstand med klær. Mørket sneik seg inn i sinnet.
Høres ut som en veldig god plan :-)
Straks våren er her for fullt, skal ha rømme frå sjukeheimen. Han drømmer om å sjå Jæren, Lofoten og Buenos Aires. Han er 91, verda ventar.
Vi burde møtes og snakke (ungdoms)bøker!
Jeg har hørt at man ikke kan gråte i verdensrommet, siden det ikke finnes noen tyngdekraft. Tårene blir ikke trukket nedover, men forblir i øyet. Det sies også at ingen vil høre deg plystre i verdensrommet, men det mange ikke vet, er at man ikke engang vil høre det hvis noen roper.
Når det er jenter i rommet, forsvinner verden. Den fuck bare eksploderer.
Sannheten flyter hos jenter. Den kommer ut av munnen sånn som sikkel på gamle folk.
Alt som betyr noe, er å løpe mot den du elsker og smelte hjertet ditt sammen med hans.
Han tok ansiktet hennes i de varme hendene sine, pupillene hans så ut som flammer. Hun holdt pusten, kjente tomlene hans stryke over leppene, så kysset han henne og sa det hun ville høre: Jeg er der klokka ni. Vi ses i morgen.
Disse unaturlig lyse dagene, de er bare på lån.
Høsten kom tidlig i år. Septembers første uker var dynket i regn og jaget av vind, men nå er det brått kommet noen lysende dager. Det er som om sommeren ønsker å ta et siste farvel.
Sånn har jeg også kjent det, med alle Helle Helle-bøkene. Nå lengter jeg bare etter en ny. Håper det kommer en snart.
Ja, ikke sant. Tenkte det hele tiden; nå skjer det, nå skjer det, nei, nå skjer det, men så skjedde det jo aldri (og godt var det) :-)
Men så, gradvis, ble det stillere. Og mørkere. Og enda stillere. Til stillheten fylte alle fordypninger i terrenget, og mørket kom krypende ut fra skogen.
Uansett hvor hun var, var det et sted hun ikke ønsket å være.