Du er en knupp ;) som har funnet ut så mye etter en liten kommentar mellom Ellen og meg.
Jeg har lest meg til at han måtte han ha ro og fred når han skrev, helst et kvistværelse. Det var vel "for mange" andre kjente kunstnere i Paris på den tiden han var der og det var kanskje derfor han ikke fikk nok ro til skrivingen sin.
Det er når en begynner å lure på ulike ting at det er godt å ha to blad Kjell med oss som gode hjelpere.
Jeg har kun lest første boka i Kairotrilogien, og der finner du virkelig en kvinneundertykkende mann, han lar nemlig ikke sin kone og døtre få lov å gå UT.
Jeg ser fram til å fullføre trilogien, men måtte ha en liten pause.
"Jeg er kommet fra dypet, fra livets dypeste lag, hvor det bare finnes slam og mørke. Jeg er livets sanne røst, et skjærende nødrop fra alle dem som ennå holder til der nede, og som har sendt meg opp for å bære bud om deres kvaler".
Så bra da Ellen, at du ble frista av innledningen av boka, og jeg kan fortelle deg at resten er en rørende historie om vår nære fortid i Vika området.
Du har ei interessant bok ulest, og håper den faller i smak hos deg også.
Fascinerende bok, og språket var absolutt ingen hindring. Sier det bare, mange levde et usselt liv, i fornedrelse og fortvilelse. Og så er det samtidig en del av historien til ganske mange mennesker som levde på den tiden, det er noe å tenke på.
Du kommer helt sikkert til å like den Brit, tror jeg da :)
Så flott da at du svingte deg rundt og fant ut av det, før kjellk, hehe. Det er morsomt med de små tilleggsopplysningene slike som du kom med nå.
Tenk at han kunne skrive Pan mens han er her i byen, han hadde vel historien på lapper og i hodet sitt.
Han bodde på Lundsiden med utsikt til elva Otra og Kvadraturen.
Ja, vi må finne ut av det, kanskje kjell k kan gi oss svaret, han kan mye om Knut Hamsun.
To store giganer er de begge, og så har de noen fellestrekk som vi kan glede oss over.
"Pan", ei flott bok som han skrev her i Kr. sand, rett ved der jeg bor, huset er Torridalsveien 14.
Interssant, da ble det nok ei ønske-bok på meg, takk for oppskriften. Boka til Parelius som jeg nettopp kommenterte er det bare jeg som har registrert, hm....
Boka er skildringer fra Kristiania på slutten av 1800 tallet.
Hovedpersonen heter Gunvor, og vi følger livet til den unge jenta fra hun må dra fra hjembygda si og om det vanskelige livet hennes i Kristiania.
Her møter hun fattigdom, fyll og prostitusjon, og hun blir en del av det livet selv.
En rørende historie som minner meg på Albertine skikkelsen.
Denne boka kom jeg over ved en tilfeldighet, hadde verken hørt om boka "Drift" eller forfatteren.
Men så plutselig oppdager jeg at jeg har ei bok til av Parelius, nemlig "Fata Morgana", supert altså.
I etterordet skrevet av Fredrik Haslund skriver han bl.a. noe om forfatteren og hans litterære produksjon.
Han skriver at denne boka ikke er dokumentarisk, "han legger sine skildringer nær til det personlige erfarte - noe som også er bekreftet av ham selv".
Her kan dere lese litt om forfatteren.
Det er en slags historisk roman, om livet til hardt pressede mennesker som levde et hardt liv i Vika - området på den tiden.
Levende beskrevet, gammeldags språk med gamle slang uttrykk, men det var bare herlig å lese.
Jeg kan anbefale boka.
Han skrev mange gode bøker, så du har flere go'biter å se fram til. Du kan jo lese hva de forskjellige har kommentert om de ulike bøkene.
Skjønner deg så godt, en kan ikke få med seg alt.
"Skoggangsmannen" en fortelling om" Rottenikken", det er ei interessant bok. Her er noen kommentarer.
Gorkij beskriver i disse 14 fortellingene et bilde av alminnelige menneskers liv i Russland. Han finner alltid lyspunkter i all elendigheten. Personer som har sin menneskelighet i behold, og som ikke lar seg kue.
Det er ikke en resignert stemning i fortellingene, selv om personer og hendelser ikke alltid er så "pene".
Jeg trives så godt med å lese slike hverdagstemninger fra Russland på slutten av 1800 tallet, hvordan samfunnet og tradisjoner blir beskrevet på en usminket måte.
En lang sammenklemt skalle med utstående, store ører, et gult, apatisk ansikt med rød bust på kinnbenene og en spiss hake, melankolske stirrende urørlige øyne, en lang nese, en hengende underleppe og en stor halvåpen munn. Halsen var også lang og full av knudrete årer, skuldrene hang ned, brystet var innsunket, maven stakk ut som en svanger kvinne, venstre arm var tydelig kortere enn høyre og beina krumme som hjul.
Lua var for stor, og for at den ikke skulle krype ned over øynene ble den hengt på den venstre side av det lange hodet og ble holdt på plass av øret og av de tykke, gulaktige håret som var så fullt av støv og skitt at det var som filt. Skjorta var full av lapper og hang og slang på den stygge kroppen på en særlig sjuskete måte, buksene var for vide for de magre, tynne beina, forklutene var fillete, halmskoene nedtråtte.
Her har dere et nøyaktig portrett av Vanka Masin, snekkeren fra Vjatka.
Falne mennesker, sier vi... Og hva er falne mennesker for noe? Først og fremst mennesker, det samme ben, blod, det samme kjøtt og de samme nervene som hos oss. Vi hører det dag ut og dag inn i århundrer. Og vi hører på og...det er så pokkers tåpelig alt sammen. I grunnen er vi selv falne, og kanskje til og med meget dypt falne... i en avgrunn av all slags selvgodhet og tro på at nervene våre og hjernen vår står langt over nervene og hjernen hos mennesker som bare er mindre listige enn oss, som ikke er så flinke til å late som om de er gode, som vi er det....
"Alle tiders torsdag" av John Steinbeck
Ut på morgenen en sensommers dag kom en jente op Kongsveien mot Ekeberg. Hun var i skaut, verkenskjole og tykke vrang og rette hoser i bondesydde sko. I den en hånden bar hun en bylt, i den andre en nistebomme.
"Drift" av Fredrik Parelius
Så bra :) da blir det spennede å høre hvordan du synest boka er. Nyt den langsomt.