Bokelskere.no

En strukturert og enkel (sammenlignet med mye annen faglitteratur) bok som forklarer begreper og teorier og kommer med tips til studieressurser og skriving. Får helt sikkert bruk for denne som oppslagsverk/referanse framover.

This seemed to be pushing it a bit, and I had already turned him down several times. (Paul Auster - The invention of solitude)

Noen ganger når jeg har lest en veldig bra bok (hvis boka er veldig bra kan jeg glede meg hver dag over ventetid og togturer etc hvor jeg får lese) blir jeg nesten litt deppa når jeg er ferdig med den, nesten som jeg har mistet en venn. Og da er det ikke bare å erstatte den med en gang.

enkelt svar - bøker er overalt, uansett utseende. Bokhyllene begynner å "smile" fordi de er stappet fulle og selve hyllene holder på å gi etter...

tror jeg leste denne boka på én dag etter å ha lånt den på biblioteket... leste til omtrent midnatt, ikke lett å sove etterpå. For en historie.

Jeg har vel lest flest av Poirotbøkene; har mest forhold til dem ettersom jeg har sett de fleste filmatiseringene av dem også - begynte å se på dem allerede da jeg gikk barneskolen. Jeg har ikke fått lagt noen av bøkene inn på lista mi her for jeg husker knapt hvilke jeg har lest og når, men generelt syns jeg Taken at the Flood og Murder on the Nile er ganske snedige.

Selve den fysiske estetikken til denne boka gjør den liksom litt for "fin" til å være pensumbok - den ligner mer på en "coffee table" bok. Sidene er tykke og glanset (umulig å få textmarkeren til å sitte) og det er ganske mange helsidebilder. Teksten er derimot veldig oppramsende, noe som gjør det veldig vanskelig å sile ut det som faktisk er viktig. Navn og årstall og titler er presentert i en slags lang liste under hver kapitteloverskrift. En annen ting jeg la merke til er at de gangene boka faktisk går inn på spesifikke eksempler og beskriver dem, er det ofte ikke bilde av dem - og i de tilfellene hvor bildet er tatt med, er det 2 sider bak eller foran beskrivelsen i teksten. I tillegg er det flere av bildene som viser til bygg som omtrent bare er nevnt i en bisetning.

Men det er likevel fristende å se mellom fingrene når det gjelder dette i og med at det er et utrolig interessant tema og presentasjonen av boka er såpass delikat.

Har ikke tid til å lese igjennom alle svarene her for å se hvilke som allerede er nevnt, men noen anbefalinger på styrten:

-De gales hus av Karin Fossum

-Girl, interrupted av Susanna Kaysen(?) - har ikke fått somlet meg til å lese denne selv enda men har sett filmen med samme tittel, med Winona Ryder og Angelina Jolie

-Forsnakkelser av Kristin Ribe

-23-salen av Ingvar Ambjørnsen

-Sinnsykeasylet av Jan Faye Braadland

-Sybil av Flora Rheta Schreiber

-Når kaninen hyler av Truddi Chase (og Troppene)

De to sistnevnte omhandler virkelige tilfeller av personer med splittet personlighet, veldig fascinerende. Når kaninen hyler er også blitt lagd tv-film av. :)

Teksten på baksiden av boka hevder at den er "en charmerande bok som avhandlar de flesta av livets stora frågor - kärlek, pengar, sex, berömmelse, döden osv och även många av livets mindre frågor, som t ex hur det kan vara att ha problem med finnar eller varför det er så svårt att äta och prata samtidigt." - det får det til å høres ut som en lettlest, koselig bok med "vi vet alle hvordan det er" historier, men inntrykket jeg fikk var mye mer alvorlig. Det er selvfølgelig noen ting man kan kjenne seg igjen i, men man blir fort klar over at det er så mye mer man ikke kjenner seg igjen i, fordi det er nettopp Andy Warhol og de eksentriske, selvdestruktive menneskene i hans omgivelser det dreier seg om. Det avsnittet ovenfor nevner om å spise og snakke samtidig blir behandlet i et kapittel for seg der hovedpoenget egentlig ikke er å spise og snakke samtidig, men fortoner seg som en telefonsamtale mellom A (Andy?) og B (hvis identitet skifter i hvert kapittel, men som i dette tilfelle må være en prostituert venninne) der B prater i ett sett og til minste detalj om sine renslighetsrutiner, både når det gjelder leiligheten, gjenstander og sin egen kropp. Samtalen er en novelle i seg selv og speiler et nevrotisk og destruktivt menneske.

På samme måte blir beskrivelsen av den "berømte" Edie Sedgwick, her omdøpt til Taxi, nesten påtrengende med sine detaljer om hennes nevrotiske forhold til mat, sminke, og dop. Spesielt når man vet litt om hennes skjebne fra før (hun døde av overdose som 28-åring) er det nesten vondt å lese.

Likevel er det også lettere partier, med morsomme dialoger, avsnitt som tenderer mer mot poesi eller enkle art statements, setninger som ser ut som strøtanker rablet ned i en notatbok, som baksiden av boka gjør rett i å kalle sjarmerende.

Provoserende er det da når det viser seg at Andy Warhol selv ikke har utformet selve teksten, med unntak av små bruddstykker av samtaler som innleder hvert kapittel. Det hevdes at teamet som jobbet med Warhol lett kunne formulere setninger som hørtes ut som de kom fra ham selv, og at de derfor er autentiske nok. Likevel syns jeg det er merkelig at en filosofi eller art statement, som kan oppleves som noe veldig personlig, ikke blir formulert av kunstneren selv.

Men til tross for provokasjonen og etterordets usminkede sannheter om Warhols oppførsel, manipulerende egenskaper, gjerrighet og avhengighet er jeg likevel like mye, om ikke mer, fascinert av Andy Warhol som person.

Jeg er helt enig med deg; presensformen gjør at man føler seg mer til stede i handlingen. Dessuten syns jeg ofte at preteritum i en bok gir et mer "oppramsende" preg, med "så skjedde det og så skjedde det" struktur. Sånt kan irritere meg grenseløst noen ganger, spesielt hvis handlingen i boka egentlig er lovende.

Mitt bokhelvete ville uten tvil vært stabel på stabel med kiosklitteratur/"husmorporno" av verste sorten...

Ble egentlig ganske skuffet over denne, minner mer om en ungdomsbok med litt "barnslig" skrivestil. Mye hypotetiske spørsmål, liksom-mystiske huler, forutsigbare familiehemmeligheter og klisjépreget kjærlighetshistorie. Skildringen er veldig "rett fram" og generelt ikke så interessant - på den posiive siden ble boka lettlest på grunn av dette, så gikk greit å lese den ut selvom jeg ikke likte den så godt.

Personlig syns jeg psykopat-karakteren Martin Petersen var mye mer interessant enn den "egentlige" heltinnen, selvom deler av utviklingen rundt ham også ble litt klisjépreget.

Generelt er jeg skuffet over boka, siden jeg leste The Blindfold for ca et år siden, likte den og forventet at denne boka ville i det minste bære preg av den samme skrivestilen.